Jan ble rusavhengig som tenåring: — Skulle ønske jeg hadde blitt møtt på en annen måte

Jan husker seg selv som en lettantennelig gutt som ofte havnet i slosskamp. Han begynte på ritalin før han begynte på skolen og var vanskelig å håndtere. Hjemme hadde han det fint med foreldrene og de to yngre brødrene. Inntil faren tok sitt eget liv. Da falt verden sammen for Jan, 15 år. Etter det søkte han tilflukt i rus.

— Merkelig nok ble jeg ikke tatt for rus før jeg var over 20 år, men jeg hadde mye kontakt med politiet. Og den kontakten var ikke god, sier han.

Tvang og isolasjon

«Hvis du må sende bort noen, send meg», sa Jan til moren etter farens bortgang. Han forsto at moren strevde. Også brødrene hadde utfordringer. Moren sa ja og Jan pakket frivillig.

— Vi visste jo ikke at jeg skulle havne et sånt sted, sier han.

Jan ble sendt til Motivasjonskollektivet (MK) på Eidsvoll, en privat stiftelse for ungdom mellom 13 og 18 år med rus- eller atferdsproblemer. Her ble tenåringene nektet kontakt med egen familie og rutinemessig satt i isolasjon ved ankomst. Ved regelbrudd var det tilbake til den såkalte slusa.

Ifølge Jan tilbragte han flere måneder i isolasjon. Institusjonen ble anklaget for å drive uten tilstrekkelig omsorg og henstilt om å endre praksis, men først i 2014 ble MK stengt av Fylkesmannen i Oslo og Akershus på grunn av uforsvarlig drift. Fylkesmannen mente at institusjonen kunne være skadelig for ungdommene som bodde der.

Brutale møter

Jan rømte fra MK, i likhet med andre desperate ungdommer, på slutten av 1990-tallet. Flukten  skjedde i en stjålet bil tilhørende nattevakten, som Jan og kameraten slo ned før de stakk. Jan ville tilbake til moren og søsknene eller bo hos bestemoren.

I stedet ble han arrestert, ifølge ham selv med håndjern, brutalitet og harde ord. «Dette gjør de bare fordi de kan, bare fordi de har makta», tenkte han og slo tilbake. Dommen ble et år i fengsel. Jan var 16 år. Frihetsberøvelsen var han vant til. Miljøet han havnet i var et sjokk.

— I varetekt lærte jeg alt jeg trengte for å bli kriminell, sier han.

Etter løslatelsen fortsatte han med rus. Kontakten med politiet på gata besto ifølge Jan av ransakinger og reprimander.

— Det at jeg røyka hasj var grunn nok til fordømmelse, sier han.

Anklager politiet for vold

ifølge Jan har han kroppen full av titanbolter og stifter i kirurgisk stål etter vold, til dels fra politiet. Han hevder at politiet slo ham med teleskopbatong. Noen av basketakene tar han ansvar for å ha framprovosert selv. Han har aldri hatt respekt for autoriteter, og drikker han alkohol kan han gå i svart. 

Jan ville verken snakke med barnevernspedagoger eller psykologer etter at faren døde. En periode ble han tvangssendt til BUPA, men satt der taus.

— En respektfull voksen som hadde møtt meg på en hjelpende og spørrende måte. Da hadde jeg snakka, sier han.

— Slik ble du ikke møtt?

— Nei. Jeg ble kommandert, beordra og utsatt for tvang nesten uansett hvor jeg kom. Det er vondt å tenke på.

Langsom endring

Politiet har gått en lang vei siden 1990-tallet, mener Bård Dyrdal, politioverbetjent i Oslopolitiet og leder i LEAP Scandinavia, en nordisk politiforening som ønsker kunnskapsbaserte endringer på rusfeltet.

Dyrdal startet i Oslopolitiet i 1989. Den gang handlet mye om å presse fram tilståelser og «fange narkomane». Politiet er mindre fordømmende overfor illegale rusmidler nå, men mange politifolk har sterke bindinger til vedtatte løsninger, mener Dyrdal.

— Min generasjon politifolk ble lært opp til at kampen mot narkotika var en krig. Alle virkemidler skulle tas i bruk. Å endre dette vil ta mange år, sier han.

Ukjent omfang tvang

Riksadvokaten kom nylig med en avklaring på hvilke maktmidler politiet kan bruke mot personer som er i besittelse av mindre mengder narkotika til eget bruk, og slo fast at politiets praksis har vært ulovlig. Hvor mange barn og unge som er berørt vet bare politiet.

— Tvangsmiddelbruk på gata registreres sjelden.

— Jeg har til gode å se en rapport der det står at vi ransaket XX på gata i dag og fant ingenting, sier Bård Dyrdal.

Han har lenge ment at det må ryddes opp i politiets arbeidsmetoder.

Straffes sjelden

Jan Kopstad har aldri vurdert å anmelde politiet for vold. Han tror ikke det ville ført fram. Han har statistikken på sin side. Av 174 anmeldelser mot politiet for vold og maktmisbruk mellom 2016 og 2018 endte to saker med straff, ifølge tall innhentet av Aftenposten. Leder i Forsvarergruppen sa i forbindelse med publiseringen av oversikten at tallet er forbausende lavt. Det burde ikke vært så lett å avskrive 99 prosent av anmeldelsene.

Livet snudd på hodet

Tenåringer som blir tatt med illegale stoffer blir fort tapere.

— Konsekvensen av straff er at mange muligheter blir borte, sier Dyrdal.

— Opptak til skole og utdannelser, ta lappen, få visum. Blir du tatt med stoff kan livet endre seg radikalt.

Jan er overbevist om at straff fører til mer rus. Og kriminalitet. De to går hånd i hånd. For ham ble dommene stadig mer alvorlige. Tilsammen har han sittet inne nesten halve livet. Han har også vært i behandling. På en rusinstitusjon åpnet han seg omsider for en psykolog og fikk ut sorgen etter faren og de vonde følelsene fra ungdomstida.

Nå har han vært fri mann i fire år. Ennå får han harehjerte hvis han ser en bestemt type politibil på veien, ellers er forholdet til politiet mindre anstrengt. På gata lar betjentene ham stort sett være i fred.

— Jeg røyker fem-seks gram i uka og får ikke reprimande lenger, sier han.

— Vi som røyker en rev er ikke automatisk en kvise på samfunnets rumpe.

Politikerne gammeldagse

Samfunnet er modent for rusreformen, men det er ikke politikerne, mener Jan. 

— Politikerne er gammeldagse. Det burde vært flere fagfolk på Stortinget. Jeg har aldri sett noen gjøre noe vondt mot noen når de har røyka hasj. Alkohol er mye farligere for samfunnet.

— Rusreformen legger opp til hjelp, ikke straff. Hva tror du hadde skjedd om du hadde blitt møtt på en annen måte som tenåring?

— Jeg tror ikke jeg ville sittet med nedbetalt lån i en kåk i Holmenkollåsen. Jeg ville neppe vært hundre prosent lovlydig heller, men jeg tror jeg hadde rusa meg mindre.

— Hvordan opplever du politiet i forhold til da du var ung?

— Politiet har roa seg, men det skjer dårlige ting fremdeles.

Mer respekt

Jan har en rekke diagnoser i tillegg til ADHD. Post traumatisk stress lidelse (PTSD) er en av dem. Han har to fagbrev og har jobbet i perioder, men klarer ikke stå løpet ut. Nå er han i LAR, bor i egen bolig og har fått innvilget uføretrygd. Han har kjent mye på ydmykelse og nedlatenhet, særlig i det offentlige.

— De i LAR og folka i Sykepleier på Hjul behandler meg som et menneske. Jeg ber ikke om mer, sier han

Samfunnet har forandret seg til det bedre, mener Jan.

— Ungdom nå opplever ikke det jeg opplevde. De møter mer omsorg og forståelse. Det hender jeg spør meg selv: Hva kunne skjedd om jeg hadde fått en sjanse til den gang?