Inn i 2019: Hva må gjøres på rusfeltet?

Rusfeltet har vært og er i store endringer. For femten år siden fikk Norge sin første rusreform som overførte ansvaret for all rusbehandling fra fylkeskommunene til staten ved de regionale helseforetakene. I år nedsatte trepartiregjeringen et utvalg for å legge frem en ny rusreform mot slutten av 2019. Samtidig har flere partier i senere tid endret sin politikk på rusområdet og ser nå på rusproblemer som en helseutfordring. Gjennomgående er tilnærmingen til rusfeltet at rusavhengighet skal møtes med hjelp og behandling i stedet for straff.

Hvordan ser fremtiden ut for rusfeltet? Rus & Samfunn har spurt politikere, forskere, behandlere og representanter for brukerorganisasjoner om hvordan de ser fremtidens ruspolitikk og -behandling vil utvikle seg i Norge.

Vi har stilt dem følgende to spørsmål som vi har bedt dem svare på så kort og konsist som mulig.

1. Hva er det aller viktigste å få gjort på rusfeltet i 2019?
2. Hvis alt var opp til deg; Hvilke to ting er da vesentlig annerledes innen rusfeltet i Norge om fem år?

 BENT HØIE, helse- og omsorgsminister:

1. Det må være innføringen av pakkeforløpet for Tverrfaglig Spesialisert Rusbehandling. At pasienten får vite hva som skal skje og når det skal skje og at de har en fast koordinator å forholde seg til, vil sørge for at de som trenger det får bedre og raskere hjelp. At pasienten selv får være med å påvirke underveis er viktig. Det er pasienten som er eksperten på sitt eget liv, og bedre involvering av pasienten er bedre behandling.

Vi trenger trygghet og forutsigbarhet når sykdom rammer. Å ikke vite hva som skjer gjør det tyngre å være syk. I 2015 innførte regjeringen pakkeforløp for kreft. Det har ført til at kreftpasientene har fått bedre behandling og føler seg tryggere. Nå skal pasienter med psykiske lidelser og rusproblemer få den samme tryggheten og forutsigbarheten.

At vi følger opp og fortsetter styrkingen av tilbudene i kommunene i samsvar med opptrappingsplanen er også svært viktig og noe denne regjeringen prioriterer høyt. Etter åtte år med nedgang i kommunens innsats på dette feltet, har det de to siste årene blitt over 2000 flere årsverk innen psykisk helse- og rusarbeid i kommunene.

2. Rusreformen vil endre norsk ruspolitikk og holdningene til mennesker som strever med rusavhengighet. Når vi ikke lenger skal straffe personer for bruk og besittelse av illegale rusmidler til eget bruk, men isteden gi de hjelp, behandling og oppfølging vil det senke terskelen for å be om hjelp og gi hjelp. Straffeforfølgelse fører til stigmatisering og utenforskap. Utvalget som jobber med rusreformen skal levere sitt forslag i slutten av 2019. Jeg ser veldig fram til å motta utvalgets forslag.

INGVILD KJERKOL, storingsrepresentant og Arbeiderpartiets helsepolitiske talskvinne:

1. I påvente av den bebudete rusreformen, må vi få et sterkere fokus på behandling. Rusreformen må bli en behandlingsreform, som vektlegger behandling og ikke straff. Rusavhengige må få en hjelp som virker.

2. Vi fikk nettopp de siste overdosetallene som er bedre enn de har vært før. Men vi har fortsatt mer å gå på. Om fem år vil vi være nærmere en nullvisjon der ingen menneskeliv går tapt til rusmiddelbruk.

I løpet av fem år vil også flere av de tyngste rusavhengige få et liv der de kan mestre hverdagen. Som en del av rusreformen, vil et sterkere ettervern bli prioritert. Det vil være større vektlegging av forebygging. Vi må se på de bakenforliggende årsakene, se på samfunnssykdommene som gir rus, både når det gjelder utsatte familier, de sårbare barna, og alle dem som havner i avhengighet på grunn av en vanskelig livssituasjon.

ARILD KNUTSEN, leder i Foreningen for human narkotikapolitikk:

1. Erstatte gjeldende politikk overfor de åpne rusmiljøer med å tildele avgrensede uteområder der vanskeligstilte kan forvente å behandles med den samme verdighet og respekt som enhver annen innbygger. Fra kriminalisering til ordinær adferdsregulering! Rusreformen vil bety lite for vanskeligstilte mennesker som bruker stoffer, all den tid deres liv oppfattes som til sjenanse for andre.

2. Gjøre substitusjonsbehandlingen langt mer fleksibel og sette i gang forsøksprosjekt med substitusjon av også andre alvorlige avhengigheter enn til opiater. Som amfetamin og benzodiazepiner. Umiddelbar hjelp! Samt skape forståelse i helsevesenet for at de som er blitt avhengige som følge av smertelindrende eller nerveberoligende medisinering bør tilbys vedlikeholdsbehandling på lik linje med de som er blitt avhengige ved bruk av illegal heroin.

ELSE-MARIE LØBERG, leder for Avdeling for rusmedisin i Helse Bergen:

1. Her er det mye å ta fatt i, men fra et spesialisthelse-perspektiv er det viktigste kanskje å få tilbudt reell helhetlig behandling. Også mennesker som sliter med ulike varianter av rusmiddelproblematikk må få god hjelp for sine somatiske og psykiske vansker. Jeg mener at mange med rusmiddelproblematikk opplever en urettferdighet i dag. Skal en få mindre omfattende hjelp fordi en ruser seg?

2. Spennende spørsmål! Innen rusfeltet håper jeg vi har lært – av mennesker med erfaringskompetanse – å fokusere på de rette tingene. Det vil si gi omfattende, tett oppfølging som inkluderer effektfull behandling, meningsfulle livsinnhold, inkludert jobb – og gode boforhold til dem som virkelig trenger det mest. I tillegg håper jeg vi har utviklet en vei inn til hjelp på alle nivåer for unge mennesker som sliter, om det gjelder begynnende rusvansker, problemer hjemme, angst eller stemmehøring. Hjelpen må være lavterskel, lett tilgjengelig, mestringsorientert og på de unges premisser. Hjelpen kommer for sent og er for vanskelig tilgjengelig i dag.

ANNE LINE BRETTEVILLE-JENSEN, seniorforsker i Folkehelseinstituttet:

1. Øke innsatsen på det som kan bidra til at folk ikke dør av sin rusmiddelbruk og øke innsatsen overfor dem som berøres av andre menneskers rusmiddelbruk.

2. Det ville være mer omfattende tiltak både på forebyggings- og behandlingsområdet: En kan ofte tidlig se hvilke unge som sliter og som er i risiko for å utvikle problemer, og innsatsen overfor disse bør øke. Problemene er gjerne sammensatte, og tiltak overfor enkelte familier bør starte tidlig. Blant de som har utviklet rusmiddelproblemer, bør innsatsen øke for å forebygge/redusere risikoen for rusmiddelrelaterte skader, som sykdommer og overdose. Dette innebærer blant annet bedre tilgang til helsetjenester, egnede boliger og næringsrik mat.

Jeg ville dessuten økt kapasiteten og kvaliteten i behandlingsapparatet. Det ville blant annet inkludert å fjerne ventetid på avrusning og videre behandling, samt oppruste ettervernet. Kvaliteten i behandlingen og tjenestene som tilbys, ville vært bedre. Det er også viktig at folk får noe meningsfylt å gjøre, slik at ettervernet ville innebåret blant annet tilrettelagte jobber eller alternative aktiviteter. Jeg ville også økt innsatsen på det sosiale området blant dem som sliter med rusmiddelproblemer.

THOMAS CLAUSEN, forsker og leder i SERAF:

1. Å endre fokus i behandling fra «rusmestring» til «livsmestring».

2. At alle de som begynner i rusbehandling alltid kommer raskt i gang med daglig, meningsfull aktivitet og med det bli inkludert. Styrking av langvarige og sammenhengende rusbehandlingstjenester som dynamisk kan tilpasses individuelle behov og endring i disse over tid.

JON STORAAS, leder i RIO, Rusmisbrukernes interesseorganisasjon:

1. Det viktigste på rusfeltet er å gjøre samhandling lønnsomt. Det må følge penger med pakkeforløpene, og man må bli målt på samhandling med andre som en kvalitetsindikator.

2. Hvis det var opp til meg, så ville all rusbehandling hatt et integrert ettervern som betyr at deler av behandlingen dreier seg om å mestre aktiviteter, jobb og skole i samspill med andre. Legge til rette for et bredt aktivitetstilbud til aktive rusavhengige, gi dem sjansen i arbeidsliv og i utdannelse.

INA ROLL SPINNANGR, leder i Foreningen Tryggere Ruspolitikk:

1. Det viktigste er å få et bedre behandlingstilbud, slik at flere avhengige kan få de medikamentene og den hjelpen de trenger for å holde seg unna det svarte markedet. Det betyr at vi må utvide medikamenttilbudet for opiatbrukerne, utvide LAR til å inkludere brukere som er avhengig av andre stoffer, innføre lavterskelbehandling og styrke det generelle ettervernet. Nesten like viktig er det at anbefalingene fra rusreformutvalget blir godt mottatt og baserer seg på en reell avkriminalisering.

2. Om fem år: At politikere fra hele verden kommer på besøk for å se hva vi gjorde annerledes i Norge som bidro til at rusreformen ble en suksess. Vi forteller om avkriminalisering, et godt fungerende substitusjonstilbud, nok boliger til alle og et skifte fra kriminalisering til et fokus på å hjelpe folk til et bedre liv.

Politikere fra USA og andre steder i verden besøker Norge for å lære av suksessen vi har hatt etter vi innførte en ansvarlig regulering av cannabis gjennom non-profit uttakstasjoner der det er 20-års aldersgrense, uttaksbegrensing, reklame/rekrutteringsforbud og reguleringer av styrkenivå. Min kollega Dagfinn Hessen Paust holder foredrag om Norges nye system for regulering av rusmidler inspirert av Norsk Tipping, «nudging», cannabisklubber og norsk alkoholpolitikk. Vi diskuterer om vi kan legge ned foreningen vår i Norge og fokusere alt på land med et enda større behov for rusreform.

RUBEN SLETTENG, leder for Rusavdelingen Universitetet i Nord-Norge:

1. Vi må implementere pakkeforløp på en slik måte at vi balanserer standardisering og skreddersøm på en god måte. Vi kan fort gå oss vill i gode ambisjoner om å følge alle anbefalinger og miste det enkelte menneske litt av syne.

2. Da ville pasienter fra Nord-Norge fått tilgang på den samme bredden i behandlingstilbud som pasienter i landet for øvrig. Da tenker jeg i særdeleshet på ambulante og polikliniske tilbud. Dernest ville det være like dagligdags å samhandle med somatiske som med psykiatriske tjenester i sykehusene. Mange går alt for lenge med ruslidelser som medfører somatiske plager og skader, uten at dette oppdages eller tas tilstrekkelig på alvor i somatikken. Hvis jeg kan våge meg på et tredje «ønske», så er det at rusfeltet i spesialisthelsetjenesten får et navn og en forkortelse som folk forstår. Det begynner å bli kjedelig å forklare hva TSB er og hva det står for.

TORHILD KIELLAND, rådgiver i Fagrådet – Rusfeltets hovedorganisasjon:

1. Når jeg skal svare på hva som er det aller viktigste – må jeg velge det aller viktigste innenfor et tema. Rusfeltet er mangefasettert. Å sette barn som pårørende opp mot utenforskap/stigmatisering, menneskerettigheter, boligmangel, alkoholskader, arbeidsmuligheter, vold og likeverdig helsehjelp er umulig. Jeg må velge, og mitt tema blir overdoser. Det aller viktigste for å bekjempe overdoser er raskt å få ferdig en ny overdosestrategi med tilhørende konkrete tiltak som inkluderer bredt både i målgruppe, aldersgrupper, rusmidler, intervensjoner og behandlingsformer.

2. Likeverdig helsehjelp. Fordommer og moralisme speiles i dag i rutiner og helsesystemer som ofte ekskluderer personer med rusproblemer. Kommuner og sykehus arbeider i utgangspunktet etter lovbestemmelser som favner alle diagnoser. Praksis viser imidlertid at personer med avhengighetsdiagnoser ofte faller utenfor ordninger – kvalitetssikret av internkontroll, systemer og rutiner. Dette til tross for lange sykehusinnleggelser. Om fem år ønsker jeg at ruslidelser har samme kvalitetsmessige og strukturerte behandlings-, oppfølgings- og rehabiliteringstilbud som andre lidelser og sykdommer. Om fem år får pasienter tilbud om helhetlige behandlingsforløp der sykehusavdelinger og/eller kommunale helseteam ikke sorterer etter type ruslidelser og psykiske diagnoser, men tilbyr pasienter hjelpen de trenger ut fra behov og funksjonsnivå.

 Om forebygging: Tilby ungdom «hva som helst» av det de ønsker å lære: musikk, dans, kunst, idrett; fra sjakk til kampsport. Gjennomfør tilbudene både i behandlingsinstitusjoner og som forebyggende tiltak. Ungdom vil velge mening, tilhørighet og identitet framfor destruktiv rus om de har valgmuligheten.