Hjertet liker ikke alkohol

Det er påvist at stresshormonene adrenalin, noradrenalin og kortisol øker etter at vi har drukket alkohol. Det er målbart så lenge som opptil to dager etter inntaket. Vedvarende stress er ikke bra for kroppen, og særlig hjertet utsatt, forteller Torgeir Gilje Lid. Lid er spesialist i allmennmedisin, og forsker ved Regionalt kompetansesenter for rusmiddelforskning (KORFOR), Helse Stavanger HF, og var en av foredragsholderne på Fagrådets konferanse «Hjerte og rus – balansekunst mellom kunnskap, organisering, empati og penger» i januar.

Økt muskelspenning er også målbart ett døgn etter større inntak, og Lid forteller videre at alkohol også påvirker hjerteflimmer. Alkohol forårsaker ikke flimmer, men hvis du først har det kan alkoholbruk gi hyppigere anfall. Alkohol er også medvirkende i 10-34 prosent av alle tilfellene av høyt blodtrykk.

Mer sjukdom, mindre behandling 

Lid deler hjertelidelsene forårsaka av rusmidler i «de synlige» og «de usynlige» – hvor «de synlige» er de lidelsene som er svært alvorlige og som stort sett bare personer med alvorlige rusmiddelproblemer får. Blant de synlige har vi alvorlige bakterielle infeksjoner i hjerteklaffene (endokarditt). Dette er en svært sjelden tilstand i den øvrige befolkninga, men injiserende rusbrukere er særlig utsatt. Og så har vi tilstanden fagfolket kaller alkoholisk kardiomyopati. Dette er en alvorlig hjertesvikt forårsaka av langvarig og svært høyt alkoholforbruk. 

Så har vi de «usynlige». Her ramser Lid opp kols, diabetes, nyresvikt, kreftsjukdommer og leversjukdommer i tillegg til hjerte-karsykdommene. Norske data fra spesialisthelsetjenesten viser at mennesker med psykiske lidelser og ruslidelser ikke har større bruk av spesialisthelsetjenesten for hjerte-karsykdommer enn den øvrige befolkninga sjøl om de har mer hjerte-karsykdom. I tillegg er de rundt 10 år yngre enn den øvrige befolkninga når de blir ramma.

Lid viser også til en norsk studie av obduksjoner av 122 pasienter i Lar. Den viste at 62 av de døde hadde trange årer, og at 20 av disse hadde hjerteinfarkt. Totalt 82 av de 122 hadde minst én hjertesjukdom. 

Opphoping av risikofaktorer 

Hvorfor det er så stor sjukelighet i denne gruppa i så tidlig alder er det ingen som ennå helt har klart å svare på. Men noe handler om levevaner. Mennesker med rus- og psykiske lidelser spiser ofte usunn mat, røyker mer og er ofte mindre aktive enn den øvrige befolkninga. Det er et forebyggingsgap mellom personer i denne gruppa og den øvrige befolkninga, sier Lid. For hos befolkninga i Norge sett under ett, har det vært en stor nedgang i både forekomsten og dødeligheten av hjerteinfarkt de siste 30 åra. Vi spiser sunnere, vi røyker mindre, (bare 8-9 prosent av befolkninga i Norge røyker daglig nå) og vi er mer aktive. Alt dette liker hjertet vårt. Det tilbys også bedre behandling til dem som på tross av dette, blir ramma.

Men vi veit også at traumer og kronisk stress i barndom og voksenliv gir større sjukelighet. Og dårlige levekår som utfordringer når det gjelder bolig, økonomi, meningsfulle aktiviteter og sosial støtte kan også forårsake stress og sjukelighet.

Personer med rus- og psykiske lidelser har ofte en opphoping av alt dette: vanskelige barndomsopplevelser, dårlige levekår, sosiale og emosjonelle vansker og helseskadelige levevaner – og dermed også et betydelig mer utsatt hjerte. De er i det hele tatt mer sjukdomsutsatt enn den øvrige befolkninga. Likevel er de ofte mindre hos fastlegen.

Blir oppdaga for seint 

Torgeir Gilje Lid satt i Legeforeningens arbeidsgruppe som 23. januar lanserte rapporten «Bedre helse og lengre liv for personer med alvorlig psykisk lidelse eller rusmiddel- og avhengighetslidelse». Bakgrunnen for rapporten er erkjennelsen av at pasienter i disse gruppene gjennomsnittlig har 15 års redusert levealder sammenlikna med den generelle befolkninga, og at de har behov for særskilte tiltak og ekstra innsats for å få et likeverdig helsetilbud.

I følge rapporten blir svært mange av disse pasientene utelukkende fulgt opp poliklinisk ved Distriktspsykiatriske sentre (DPS) eller Tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB). De har lite kontakt med fastlegen sin, og alvorlige sjukdommer blir oppdaga for seint.

Her kan du lese hele rapporten.

For å oppnå en reell bedring av disse pasientenes fysiske helse er det nødvendig å sette inn flere ulike tiltak på flere nivåer samtidig, og rapporten kommer med flere konkrete forslag til hva som kan gjøres.

Legene sjøl kan gjøre mye: Psykiatere eller rus- og avhengighetsmedisinere bør benytte muligheten til å kartlegge for risikofaktorer når pasienten er i behandling hos dem. Fastlegene bør være oppsøkende og pågående overfor denne pasientgruppa, og gjennomføre årskontroller. Videre bør somatiske spesialister tilrettelegge helsehjelp til disse pasientgruppene. Legene bør også ta ansvar for å identifisere og løse samhandlingsproblemene mellom de ulike instansene som har med disse pasientene å gjøre.

Viktig med røykesluttprogrammer og forebygging

Helsetjenesten forøvrig må også bidra: Det bør bli iverksatt røykesluttprogrammer på alle nivåer, og fysisk aktivitet bør bli tilbudt overalt i TSB og psykisk helsevern. Videre bør også ansvaret for somatisk helse bli integrert i TSB og psykisk helsevern, og barrierene som hindrer fastlegekontakt må fjernes. Og så må det til et somatisk kompetanseløft hos legespesialister og andre helsearbeidere i TSB og psykisk helsevern

Politikerne får også konkrete oppgaver fra Legeforeningen: De bør øke innsatsen for primærforebygging av sjukdom fra starten av livet gjennom utjevning av sosioøkonomiske forskjeller, innføre skolemåltider og øke fysisk aktivitet for alle. De må etablere nasjonal satsing for bedre somatisk helse og lengre levetid ved alvorlig psykisk lidelse og rusmiddellidelse, og de må styrke rekrutteringa til allmennmedisin, psykiatri/barne- og ungdomspsykiatri og rus- og avhengighetsmedisin.

Alkoholbruk kompliserer 

Alkoholbruk har fått en særskilt plass i denne rapporten. Bakgrunnen for det er at alkohol kommer på sjuende plass over de viktigste årsakene til død og tapte leveår i WHOs «Global burden of disease 1990-2016», og i Norge skyldes en tredjedel av alle innleggelser i norske sykehus direkte eller indirekte bruk av alkohol. Derfor anbefaler forfatterne at alle enheter i psykisk helsevern og TSB må være oppmerksomme på alkohol som en mulig medvirkende eller kompliserende faktor.

Fastleger oppfordres også til å være oppmerksomme på uheldige alkoholvaner som en mulig tilleggsfaktor hos pasienter med psykiske lidelser og/eller andre rusmiddelproblemer. Fastlegen bør også tilby oppfølging og ved behov henvisning til annen hjelp i kommunen eller i TSB.