Heroinavhengighet – vi behandler symptomene, men gjør ingenting med årsaken

Fraværende forebygging
Vi debatterer behandlingsplasser og ettervern i det uendelige, og roper ut om hjelp fremfor straff. Det er vel og bra, men vi ser ut til å unngå å snakke om selve kjernen av problemet – årsaken til hvorfor så mange nordmenn rekrutteres til tunge rusmidler i utgangspunktet.

For det er ikke bærekraftig å skulle tilby behandlingsplasser, substitusjonsbehandling, boliger og trygdepenger til alle landets heroinavhengige dersom det stadig vekk kommer like mange nye til. Det samme gjelder for den enorme sløsingen av politiressurser, når vi i dag vet at politimakt har minimal til null påvirkning på hverken tilgjengelighet eller etterspørsel.

Likevel er de økonomiske kostnadene ingenting sett opp mot det menneskelige aspektet – det er umulig å måle hvor mange liv som ødelegges av heroinmisbruk, og hvilke ringvirkninger dette har på samfunnet vårt.

Vi må tenke flere tanker samtidig
Hvorfor er det ikke parallelt en like høy prioritet å forsøke å stoppe rekrutteringen til de tyngste stoffene, og å hjelpe folk som sliter lenge før de ender opp på Brugata med en sprøyte i armen? Det må da være en mye bedre investering enn å i ettertid skulle forsøke å hjelpe tusenvis av mennesker som er så langt inne i et destruktivt og altoppslukende misbruk at mange vil kjempe med det resten av livet, uavhengig av hvor mange behandlingsplasser og kommunale boliger vi betaler for.

Selvsagt kan og bør vi prate om oppvekstsvilkår i denne sammenhengen, men det er ingen grunn til å la være å håndtere den akutte situasjonen som i dag fører altfor mange sårbare og søkende ungdommer rett inn i heroinens klør.

Ukultur
I Norge refereres det ofte til ruskulturen vår i et forsøk på å forsvare de enorme utfordringene vi står overfor sammenlignet med andre land.

Vi inntar offerrollen, men ser ut til å glemme at vi faktisk har makt til å påvirke hvilken retning ruskulturen beveger seg i.

Nederland er et godt bevis på det – på 70- og 80-tallet opplevde de en epidemi av injiserende heroinbrukere, og situasjonen var på mange måter sammenlignbar med den vi har sett i Norge de seneste årene. Høye overdose- og smittetall, åpenlys bruk og salg i bybildet og kriminalitet førte til en uholdbar situasjon som nederlenderne beskrev som å «tørke med kranen åpen» – all innsats var forgjeves.

Nederland snudde utviklingen
Myndighetene i landet valgte å gå imot resten av verden som på samme tidspunkt var fullt i gang med den USA-initierte krigen mot narkotika.

I stedet gikk kommuner, sosialarbeidere, organisasjoner og politiet sammen om flere kampanjer rundt trygg bruk, slik som røyking fremfor injisering. I tillegg delte de ut sprøyter og brukerutstyr for å forhindre smitte. Deretter opprettet de brukersentre, substitusjonsbehandling og utdeling av medisinsk heroin til de tyngste brukerne, og ryddet med dette miljøet vekk fra gaten. Utover sprøyte- og røykerom tilbydde disse sentrene alt av medisinsk og sosialfaglig hjelp på ett sted. Sosialarbeidere, leger, gjelds- og jobbrådgivere sto klare til å bistå brukerne etter hvert som de ble stabilisert. Her var også varm mat, omsorg og et trygt oppholdssted.

 

 

Den siste generasjonen
Rekrutteringen til miljøet forsvant nærmest over natta, det samme gjorde bruk i det offentlige rom. Politiets rolle var ikke lenger å straffe og jage, men å støtte og samarbeide.

I dag er mange av de tunge brukerne fra 70- og 80-tallet døde og Nederland legger ned brukersentre fordi behovet har dalt drastisk. Av de som er igjen, hvorav så å si alle er over 40 år, er det en forsvinnende liten andel som fremdeles injiserer – de fleste har et mildt forbruk, egen bolig og et relativt godt liv. 80 prosent er i jobb og resten har annen dagaktivitet. Alle er under oppfølging, har lagt kriminaliteten bak seg og de færreste husker lenger tiden da de skapte frykt og uro i gatene.
De heroinavhengige her er offisielt en utdøende rase.

«Alle i Oslo vet hvor en får tak i heroin»
Nederlandsk ungdom som eksperimenterer med rusmidler i dag vil så å si aldri risikere å komme i kontakt med heroin – de hadde nok ikke lyktes om de så hadde prøvd. De har videre en svært lav risiko for å utvikle avhengighet eller å dø av rusbruk. Dette skyldes først og fremst at det ikke finnes et gatemiljø for heroin, men også lett tilgjengelig informasjon og en rekke beskyttende faktorer i samfunnet. På skolene lærer elever om de ulike rusmidlene og hva som er trygg bruk, lærere får opplæring i å identifisere og støtte elever som sliter og foreldre får veiledning i å håndtere ungdommens nysgjerrighet og eksperimentering på en konstruktiv måte.

Vi må vrake den dødelige nullvisjonen
I Nederland er myndighetene tydelige på at de er der for å hjelpe, og terskelen er lav for å søke tidlig og mindre inngripende hjelp. I dag er det vanlig at man står i full jobb og følger rusbehandling ved siden av. Skillet mellom bruk og problematisk bruk, og lette og tunge rusmidler, har vært avgjørende for å lykkes med både forebygging og behandling.

I Norge er ruspolitikken gjennomsyret av frykt og fordommer, og dette står i veien for en nøktern vurdering av hvilke tiltak som faktisk fungerer. Det ensidige fokuset på å bekjempe alle rusmidler utenom alkohol, gjør det vanskelig å se mulighetene i de mange nyansene, og verdien av å bygge tillit og skape trygge rom.

Se til Nederland fremfor Portugal
De siste årene har mange norske politikere hyllet Portugals ruspolitikk. Portugal avkriminaliserte alle rusmidler i 2001 i et forsøk på å redusere de enorme skadene de opplevde knyttet til rusmidler, og ikke minst den uholdbare ressursbruken det krevde. Modellen har lyktes i å redusere overdosedødsfallene betraktelig – faktisk er Portugal nå blant landene i Europa med færrest overdosedødsfall. Likevel er Portugals avkriminalisering langt ifra en solskinnshistorie.

Fremdeles har landet nær 4 ganger så mange heroinavhengige, hele 70 ganger flere sprøyterelaterte HIV-tilfeller og 1,5 ganger flere narkotikalovbrudd enn Nederland*, på tross av at Nederland i teorien ikke har avkriminalisert et eneste rusmiddel. Det er likevel ingenting sammenlignet med Norge, som har nesten 8 ganger så mange anmeldte narkotikalovbrudd som Nederland*.

Angrip problemet ved roten
Men Norge følger nå etter – Stortinget har vedtatt at rusavhengige skal ha hjelp fremfor straff. Bedre sent enn aldri – dette vil helt sikkert både spare liv og viktige politiressurser. Men at rusmisbrukere møtes av en helsearbeider fremfor politi gjør ingenting med det åpne rusmiljøet eller det faktum at unge som kjøper cannabis fra gateselgere kan ende med å bli introdusert til heroin. Ikke bare har Norge 5 ganger så mange rusrelaterte dødsfall som i Nederland – i Norge skyldes 87% av dødsfallene heroin eller andre opioider, mens i Nederland er denne andelen kun 32%.

Nederland er hittil det eneste landet som har lyktes i å fjerne inngangsporten til heroin. Inntil vi tar lærdom av dette vil vi fortsette å kjempe mot vindmøller.
*Justert for innbyggertall