Med naturen som metode mot rus - et unikt ettervern

- Alle burde få oppleve dette.

Marianne Debes, fra ROP-team på Sola sitter i solsteiken foran det utbrente bålet. Solbrun hud. Oransje bikinitopp. Flere av Rondanes 2000-metere preger bakgrunnen.

Dette er hennes andre tur med foreningen Medvandrerne, og hun har hatt stor glede av å få innblikk i denne formen for naturlig ettervern. Sammen med 19 andre, hvorav 18 med en tung rusbakgrunn, har hun nettopp tilbragt ti dager i Rondane.

- Mennesket er fantastisk laget! Jeg som hadde så vondt i kroppen på vei ned fra Rondeslottet, og nå sitter jeg her med bare gode minner og opplevelser. Smertene og hatet er glemt, sier hun.

- Jeg har fått oppleve fine mennesker, godt samhold, og fantastisk vakker natur.

Hun trekker frem fellesskapet som oppsto på turen, og hvor effektfullt det er når folk går sammen om å nå et felles mål.

- Når vi klarer å ta med viktigheten av et fellesskap som motiverer og pusher hverandre til å strekke seg mot samme mål tilbake til hverdagen, da har vi kommet langt. Turen har vært en unik arena for mestring, mot og relasjonsbygging. Jeg er veldig takknemlig for å ha kommet så tett inn på folk, fått innblikk i deres sårbarhet, skapt relasjoner og fått tillit. Det er ingen selvfølge, sier hun. 

Å skape en ny hverdag, sammen

Foreningen Medvandrerne ble stiftet i 2017 av Are Lerstein, og har som mål å ta med mennesker fra rusmiljøet på tur, for å skape en endring i livet. Lerstein ble i 2020 kåret til Årets Villmarking, og han lyser opp når han snakker om prosjektet.

- Metoden er enkel: naturen skal brukes som en arena for mestring, og forhåpentligvis bidra med en verktøykasse som kan brukes av den rusavhengige for å takle hverdagen utenfor fjellheimen, forteller han.

For Lerstein har naturen alltid vært et ekte og ærlig sted, et sted som har gitt ham energi til å kunne forholde seg til samfunnet. I barndommen var han mye alene ute i naturen. I ungdomstida tok kriminaliteten og rusen overhånd, men etter mange år med rus var det å igjen søke ut i naturen hans måte å ta livet tilbake på.

- At naturen er et sted hvor folk finner ro og sjelefred, er intet nytt. Men i Medvandrerne ser vi også på den som et verktøy på veien mot en rusfri hverdag.

- Medvandrerne har blitt mye mer enn kun det å dra på tur. Naturen, og den tilstedeværelsen vi finner handler om mye mer. Det handler om å søke det eneste mestring kan måles med, smerte. Smerte gjør mindre vondt når man er sammen med andre, i trygge relasjoner. Det handler om å skape minner sammen, få nye drømmer, endre vaner, og skape en ny identitet, sier han.

Motivasjonstur, ikke kosetur
Debes har diskutert mye ettervern med kollegaene sine, og tror at slike motivasjonsturer kan bidra på en banebrytende måte.

- Du tester grenser, pusher deg selv, opplever mestringsfølelse og går ut av komfortsonen. Du ser at du klarer å stå i det med et godt fellesskap som er der for hverandre. Du går i mange timer, mange dager, i prat og i stillhet, og innimellom vandringen får du god tid til selvransakelse.

Hun tror det kan være svært positivt å komme fra behandling og til en slik tur. I ROP-team jobber hun mest opp mot aktive brukere, og tenker at denne typen turer også kan fungere som en del av avrusningen. 

- Jeg tror alle har godt av en sånn tur, det gjør noe med deg på en positiv måte. Du får en utrolig indre ro, og sammen med fellesskapet kommer du deg igjennom smerter og vonde følelser. Det er så fint å se! Jeg synes det er rått at deltagerne, med de utfordringene de har, ikke gir opp. Man får bekreftet at alt sitter i hodet, sier Debes.

Igjen trekker hun frem fellesskapet som hjelper deg mot mål, men poengterer at ansvaret til syvende og sist ligger hos enkeltindividet.

- Du må ville det selv. Du er nødt til å hente den indre viljen og drivkraften for å gjennomføre, for du vil kjenne på smerter og utfordringer underveis.

Lerstein bekrefter at det kan være tøft og krevende å delta på en slik tur, men at mye av det man lærer kan overføres til hverdagen.

- Det er fort gjort å la frustrasjonen styre seg, men jeg vet at det gjerne er i etterkant av slike episoder de gode erfaringene oppstår. Hvis man klarer å akseptere det som skjer, være tålmodig og sette sine egne behov til side, så har man en ufattelig god erfaring og styrke med seg ellers i samfunnet. Det er derfor det heter motivasjonstur. Hvis du klarer å komme deg opp noen fjelltopper, så klarer du jaggu meg å komme deg til NAV-kontoret!

Uvær som drivkraft

Lerstein har alltid vært klar på at han ønsker seg litt uvær underveis for å utfordre deltakerne ytterligere. 

- På denne turen fikk vi en gavepakke på toppen av Storronden (2138 moh). Bare minutter etter at vi nådde toppen begynte det å styrtregne. Det ble en fin øvelse i lagarbeid. Vi måtte samarbeide for å få opp tarpen, og fikk samlet oss i ly, fikk mat og hadde det egentlig veldig hyggelig. Jeg tror mange sitter igjen med å ha fått noen gode venner inn i livene sitt, som de kan ta med seg videre.

Han forteller at han elsker å se utviklingen blant deltakerne underveis. For i løpet av turen er det nemlig umulig å ikke tenke på deltakerne som helt vanlige fjellfolk. De er forvekslende like et snitts DNT-medlem, og det er få ting som røper at de har en årelang ruskarriere eller fengelsopphold bak seg.

- Det er mange gode øyeblikk, men når jeg ser at folk får stjerner i øynene, at de blir rakere i ryggen, og huden får en friskere farge, så kjenner jeg på en stolthet og føler at vi har gjort en god jobb. Det er det som er drivkraften, og som gjør at vi har lyst til å fortsette, og tilby dette til flest mulig.

Jakten på tilstedeværelse

Lerstein trekker frem mestring, mening og gode relasjoner som hjørnesteinene i en rusfri hverdag, og sier man får med seg mye av det fra en slik tur.

- Samholdet ble sterkere og sterkere underveis, og flere viste ressursene de hadde i seg. Det er viktig å tydeliggjøre at når man ikke er vant til å gå så langt med tung ryggsekk, så kjenner man det i knær, rygg og føtter. Men innimellom, så er omsorg den beste medisinen. Deltakerne har følt på en enorm raushet, de har klart å heie frem andre, selv om de har hatt det vanskelig selv.

Debes er enig.

- Vi var 20 stykker som pushet og motiverte hverandre, som aldri ga opp tross ulike utfordringer. Du kan hvis du vil, og hvis du har de rette folkene rundt deg. Vi hadde samme innstilling - vi skal i mål!

Hun forteller at hun er stolt og rørt over å ha vært med på en så tøff tur med personer som har vært tungt rusavhengige, og som har sluppet henne inn i deres liv.

- Jeg så viktigheten av å stå sammen som en gruppe. Samspillet av ulike mennesker var med på å styrke hverandre til å holde ut, til å nå målet. Vi spilte hverandre gode!

Debes vil at Medvandrerne skal etablere seg i Rogaland, og ønsker et samarbeid med kommunen. Hun håper å få med seg både ordfører og kommunaldirektør på tur med Medvandrerne, for å vise dem hva et slikt ettervern betyr.

- For å få til en endring i en kommune må man begynne på toppen. Jeg er nok i overkant engasjert, men det er så mye lærdom i å være med disse menneskene. På slike motivasjonsturer får deltakerne ikke sydd puter under armene. Sliter man med en sekk som er for tung, så må deltakeren selv be om hjelp. Spør man om hjelp, så hjelper fellesskapet. Dette gjenspeiler seg i behandling. Man blir bevisst på egne utfordringer og problemer, og må lære seg å løse disse på en hensiktsmessig måte uten destruktiv adferd eller å flykte i rusen.

Hun sier at mye av det de opplevde på turen er en form for selvhjelp, og essensen i selvhjelp er å finne troen på seg selv til at endringen kan gjøres, og styrken til å utføre de endringene.

- Og det finner man i fjellene.