-Et redaksjonelt uavhengig magasin om rusfeltet
-Et redaksjonelt uavhengig magasin om rusfeltet
– For meg handlet det å slutte å drikke om dødsangst. Jeg fikk en plutselig innsikt: Hvis jeg ikke fant en måte å leve uten rus, så kom jeg til å dø, sier forfatter Martin Svedman. Han er tørrlagt alkoholiker og har skrevet dikt med utgangspunkt i egne erfaringer.
Det er snart ni år siden han sluttet å drikke, men Martin Svedman ser fortsatt på seg selv som alkoholiker.
– Ja, og det er en tilstand jeg regner med å være i resten av livet, sier han nøkternt, da vi treffes over en kaffe dypt nede i den bråkete underetasjen på Stockfleths i sentrale Oslo. Hit når ikke vårens første forsiktige solstråler.
Men forfatteren er like blid.
I januar kom han ut med diktboken Når jeg drikker, som ble en dundrende suksess. Førsteopplaget på 1300 eksemplarer ble utsolgt på to uker. Det er mye for en diktbok.
«Knallsterkt om å bli alkoholiker som barn», skrev Dagbladets anmelder.
Martin forteller at boken ikke handler om da han drakk men om tilstanden han selv fortsatt er i. Sett gjennom øynene til hans alter ego Henrik.
– Det er derfor jeg har kalt den: Når jeg drikker, sier forfatteren. Ikke Når jeg drakk. Den beskriver hvordan dette føles akkurat nå. Denne rytmen til en rusavhengig: du drikker, du slutter å drikke, du begynner igjen.
En form for galskap
Han mener dette er en bok for mennesker som er avhengige, og for mennesker som er glade i noen som er avhengig. Men også for andre som lurer på hvordan det føles.
I boken følger vi Henrik fra hans første møte med alkohol som barn, og opp gjennom årene. Han får kjæreste, leilighet og jobb, men klarer likevel å miste det meste på grunn av alkoholavhengigheten. Han prøver gjentatte ganger å slutte, men får tilbakefall.
Hvorvidt Henrik til slutt vinner kampen mot rusen, får vi aldri vite.
I november
kler jeg meg naken
slår ut kjellervinduene
i villaen med en peisspade
går over motorveien
hopper fra en brygge
står lenge i det kalde vannet
vil svømme ut
svømmer ikke ut
har ikke drukket ferdig
Alle rundt ham trygler og ber
Henrik skuffer etter hvert alle sine nærmeste. Mange prøver å redde ham. Men han klarer bare ikke å redde seg selv.
– Sånn sett har boken et hardt budskap til pårørende, sier Martin. De prøver å redde Henrik, men går selv i oppløsning. Henrik klarer bare ikke å holde opp med å drikke, selv om alle rundt ham trygler og ber ham om å slutte. Og selv om han ser at dette ikke går riktig vei.
– Det jeg beskriver er en form for galskap, sier Martin. Han siterer:
moren min
tror at drikkingen min
er hennes feil
orker knapt
stå opp av sengen
har mistet interessen for
nevøene mine
søsteren min
jeg tar mye plass i familien
Jakten på den oppadgående rusen.
Forfatteren begynte selv å drikke som tenåring. Han har ingen forklaring på hvorfor.
– Jeg kommer fra en helt vanlig familie med et normalt forhold til alkohol. Det er ikke noe som forklarer hvorfor akkurat jeg skulle bli alkoholiker.
– Men jeg har et tomrom i meg, som jeg er født med. Et tomrom som kan fylles med alkohol. Eller ikke. Det har jeg fortsatt. Og det tror jeg mange har.
En begavelse for ekstase, sier Henrik i boken.
Men for å oppnå den samme ekstase som tidligere må Martin etter hvert drikke mer og mer. Og det føles dårligere og dårligere.
Den siste gangen han drakk var en 17. mai for nesten ni år siden.
-Jeg hadde drukket tett igjennom helgen og fikk en opplevelse av å være helt alene med noe som ville ta knekken på meg. Det var en ekstrem frykt og jeg skjønte jeg kom til å dø, sier forfatteren.
Da var han 33 år, hadde drukket siden han var tenåring, og prøvd å slutte utallige ganger uten å lykkes.
– Folk hadde selvfølgelig advart meg, men det var abstrakt. Og så plutselig var det ikke abstrakt lenger, sier han. -Jeg hadde fullt utviklet dødsangst.
– Jeg fikk en plutselig innsikt i at jeg var annerledes, at jeg var en alkoholiker. Og hvis jeg ikke fant en måte å leve uten rus så kom jeg til å dø.
Veien ut av alkoholen
Men hvordan skulle han finne et liv uten rusen? Han hadde jo drukket den største delen av livet.
– Jeg hadde ingen erfaring, og ikke fantasi nok til å tenke meg et liv uten alkohol, sier Martin.
Det som fremst hjalp ham til et normalt liv var erfaringene til venner som var tørrlagte alkoholikere. Han så at de klarte å leve godt uten å ruse seg.
Og så gikk han i forskjellige typer av behandling.
– Det er mye spennende som skjer i kroppen når du slutter å drikke, blant annet det man kaller ”den rosa skyen”, det er jeg innom i boken, og det vil nok mange kjenne seg igjen i, sier han. En plutselig opptur. Han smiler av minnet, og forklarer: alkoholen legger lokk på følelser, som kommer tilbake når man slutter. Og kroppen har fått hard medfart- når den leges så oppleves det som en rus. Det er som å oppleve verden uten filter.
Den tørrlagte alkoholikeren trenger merkelig nok aldri lenger å være på vakt mot alkohol.
–Nei, jeg føler et savn og jeg føler et tomrom, men aldri i forbindelse med alkohol, sier Martin.
Han tror forklaringen er at han har brukt mye tid på å skrive om alkoholisme, snakke om alkoholisme og forske på alkoholisme. Det kan ha virket som en vaksine.
Og han er fortsatt ikke ferdig med temaet.
–Jeg har skrevet om avhengighet, men egentlig var planen å skrive om å være fri fra avhengighet. Nå har jeg lyst til å skrive bok med tilfriskning som tema, sier forfatteren entusiastisk.
Kanskje en del 2?