Tør å spørre!

Vi vet at risikofaktorer for å droppe ut av behandling i mindre grad kan forklares ved manglende motivasjon hos pasientens motivasjon, hvilket rusmiddel som brukes, utdanningsnivå eller sivile status men i større grad til hvordan de blir møtt av behandleren og i det enkelte behandlingstiltak. Det er dette prosjektet «Hindre drop-out fra rusbehandling» som har pågått i de siste årene, dreier seg om.

Fullført behandling er avgjørende for å lykkes i TSB

Hva står på spill? Andelen drop-out fra rusbehandling er mye høyere i tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB) enn innenfor mange andre helseområder. Mellom 10 og 60 prosent av pasientene i rusbehandling fullfører ikke planlagt behandling. Det kan føre til at pasienten opplever å være mislykket og miste troen på behandling, økt helserisiko, i verste fall overdose eller selvmord, mer bekymringer og belastninger for pårørende og store utgifter på helsebudsjettet i form av ubenyttete behandlingsressurser.

Derfor pålegger den nasjonale faglige retningslinjen for behandling og rehabilitering av rusmiddelproblemer og avhengighet alle som behandler pasienter med rusproblemer å kartlegge risiko for behandlingsavbrudd og sette i gang tiltak tidlig i behandlingsforløpet. Og blant annet derfor pålegger pakkeforløpet for TSB kommunen og spesialisthelsetjenesten å samhandle om å løse pasientens behov før, under og etter rusbehandling.

Vi må tørre å spørre

Forebygging av dropout handler om at pasientene bør ha en reell mulighet til å være i sentrum og lede sin egen tilfriskningsprosess Så langt har prosjektet tydeliggjort at brukernes syn på hva som skal til for å bli bedre, ofte samsvarer dårlig med behandlernes oppfatning av det samme. Terapeuter identifiserer sjelden pasienter med negative utfall av behandlingen eller risiko for drop-out, og overvurderer effekten av behandlingstilnærmingen som de har valgt. Men når terapeuter får tilbakemelding om at pasienten har en negativ behandlingsutvikling, er de flinke til å endre behandlingsstrategi.

For behandlerne betyr det at de må tørre å spørre den enkelte pasient om hva som skal til for at han eller hun skal komme i eller fortsette med behandling og hvordan den konkrete behandlingen oppleves.

Et konkret virkemiddel for å oppnå at brukerstemmen kommer tydeligere og mer systematisk fram i behandlingen er feedbackverktøy. Dette innebærer at pasienten får mulighet til å gi systematiske tilbakemelding til behandleren på den konkrete behandlingen.

Barrierer

Erfaringene fra vårt prosjekt viser at brukere og fagfolk kan være pådrivere for å ta i bruk feedbackverktøy, men vi møter også barrierer og motstand. Noen behandlere kan føle at feedbackverktøy truer deres autonomi og kliniske vurderingsevne. Andre erkjenner at negative tilbakemeldinger kan være tøffe, men likevel helt nødvendige å få.

Erfaringene fra prosjektet er at det er avgjørende at klinikere forstår hensikten med feedbackverktøy. At det å bruke feedbackverktøy ikke bare blir nok et skjema i haugen som finnes allerede. Når de spør etter tilbakemeldinger fra pasientene, må disse tas på alvor og brukes aktivt i behandlingen. Ved behov må behandlingsretningen endres. For pasientene er opplevelsen om at tilbakemeldingene blir tatt på alvor en viktig erfaring i egen tilfriskningsprosess. Gjennom systematisk bruk av tilbakemeldinger kan behandlingsalliansen bli styrket og sannsynligheten for at behandlingen gjennomføres økes.

Noen mener at feedbackverktøy trivialiserer behandlingens kunst, ødelegger magien i menneskemøtet og erstatter den med (nok et) skjema. «Vi spør jo selvsagt alltid pasienten om hvordan de har det og hvordan det går..» Men systematikk er ikke negativt og unødvendig. Spør flygeren som går gjennom kontrollskjema før oppstart av hver eneste flytur eller bakeren som finner fram kakeoppskriften hver gang en festkake lages. Systematikk trivialiserer ikke rusbehandling heller! Det handler om god oversikt over den behandlingen pasienten får og hvordan den virker.

Praktiske tiltak

I Nasjonal kompetansetjeneste TSB har vi de siste årene gjennomført en rekke tiltak for å styrke kunnskapen om feedbackverktøy. Vi har undervisningsfilmer, animasjoner og e-læring, gjennomfører dagskurs for ledere og faglig nøkkelpersonell, og kurser trenere som kan lære opp andre. Implementering tar tid. Selv om mange ledere og klinikere i TSB vet at det er forventet at enheten deres skal bruke feedbackverktøy, er det fortsatt en lang vei å gå før det er en del av hverdagspraksisen ved de fleste TSB-enheter i Norge. Ledere skal forsere barrierer knyttet til valg av verktøy, teknologi og økonomi, men kanskje er det også en underliggende skepsis og tvil som gjør at bruk av feedbackverktøy ikke kommer opp på prioriteringslisten?

Det gir kraft å spørre

Forskning viser at det i gjennomsnitt tar 17 år å omsette kunnskap fra forskning til praktisk handling. I rusbehandling har vi dårlig tid. Pasientene forventer og fortjener resultater i behandlingen. Jeg er derfor glad for at jeg ut fra erfaringene i drop-out prosjektet kan slå fast: Det er viktig for behandlingen i å spørre pasientene. Forskning, kliniske erfaringer og tilbakemeldinger fra brukerne viser at det å få mulighet til å gi tilbakemelding kan bidra til at relasjonen med behandler blir styrket, at pasientene tar større grep om egen endringsprosess, at effekten av behandlingen øker og at risikoen for drop-out reduseres. Jeg håper derfor at vi ved inngangen av et nytt tiår kan si: Ja, vi i TSB tør å spørre pasientene om behandlingen virker!

Vil du vite mer?

Hilde Harwiss er prosjektleder i prosjektet "Hindre drop-out fra rusbehandling. For mer informasjon og lenker til diverse verktøy, se egen boks med relaterte lenker til høyre på siden.