Leveren var så skadet at ikke engang totalavhold over år kunne redde den

— Vinglassene med vann som du har satt fram, minner meg bare om fyllesjuka og angst. Og de bunnløse vinflaskene med små stearinlys inne i flaskene som henger i trærne, assosierer jeg bare med alle de tomme vinflaskene som stod igjen på bordene når vi avsluttet dagene, forteller mannen som vil være anonym.

I det vi setter oss ned i hagen, er vi allerede midt inne i dagens tema.  Et tema som sjelden snakkes om.  Et tema som han nødig deler med så mange. Det handler om et høyt forbruk av alkohol og rusmidler fra 12-13 års alder, den kroppslige helsa og en levertransplantasjon. Det er mange år siden han sluttet å drikke og stumpet røyken. Leveren var så skadet at ikke engang et totalavhold over flere år kunne redde den. Ofte - nesten hver kveld - kan han felle noen tårer i takknemlighet for at legene virkelig så han sånn på ordentlig. Det var det som gjorde en forskjell.

En følelse av å aldri være syk

— Jeg har jo aldri vært sjuk. To sykedager var alt jeg hadde i hele min yrkeskarriere. Jeg stilte opp døgnet rundt uansett hvor fyllesjuk jeg var. Jeg sa det også, altså at jeg var fyllesjuk. Det var ikke så farlig å si. Jeg var ikke den eneste på jobben som drakk altfor mye alkohol. Vi jobbet masse. Det var mye representasjoner og kunder, mye kurs og konferanser og da var det alkohol og alt av andre rusmidler. Jeg var enten påvirket, fyllesjuk eller full av angst. Men jeg leverte alltid. En gang sa jeg opp, men sjefen nektet meg å slutte. Selv etter at det kom til en episode som jeg slett ikke er stolt av, ville han beholde meg. Han ordnet en psykolog gjennom bedriftshelsetjenesten.  Jeg så i alle fall ikke på meg selv som en alkoholiker. Det gjør jeg egentlig ikke nå heller. Samtalene hos den psykologen gjorde ikke noe forskjell for mine dager, men jeg holdt koken på jobben noen år til.

— Du gikk aldri til legen?

— Joda, til bedriftslegen, men jeg sa ingenting til dem.  Jeg var godt voksen før jeg for første gang gikk til fastlegen. Da var jeg tørst døgnet rundt, drømte om å drikke juice i store mengder og pissa både dag og natt. Det viste seg å være diabetes type II. Diabeteslegen ga meg oppskriften på hvilke matvarer jeg skulle spise og hva jeg skulle la være. Det fulgte jeg til punkt og prikke. Det var den første kontrakten med helsevesenet jeg skrev under på. Det ga men et konkret mål i livet, faktisk det første målet jeg har hatt i livet mitt. Nå er blodsukkeret kjempefint – helt uten medisiner.

— Du snakker om første kontrakt, har du flere?

— Ja, det har jeg. Jeg ble jo fulgt opp av fastlegen etter at jeg fikk diabetes. Vi hadde et slags kunde-leverandør-forhold. Jeg har alltid hatt autoritetsangst, og måtte prøve å finne en kommunikasjonsform som kunne fungere for meg.

Jeg var gjennomgående blid og høflig og møtte alltid presis. Men jeg var bestemt på at rusen fikk de ikke røre. Jeg var forelska i rusen.  

— Ville du ha en kommunikasjonsstil der kunden alltid har rett?

— Ikke helt det, men en stil der jeg kunne legge alt på bordet inkludert bruken av rusmidler, men der jeg likevel meddelte at det var helt uaktuelt å gjøre noe med akkurat det. Det ble respektert av legen, eller leverandøren i min metafor. Det var slik det måtte være. Hvis legen hadde kommet med en sånn «skal vi søke deg til rusavvenning, så hadde jeg sagt plent nei». Det skjønte legen. Vi hadde en god tone, og ble enige om å følge med på blodprøvene. Jeg husker ikke hva de ulike blodprøvene het eller betydde. Jeg har aldri vært opptatt av sykdommer – verken mine egne eller andres. Jeg lærte anatomi og sånt på skolen. Gode karakterer hadde jeg i de fleste fagene, inkludert i naturfagene, men det interesserte meg ikke. Jeg var mer interessert i sjela enn i levra, for å si det sånn. Jeg har alltid følerne ute; observerer folk og opplever ofte at jeg hjelper folk fram, forteller han og gir mange eksempler.

God selvtillit, men stort selvhat

— Jeg har stor selvtillit, men samtidig har jeg et gjennomgående stort selvhat. Så hater jeg selvhatet. Det skjedde ting tidlig i livet. Jeg husker ikke noe fra den tida. Den andre og siste psykologen jeg gikk til, tror at selvhatet kom med det som skjedde da. Det er sikkert sant. Jeg skjønner mer av sammenhengene, men kjemper fortsatt mot selvhatet.

Blodprøvene ble dårligere samtidig med at livet ble svært vanskelig.  Viktige relasjoner gikk i oppløsning. Han lå med spritflaska inntil seg om natta for å være sikker på at han kunne ta seg en slurk slik at den verste angsten ble holdt på avstand. Det var da han kom til leverspesialisten som fastlegen hadde sendt han til. Leverspesialisten og han snakket sammen regelmessig i noen år uten at han hadde åpnet opp for å snakke om reduksjon av rusbruket.

— Men så tok leverlegen en sjanse – en sjanse som reddet livet mitt. Han stirret meg rett inn i øya, sånn helt innpå 

 

Han nærmer seg ansiktet mitt, for å vise. Han tangerer komfortsonen.

— Det var nærmere enn dette og et enda mer direkte blikk, legger han til før han fortsetter:  

— Legen var ytterst tydelig i talen. Slutter du ikke å drikke nå, dør du i løpet av to år. Slutter du nå, kan det hende at det kan bli en levertransplantasjon. Spesialisten lovte meg ikke transplantasjon, men sa at de skulle de vurdere etter hvert hvis det ble aktuelt, fortsetter han og fester blikket på frukttrærne i hagen.

— Da var det alvor! sier han i en streng, men samtidig litt spak tone.  

Den andre kontrakten med helsetjenesten

Det var denne dagen hos leverspesialisten som ble vendepunktet. Da skrev han under på den andre livslange avtalen med helsevesenet. Etter at han gikk ut av legekontoret, har han verken tatt en slurk av alkohol eller tatt et trekk av en tobakksrøyk. Intime relasjoner har det også blitt slutt på.

— Lenge var det slutt på alle rusmidler, men de siste årene har jeg røyka litt rev innimellom. Det er det ingen som spør om på de medisinske kontrollene jeg går på for levertransplantasjonen. Fastlegen vet det, men jeg tror ikke han har sagt noe til legene på sykehuset. Medisinen for å unngå at leveren utstøtes, tar jeg selvfølgelig hver eneste dag. Jeg trener fast mange ganger i uka og holder meg oppdatert på verdensbildet, kunst og kultur.  

Treningen har han blitt oppfordret til fra helsetjenesten. Å følge med i hva som skjer i samfunnet gir han mening i livet.  I tillegg trenger han kontakten med barn, barnebarna og venner; barndomsvenner og andre venner. Kollegaene fra tida han drakk, ser han sjelden eller aldri.  

— Litt rev er jo ikke farlig for leveren. Rusfølelsen av hasjen er god. Nå som jeg aldri drikker, går jeg jo alltid hjem når cognacen kommer på bordet. Da vi var rusa, snakket vi om dypere ting i livet. Det savner jeg. Nå er det kun når jeg er alene og har røyka en rev at jeg får mer kontakt med mitt indre liv. Men alkohol er helt uaktuelt. Dette må legene skjønne; det går an å kontrollere rusbruket sitt. Det gjør jeg. Aldri mer alkohol. Men litt rev av og til, ja.

Lite kontakt med kroppen

— Du må ha vært kjempesyk da du ble satt på transplantasjonsliste og senere transplantert?

— For å være ærlig, husker jeg ikke når jeg kom på en slik transplantasjonsliste. Men jeg husker at jeg drakk kaffe på en kafé da jeg ble ringt opp for å få ny lever. Derfra gikk det fort inn på avdelingen og til operasjonsbordet. Jeg var aldri redd for å dø. De var så flinke på sykehuset.

— Var du ikke gul i huden, slapp, kvalm, uten matlyst og skikkelig syk?

— Det er rart, men jeg husker ikke at det var noe sånt. Jeg var innlagt kun to ganger før transplantasjonen, begge ganger lenge etter at jeg hadde sluttet å drikke. Den første gangen var jeg nær døden har jeg blitt fortalt. Det var andre som så at det var fare på ferde. Jeg spøy blod i store mengder og hadde svart, illeluktende avføring. Det siste betyr visstnok blod i avføringen.

En overlege på leversykdommer skjønte alvoret da han så mitt bleike åsyn. Da ble det livreddende blodoverføring. Det var kanskje da jeg ble satt på transplantasjonslista.

— Og etter at du ble transplantert, ble du uføretrygda?

— Det er riktig det. Psykologen var tydelig på at kroppen var helt nedkjørt og at jeg trengte uføretrygd. Jeg tenkte mer at jeg lurte systemet ved å søke uføretrygd.  Jeg var ikke vant til å tenke på meg selv som syk, ikke engang operasjonssåret forholdt jeg meg til. Psykologen fokuserte på at jeg skulle tørre å se og kjenne på operasjonsarret, men det tok et helt år før jeg turte. Selv nå ser jeg kun en sjelden gang på magen min. Å vise det bort er uaktuelt.  Det er vanskelig å tenke på at jeg har måttet belaste helsevesenet med så store utgifter. Jeg takker Helse-Norge og vil leve lenge.

Nesten hver kveld gråter jeg litt for alt jeg får oppleve, ikke minst det å få være sammen med barnebarna. Det var akkurat det leverspesialisten konfronterte meg med da han malte fanden på veggen den gangen jeg fortsatt drakk.

— Å få en ny lever, var som å vinne i et lotteri. Så mange fine år jeg har hatt siden det.

— Vil du forresten se på noe jeg fant i en avis i morges og som jeg akkurat sendte til en jeg står nær? Det handler mye om det vi akkurat har snakket om. Det er skrevet av den greske filosofen Demokrit og lyder: «Lykkelig er den som ikke sørger over hva han mangler, men gleder seg over hva han har».