Hospitser er historie - men ennå ikke i Bergen

Før corona-utbruddet varslet Bergen kommune at avtalene med de private hospitsene skal avbrytes. To hospitser har avtale med kommunen om å gi midlertidig botilbud til personer med rusproblemer. Til sammen er det snakk om rundt 40 senger.

Fra begge hospitsene er det de siste årene kommet flere varsler om vold og trusler. Trusselbildet toppet seg med to drap som kan føres tilbake til det ene av hospitsene.

13. januar ble to personer funnet drept i et turområde i utkanten av Bergen. Politiets undersøkelser ledet fort til hospitset i Møllensdalveien. Senere har politiet konkludert med at hospitset var åstedet for begge drapene og at de drepte senere ble gjemt ved Osavannet utenfor byen.

Etter de to drapene gikk byråd for arbeid, sosial og bolig, Lubna Boby Jaffery ut i Bergen Tidende og sa at hospitsene skal bort. Hun sa videre at det hun hadde lest om forholdene, hadde gjort et sterkt inntrykk. Umiddelbart etter drapene forsterket kommunene vaktholdet ved hospitsene.

Redusert hospitsbruken

Kommunaldirektør i byrådsavdeling for arbeid, sosial og bolig, Tommy Johansen, understreker at kommunen allerede har trappet ned bruken av hospitser. Det er en bevisst målsetting i tråd med byrådsplattformen. Målet har hele tiden vært å avvikle de resterende hospitsene i løpet av perioden.

– For fem-seks år siden hadde kommunen avtaler med 30 private hospitser. I dag har vi bare avtaler med to aktører, sier Johansen til Rus & Samfunn.

– Nå har vi en bred kommunal boligsatsing. I det inngår et ønske om et tilpasset boligtilbud nettopp til denne gruppen som må benytte seg av hospitser.

Johansen innrømmer at det er utfordrende å skape egnede tilbud for denne gruppen blant annet i forhold til naboer. Det kommer mange sterke reaksjoner når ny boligtilbud etableres for tunge rusavhengige, men i 99 prosent av tilfellene stilner kritikken fort understreker han.

Ordningen med tre måneders midlertidig botilbud på et hospits er langt fra ideell i følge Johansen. De som ender opp på hospits, får ikke noen tilknytning til stedet, føler ikke noe eierskap.

Flere kommunale boliger

– Som et hurtigvirkende tiltak, har kommunen helt eller delvis overtatt vaktholdet ved begge hospitsene. Men det er en balansegang. Hvor mye skal vi kontrollere beboerne? Vi kan alltid sette opp et fort. Men hva skal vi da si til beboerne?

Johansen peker på at de som benytter seg av hospitsene generelt ikke er kriminelle. Det er noen få som lager problemer. De to drapene er helt uvanlig, og det har dessverre ført til en stigmatisering av alle beboerne.

Bergen kommune har løpende driftsoppfølging av begge stedene. Miljøarbeidere følger dette opp hver dag for å avklare behovene ved hospitsene.

I driftsavtalene mellom kommunen og de to gjenværende hospitsene er det en seks måneders oppsigelsestid. Men Corona-utbruddet har ført til at arbeidet med å avvikle hospitsene foreløpig er lagt på is. Johansen understreker at kommunen uansett ikke kan si opp avtalene uten å kunne tilby et boalternativ.

Balansegang

– Vi er i gang med å bygge flere bolig, konstaterer kommunaldirektøren.

– Vi har også vært i dialog med hospitset i Møllendalsveien om å overta bygget. I så fall vil vi halvere antall boenheter slik at det blir en helt annen standard.

Johansen peker på at tiden har gått fra hospitser. Han trekker frem forskning som viser en klar sammenheng mellom bokvalitet og livskvalitet, noe som også gjelder for denne gruppen. Hospitser og midlertidig botilbud eksisterer for å avhjelpe et akutt boligbehov. I denne perioden er det et hovedmål å finne et tilpasset permanent botilbud.

De som benytter seg av hospitser er ikke en homogen gruppe som lett lar seg innordne i faste rammer. Ikke desto mindre jobber Bergen kommune med å finne permanente løsninger der det må finnes en avklart oppfølging som er rimelig tett.

– Vi må finne en balansegang mellom det å se på dem som hjelpeløse og ansvarliggjøre dem. Vi må kunne forvente at de tar ansvar, sier Johansen. Han mener at samfunnet kanskje har vært for opptatt av å være velmenende overfor denne gruppen.

– Vi må huske på at vi snakker om et stort spekter av ulike individer. Det å samle opptil 20 mennesker med utfordringer på én adresse er en løsning som vi absolutt ønsker oss bort fra.

Offentlig ansvar

Johansen mener det er riktig at det offentlige tar over ansvaret for rusavhengige, ikke minst i forhold til å skape gode boltilbud. At politikerne vil satse på egne ressurser opplever Johansen som positivt.

– Jeg er glad for at politikerne viser denne tillitten til administrasjonen. Vi har kompetansen og vi har kvalitet på tjenestene. Dette er en krevende gruppe, og vi får større grad av kontroll når vi gjør det selv.

I følge Johansen er det også krevende å følge opp private aktører blant annet fordi kommunen både må ha ryddighet knyttet til avtale-jussen, og samtidig sikre at leverandøren leverer god kvalitet til tjenestemottakeren.

– Bare det å følge opp det avtaletekniske er krevende i seg selv, og er strengt tatt ikke det vi skal bruke «fagligheten» vår på.

Han konstaterer at kommunen er så stor at den er i stand til å opprettholde høy kompetanse på feltet. – Vi er bra skodd for å tilby disse tjenestene. 

Oslo

Til sammenlikning benytter verken Oslo og Trondheim seg lenger av private hospitser. Johan Ingar Danielsen, avdelingsdirektør for rustjenester og tilrettelagte boliger i Oslo kommune, opplyser at kommunen har opprettet mange akutte, korttids boplasser for rusavhengige.

– Det er lenge siden vi drev med private hospitser. Det var en del kritikk og en del ville tilstander knyttet til hospitsene, sier han til Rus & Samfunn.

Danielsen legger til at Oslo fortsatt kjøper noen akuttplasser fra ideelle organisasjoner som Kirkens bymisjon og Frelsesarmeen. Totalt har kommunen 150 korttids- og akuttplasser. Brukerne får tett helse- og sosialfaglig oppfølger tilpasset den enkeltes behov.

– Vi jobber med tilbud for denne gruppen for å stabilisere dem med tanke på permanent bolig, forteller Danielsen i Oslo kommune.

Det var særlig i årene fra 1999 til 2005 en kraftig reduksjon i antallet som bodde på hospits i Oslo, fra rundt 1100 prsoner i 1999 til rundt 100 personer i 2005. På det verste bodde det faktisk rundt 200 barn på hospits.

Trondheim

Trondheim kommune la ned sine private hospitser på 1990-tallet. Gunn Sølvi Nyeggen,
rådgiver i kommunedirektørens fagstab, helse og velferd, opplyser at kommunen benytter midlertidig botilbud for dem som er i en akutt bolignød.

– Vi har tidligere benyttet hotell, vandrehjem og kloster for dem som er i en akutt bolignød. For rusavhengige har vi benyttet natt-kriseplasser både for kvinner og menn, men disse er ikke godkjent som midlertidig botilbud da de ikke oppfyller kvalitetskravene til slikt tilbud.

Nyeggen oppgir at Trondheim har jobbet med å anskaffe nye tilbud og det er etablert et eget midlertidig botilbud for familier og enslige og par uten rus. For de med rusproblemer benyttes fortsatt overnattingsplasser både for kvinner og menn.

Hun forteller videre at fra 1. september vil det bli etablert et midlertidig botilbud for menn som er innenfor kvalitetskravene. For kvinner med rusproblemer er det tanker og forslag om å etablere et midlertidig botilbud som tilfredsstiller kravene i tilknytning til et krisesentertilbud for rusavhengige kvinner.