-Et redaksjonelt uavhengig magasin om rusfeltet
-Et redaksjonelt uavhengig magasin om rusfeltet
SOMMERSERIE: — Som en straffereaksjon fra behandlingsapparatet blir jeg frarøvet mitt kanskje aller viktigste våpen i kampen mot rusen. Rus skygger for at folk får den hjelpa du trenger innen psykisk helse, sier Geir Småvik.
I sommer får du gjensyn med noen av de mest populære artiklene i Rus & Samfunn fra det siste året. Denne artikkelen ble første gang publisert 1. februar.
Geir gir ROP-pasienter et ansikt. I boka «Til dommeren blåser. Min historie om rus og psykiatri» har han samlet sine erfaringer.
Det har vært gode og dårlige perioder gjennom tretti år. Men mest dårlige, og verst har det vært under langvarige psykoser. En fem – seks år lang periode med mer eller mindre sammenhengende psykose endte i bokas mest dramatiske scene. Geir var nær ved å bli en øksemorder og har gjort seg noen tanker om hvordan vi kan beskytte samfunnet fra de mest tragiske episodene forårsaket av psykotiske mennesker.
— ROP er ikke psykisk lidelse eller rus. Det er noe helt eget, og burde være en egen gren i helsevesenet, sier han og peker på at dagens behandlingsapparat tar utgangpunkt i tanken om rusfrihet. Han mener det er feil at dette skal trumfe alle andre hensyn hos en ROP-pasient.
Kampen for medisin
— Da jeg var 32 år, fikk jeg beskjed om at jeg hadde ADHD. Men på Blakstad, der jeg var innlagt, sa de samtidig at jeg ikke ville få medisin for dette, fordi jeg var rusavhengig. Når jeg ser tilbake, tenker jeg at dette var en av de store feilgrepene i behandlinga av min sykdom. Det var aldri snakk om å snu på flisa og si at jeg var blitt rusavhengig på grunn av ubehandlet ADHD.
Noen år senere fikk Geir likevel ADHD-medisin. Han ser den som sitt viktigste våpen mot russuget og er fortvilet over at den blir inndratt hver gang han ikke leverer rene urinprøver. Og det hender, selv om han i en alder av 51 år har fått livet mer inn på det sporet han ønsker.
— Hvis jeg røyker ei bønne, mister jeg medisinen jeg trenger for min ADHD-lidelse. Men hvordan skal jeg forholde meg til russuget når vrangforestillingene mine forteller meg at livet uansett er over? Da hjelper det ikke at en lege sier at jeg ikke må gjøre det. I en psykose er det rett og slett ikke mulig å forholde seg til vanlig logikk, og dermed bør man ikke behandles ut fra at man kan ta et fornuftig valg, sier Geir. Han peker at cannabis demper angsten i første omgang, men øker psykosen over tid, men at heller ikke dette er mulig å ta hensyn til i psykotisk tilstand. Han har snakket med biler og diskutert med vinden, og har møtt leger som har sagt at biler ikke kan snakke. De samme legene har frarådet ham å ruse seg. I Geirs psykotiske hode var det ingen grunn til lytte til dem eller ha tiltro til at de kom med noe fornuftig, siden de ikke engang visste at det er mulig å prate med biler og vind.
Sykdom kan ramme tilfeldig
Av og til ser Geir Småvik seg i speilet og lurer på hva som gikk galt. Hvorfor endte han, en ivrig og talentfull idrettsungdom, opp som en rusa fyr med diagnosen paranoid schizofreni? Hvordan havnet han i en situasjon der han var få centimeter unna å ta livet av en politimann med øks i det han omtaler som et helhjertet forsøk på å bli skutt og drept? Speilbildet gir ikke Geir noen svar på dette. Men han ser seg selv i øynene og har til en viss grad funnet fred med at sykdom er noe som rammer tilfeldig, og at det ikke er noens feil.
— Ansvaret for livet mitt og for valgene jeg har tatt, ligger hos meg. Fullt og helt, skriver han i forordet til boka si. Spørsmålet er likevel om han kunne hatt andre valgmuligheter? Eller om han i noen tilfeller skulle vært fratatt noen valgmuligheter?
Trønderen har pakket inn beina i dopapir og tent på for å lage motild til helvete når han har trodd at det skulle åpne seg for å sluke ham. Det virket som det eneste fornuftige å gjøre. Han har opplevd å bli sugd ut i verdensrommet. Der ute «innså» han at alle rundt ham, og ikke minst psykologen han gikk til behandling hos, var en del av et komplott a la «The Truman Show". I et slags rømningsforsøk kidnappet han en hjelpepleier og truet henne med ei sprøyte fylt med rød saft. En av Geirs mange tvangsinnleggelser kom etter denne hendelsen.
Det har vært en runddans med innleggelser, rømninger, rus, nye innleggelser, rus inne på institusjon, utskrivelser, rus, nye nedturer og atter nye innleggelser. Det har vært skyldfølelse og skam og vrangforestillinger, medisinering, behandling og tilbakefall. Journalen fra tiden han tilbrakte i psykiatriske institusjoner sørpå beskriver han som en tykk bok i seg selv.
Krigføring på to fronter
— Man trenger ikke være rakettforsker for å se at en ROP-pasient har helt andre forutsetninger for å være rusfri dersom den psykiske lidelsen er under kontroll. I mitt tilfelle må jeg drive krigføring på to fronter samtidig, og det er tidvis en altfor krevende oppgave, forklarer Geir.
Innimellom sprekker det. Og da drar det ene det andre med seg, fordi straffereaksjonen på rusbruk får konsekvenser for medisineringen for psyken, som igjen reduserer evnen til å motstå russuget.
Samtidig legger ikke Geir Småvik skjul på at rusbrukere kan misbruke ADHD-medisin. I 2004 ble han innlagt på St. Olavs hospital etter et hjerteinfarkt. Fra sykesengen tok han seg ut i korridoren og hentet brukte sprøyter og sprøytespisser. Deretter løste han opp Ritalintablettene sine i vann og satte dem rett i åra, og fortsatte dermed rusvanene sine også inne på sykehuset.
Trenger tid
I dag er Geir på et godt spor. Han har en samboer som hjelper ham å holde seg mest mulig nykter, jobber 20 prosent som erfaringskonsulent hos KBT (Kompetansesenter for brukererfaring og tjenesteutvikling). Han, som er selverklært norgesrekordholder i rømninger fra behandlingsinstitusjoner, drømmer om å bidra til at det blir etablert egne behandlingsinstitusjoner for ROP-pasienter. På rolige steder der de får tid til å bli friske.
— Jo lenger du greier å være adekvat med tanke på rus, medisinering, søvn og sosial mestring, desto større er sjansen for å bli friskere. I dag er det tid til livbergende behandling, men ikke tid til å hjelpe utover det. Alt skal foregå ambulant og i kommunene, men det går ikke. Kommunene har ikke ressurser og kompetanse til å håndtere ROP-feltet, mener Geir Småvik.
— Hjelpeapparatet må ta inn over seg at det ikke finnes logikk i en ROP-pasient, og det må forstå at det ikke funker å tenke psykisk lidelse eller rus. Samtidigheten gjør det til noe helt eget, sier han, og peker på at dette er et felt som ville hatt stor nytte av å la erfaringskonsulenter komme frem i lyset.
Boka «Til dommeren blåser» er ført i pennen av journalist Kjell Rune Henriksen.