På rett spor

Erik Ploot (44) var herjet av rus og livet føltes bekmørkt da han en iskald høstkveld i 2017 møtte opp til rusbehandling på Frankmotunet. Den friske lufta i Folldal var noe annet enn Oslos gater. Hans tidligere erfaringer fra rusbehandling var sterile rom, hvor man ristet av seg abstinensene og ble overlatt til seg selv. Men dette stedet var annerledes.

Erik var klar for å ta kvelden og sto ute og tok seg en røyk, når plutselig sytti huskyer setter i gang i et ule-kor. De ville lydene fra hundegården gjorde inntrykk. Allerede etter første turen på fjellet med hundene, skjønte Erik at det var dette han skulle drive med.

— Det var helt rått, jeg kan ikke beskrive det. Jeg bestemte meg allerede da: Jeg skulle kjøre Femundsløpet.

Erik har en fortid med en alkoholisert og voldelig far, og en mor det er vanskelig å snakke om. Det har ført til et langt liv i rus, som tar tid å bearbeide. Selv om mål og mening var på plass har det blitt noen smeller underveis hvor traumene fra fortiden innhentet han.

Erik opplevde at verktøykassa til psykiatrien ikke kunne hjelpe ham og at antidepressiva bare gjorde ham verre. Når alt var på det mørkeste fant han løsningen i ketaminbehandling, som hans tidligere samboer Ingvild Nordhagen (49) bladde opp for. For ketamin er foreløpig ikke anerkjent som behandling i Norge, og mange må ty til privatklinikker hvor behandlingen er dyr og noe få har råd til.

— Ketaminbehandlingen ga hjernen min en omstart. Jeg kjente jeg ble sterkere og sterkere og merket jeg gjorde ting jeg ellers hadde unngått,  forteller Erik.

Erik har i en tidligere artikkel fortalt historien sin, blant annet om den harde oppveksten han og hans to søsken, Bente og Rolf, fikk. En av de som leste artikkelen var storebroren Rolf, som Erik ikke hadde hatt kontakt med siden foreldrene døde. Rolf hadde også et vanskelig liv, og på denne tiden hadde han allerede gjort et selvmordsforsøk. Han tok kontakt med Erik etter mange år.

— Vi tre søsknene gikk hver vår vei. Alle hadde hver sin historie og minner fra oppveksten som vi sleit med, og det kom til overflata når foreldrene våre døde. Det var godt å få kontakt med Rolf igjen, jeg hadde savnet han, sier Erik.

Det er et eller annet i meg som er borte. Det er et savn og en tomhet

Brødrene fant raskt tonen og snakket mye sammen. Erik tok med Rolf hjem til seg hvor han fikk hilse på hundene og se Eriks nye liv. En kveld satt brødrene rundt bålpanna og snakker om oppveksten.

— Han sa han ikke orket å leve med de minnene som vi begge delte. Det var jo sånn jeg også hadde det. Men jeg har barna mine og Ingvild, han hadde ingen rundt seg, han var alene.

Erik skjønte det var alvor. Han tok Rolf med på klinikken hvor Erik får sin behandling og viste han hvordan ketaminbehandling fungerer. Etter timen gikk de en tur og snakket sammen, før de skilte lag. Det ble siste gangen de så hverandre. Telefonen ble stille, ubehagelig stille. Erik var ute og trente hundene da han fikk en bekymret melding fra søsteren Bente som heller ikke hadde hørt fra Rolf.  Da skjønte Erik hva som hadde skjedd.

— Jeg spurte Ingvild og niesa mi, som hadde nøkkel til leiligheten, om de kunne dra hjem til han for å sjekke. Da var han allerede død. Det å gå inn i leiligheten hans etterpå, det var tungt.

Gikk i kjelleren

Erik hadde tenkt å droppe alle hundeløpene i år, han hadde ingen motivasjon. Femundsløpet, som var årets store høydepunkt, føltes meningsløst og ubetydelig i sorgen. Men så husket han noe Rolf hadde sagt ved samtalen rundt bålpanna.

— Han sa han var stolt av meg, og at jeg skulle komme meg på Femundsløpet og ikke gi opp.

Jeg visste jo ikke da at dette var hans avskjedsord. Derfor bestemte jeg meg for å kjøre i år, til ære for broren min, og alle andre som tar livet sitt.

Erik har rundt tjue huskyer hjemme på gården på Næroset som trenger stell og kjærlighet. Det gjør at han må ut, selv på tøffe dager. Erik føler det hjelper å ha oppgaver. Hundene har til gjengjeld vært en god psykisk støtte i vanskelige tider. Det har blitt mange tårer i hundegården, forteller Erik.

— Jeg har alltid noen å snakke med, for mange høres det kanskje gærent ut. Men det er ikke alltid man trenger ord. Hundene har betydd alt.

Det handler om å ta livet sitt tilbake og ikke gi opp

Selv om tapet av broren var tungt, bestemmer Erik seg for å hoppe på sleden og begynne å trene igjen. Han ønsket å fortsette mot målet han en gang satte seg da han først begynte med hundekjøring på Frankmotunet: 650 kilometer i bitende kulde gjennom skog og over fjell. Erik trives med å pushe grensene sine gjennom vær og vind. Og i 32 minus grader sto han ved startstreken i Røros sammen med teamet sitt.

— Jeg juger om jeg sier jeg elsker dårlig vær, det er ingen som gjør det. Men det er litt spennende. Dagene du virkelig husker er når du fyker av gårde på sleden og det er månelyst og stjerneklart, og kanskje nordlyset dukker opp. Da er det fint.

Etter 300 kilometer måtte Erik bryte årets løp. Han tar ikke det ikke som et nederlag i et løp hvor omtrent halvparten av de som stiller, aldri når målstreken. Hundekjøring er en erfaringssport. Erik er allerede i gang med treningen til neste år.

— Alle kan stå på en slede, men å komme i mål etter 650 kilometer i all slags vær, det er verre. For meg er det som å komme fra fotballbanen på løkka til Champions League. Jeg har ikke masse sponsorer og må gjøre mye selv. Men det gjør meg enda mer bestemt på at jeg skal fullføre neste år.

Skal du bli rusfri eller jobbe med dine traumer, så er det viktig å ha noe som gir mening

For Erik er det kombinasjonen av ketamin og hundekjøring som har gitt livet mening. Og gode støttespillere, som Ingvild og deres to barn. Selv om de ikke bor sammen lenger, er hun fortsatt en viktig del av livet hans. Sammen driver de Team Ploothagen, hundelivet gir glede til hele familien.

Ingvild jobber selv i helsevesenet og mener det haster mer enn noen gang og få nye behandlingsformer inn i psykiatrien, hvis ikke frykter hun at det aldri vil skje noe med selvmordsstatistikken.

— Etter første selvmordsforsøk var han innlagt i tre dager. Etter det fikk han ingen oppfølging, fordi han sa alt var i orden. Det er vel åpenbart at det ikke er i orden når du har prøvd å ta livet ditt, sier Ingvild.

Avdelingsoverlege ved Akuttpsykiatrisk avdeling på Ullevål sykehus, Morten Stefan Selle kan ikke kommentere denne konkrete saken og uttaler seg på generelt grunnlag. Han er enig i at det er en utfordring med pasienter som ikke vil eller klarer å ta imot hjelp. De anbefaler og motiverer pasienter til videre kontakt med polikliniske akutt-team og involvere de pårørende, men det må være basert på frivillighet, sier Selle. Han forteller at deres oppgave er å skape en allianse med pasienten basert på tillit, og det skal mye til for å bruke tvang på pasienter.

— Vi må og skal respektere pasientenes autonomi. Men dersom pasienten ikke vil eller klarer ta imot behandling mens han eller hun er innlagt på en akuttpsykiatrisk avdeling, så er det ikke så mye vi kan gjøre så lenge pasienten er frivillig innlagt og er samtykkekompetent, uttaler Selle.

Sitter igjen med spørsmål

Erik mener Rolf var en person som hadde vanskelig for å snakke om traumene sine, eller oppsøke hjelp. Han mener at ketamin kunne hjelpe også Rolf til å åpne seg, på samme måte som det har hjulpet Erik og leve med traumene sine. Erik ville plante dette frøet av håp hos Rolf den dagen han tok han med for å vise broren behandlingen, og Erik lurer i dag på hvordan utfallet hadde blitt om broren fikk behandlingen allerede under første innleggelse.

— Bare tenk hva det kunne bidratt til. Jeg føler jo skyld. Jeg fikk en behandling han ikke hadde råd til, mens han så på. Det blir som om familien skulle være rammet av sult, så satt jeg foran han og spiste, mens han sultet i hjel. Det er litt den følelsen, om du skjønner? sier Erik.

Selle mener psykiatrien har gode og virksomme behandlinger, men trenger alltid flere metoder og muligheter til å skreddersy en behandling til hver enkelt pasient. Han mener det er vanskelig og nesten umulig å forutse hvem som kommer til å ta livet sitt. Men de gjør alt de kan for å kartlegge den enkeltes risiko.

— Selv med den aller beste behandling og oppfølging vil noen av våre pasienter dessverre ta livet sitt, så alvorlige og ofte så uforutsigbare kan disse tilstandene være, sier Selle.

Trenger mer kunnskap og forskning

Avdelingsoverlegen forteller at ketamin i form av nesespray er allerede godkjent i Norge til behandling for behandlingsresistente depresjoner, det vil si depresjoner som ikke har blitt bedre av minst to forskjellige behandlinger med antidepressiv medisin. Men intravenøs ketamin er ennå ikke godkjent for behandling av slike depresjoner. Selle mener studiene som allerede er gjort har vist gode resultater og Ullevål er nå i gang med å forberede en stor nasjonal studie.

— Mange i fagmiljøene mener nå at dokumentasjonen er så god at ketaminbehandling bør godkjennes til bruk og bli et etablert tilbud i det offentlige helsevesen. I løpet av våren håper jeg at vi vet mer om intravenøst ketamin vil bli en godkjent behandling. Inntil da er ikke dette en etablert behandling hos oss, sier Selle.

Om Rolf hadde fått samme nytte av ketaminbehandling som Erik, kommer de etterlatte aldri til å finne ut. Erik har fått et nytt tap å bearbeide. Heldigvis har Erik enn så lenge verktøy som hjelper han å komme seg videre, men kostnadene begynner å tære på.

— Jeg tror jeg har fått enda mer styrke av ketaminen etter broren min døde. Det har gjort meg mer robust, samtidig som jeg nå har et tomrom i meg jeg aldri kan fylle, avslutter Erik.