Mange rusavhengige har lærevansker

Studien inngår som en del av en doktoravhandling til Kirsten Braatveit. Hun er psykologspesialist med fordypning i rus og avhengighetspsykologi og jobber 50 prosent som forsker i Helse Fonna og 50 prosent i klinisk behandling ved Blå kors Haugaland A-Senter. Studien hennes er en av de første av sitt slag i verden.

– Hovedtrekket i funnene overrasker kanskje ikke så mye. Det støttes av annen liknende forskning på feltet. Det som er overraskende, er hvor mange rusavhengige som ligger i grenseland, sier Braatveit til Rus & Samfunn.

Ved siden av å konkludere med at rundt åtte prosent kan klassifiseres som psykisk utviklingshemmede og har generelle lærevansker, viser studien også at 24 prosent av pasientene som var innlagt til rusbehandling og som var del i undersøkelsen, lå i grenseområdet eller var borderline.

I følge Braatveit er dette helt nye tall. En har ikke visst hvor mange det har kunnet dreie seg om. – Vi mangler kunnskap om denne pasientgruppen, konstaterer hun.

Ikke tidligere undersøkt

Til studien ble pasienter som var inne til døgnbehandling ved tre ulike rusbehandlingsinstitusjoner, spurt om å delta i prosjektet. Det var to institusjoner i Trondheim og én i Haugesund. 94 pasienter sa seg villig til å delta, og selv om noen droppet ut underveis, ble studien gjennomført med høy gjennomføringsrate.

Avhandlingen peker på at ruspasienter med utviklingshemming og generelle lærevansker i liten grad blir fanget opp av systemet mens de ennå er barn. De blir stort sett heller ikke diagnostisert for utviklingsrelaterte vansker gjennom rusbehandlingen.

– Verken i forskning eller klinisk har det vært sett på kombinasjonen av psykisk utviklingshemming og rus fra rusfeltet tidligere. Men at så mange både er rusmiddelavhengige og kan ha en psykisk utviklingshemming i ulik grad er, men ikke blir diagnostisert, viser at dette er noe vi må gripe fatt i.

Braatveit peker på at generelt blir bare rundt halvparten av alle med psykisk utviklingshemming identifisert og får hjelp. Av dem som ikke blir diagnostisert, finner en mange i fengsler, blant rusavhengige og i psykiske institusjoner. En regner for eksempel med at ti prosent av innsatte har en udiagnostisert psykisk utviklingshemming. Med tanke på at det blant innsatte finnes en uforholdsmessig høy andel rusmiddelavhengige, er derfor kanskje ikke tallene som fremkommer av studien til Braatveit så overraskende.

Ikke fanget opp

– Dette er en gruppe som har mye lærervansker. De kan ha store utfordringer i behandlingen. Ved ikke å utrede dem, kan vi heller ikke tilrettelegge for riktig behandling, sier Braatveit.

– Når vi vet at mye av kommunikasjonen skjer muntlig, og når disse pasientene kanskje ikke husker mye av det som det blir snakket om, har vi klart en utfordring.

Kirsten Braatveit mener at denne gruppen blir sviktet av samfunnet. Selv om det er snakk om personer som har hatt mer kontakt med barnevernet, psykologisk pedagogisk tjenester, barne- og ungdomspsykiatrien og politiet, enn andre pasienter som ikke har generelle lærevansker, er de ikke blitt fanget opp. Heller ikke det at de har høyere tilbakefall til rus i behandlingsperiodene har fått bjellene til å ringe.

– Kanskje har vi vegret oss for å utrede disse pasientene fordi det er stigmatiserende å bli diagnostisert med psykisk utviklingshemming. Og kanskje har vi tolket for eksempel utagering eller annen manglende tilpasningsferdigheter som et resultat av rusmiddelbruken.

Braatveit mener at det er snakk om en utviklingsforstyrrelse som bør kunne oppdages tidlig. Til tross for at gjerne en har registrert atferdsproblematikk og dårlig fungering, har behandlingsapparatet av ulike grunner ikke sett i retning av utviklingshemming. Som hun peker på, er mange av risikofaktorene de samme for utviklingshemming og rusavhengighet.

– Vi ser atferdsstøyen og rusen, men vi ser ikke at det kan ha sammenheng med psykisk utviklingshemming. Når for eksempel noen reiser seg fra et møte og slenger igjen døren etter seg, er det kanskje så enkelt at de ikke forstår.

Hun tror at disse pasientene krever mer samarbeid i kommunene enn tradisjonelle ruspasienter.

Lav IQ skyldes ikke rus

Braatveits avhandling er en av de første studiene internasjonalt om psykisk utviklingshemming og generelle lærevansker blant rusmiddelavhengige der det er brukt alle tre diagnosekriteriene for psykisk utviklingshemming. Pasientene som deltok, ble utredet med hensyn til nedsatt intellektuell fungering (IQ), nedsatte tilpasningsferdigheter og om begge disse var nedsatt før fylte 18 år.

En IQ på under 70 er et av diagnosekriteriene for psykisk utviklingshemming. Men for rusmiddelavhengige har en slik lav IQ gjerne blitt oppfattet som en direkte konsekvens av rusbruken. Braatveit understreker imidlertid at det ikke finnes noen studier som indikerer at rusmiddelavhengighet gir en så dramatisk nedgang.

– Hvis du finner en IQ på under 70, så skyldes det sannsynligvis ikke rus, sier hun.

IQ er tvert imot det mest stabile kognitive målene fra barndom til voksen alder. I motsetning til andre kognitive mål, som for eksempel eksekutiv- og kontrollfunksjoner, er IQ lite påvirkbar som følge av rusbruk. IQ tar for seg et bredt spekter av funksjonsevner og vil kunne avdekke utviklingsrelaterte vansker. Den holder seg noenlunde konstant gjennom et livsløp.

– IQ sier noe om hvordan du er i stand til å lære, mens tilpasningsferdigheter sier noe om hva du har lært, bemerker Braatveit.

Enkel screening

Som en del av avhandlingen, har Braatveit validert et screeningopplegg som kan brukes for å identifisere denne gruppen av pasienter. Det er en veldig enkel screening som er gjort på under fem minutter, og som tidlig kan gi en indikasjon på lærevansker. Screeningen gir et utgangspunkt for å gå videre med utredning.

– En fullverdig utredning kan bare gjennomføres av en psykolog. Denne screeningen kan alle håndtere. Du trenger ikke noen spesiell utdanning for å gjennomføre den, bare et kurs og litt veiledning.

Braatveit ser for seg at denne screeningen skal kunne tilbys alle i rusbehandling. Som hun peker på, gjennomføres det screening på så mye allerede, at det er på tide å gjøre en screening på generelle lærevansker og utviklingsrelaterte vansker.

Screeningen kan være et godt verktøy for tidlig å identifisere denne gruppen av pasienter. Braatveit understreker at den er ufarlig å bruke, men vil kunne indikere tilfeller som en bør utrede nærmere. Hun ser for seg at den kan inngå i ordinær rusbehandling og tilbys alle som ønsker det.

– Disse pasientene går ut og inn av rusbehandling, men deres utviklingshemming blir ikke fanget opp. Vi har et totalansvar i behandlingen, der vi skal se på både sosiale, somatiske og psykiske forhold.

Med doktoravhandlingen besitter Kirsten Braatveit en såkalt dobbeltkompetanse, det vil si at hun både er psykolog med spesialistkompetanse og har tatt en doktoravhandling. Slik dobbeltkompetanse har vært en nasjonal prioritet, blant annet fordi den er nyttig, både klinisk og forskningsmessig.