— Noe annet enn bare å snakke sammen

En psykomotorisk fysioterapeut bruker kroppen som en kunnskapskilde. Kristin Sørstrand Æsøy er helt i avslutningen av spesialistutdannelsen sin. Kvinnen som selv bare er et par år eldre enn de eldste ungdommene på MO-Ung i Stavanger, er ansatt i 20 prosent stilling. Økonomien begrenser tilbudet som startet i fjor. Det er finansiert med prosjektmidler kun ut inneværende år. (Les reportasjen fra MO-Ung i Rus & Samfunn her.)

— Hva er det viktigste du observerer hos ungdommene?

— Kroppene våre kan gå i en form for dvale av rusmidlene. Sansene påvirkes. De beroligende rusmidlene som benzodiazepiner og opiater forstyrrer balansen og hemmer sansene våre. Det betyr at vi mister de viktige tilbakemeldingene kroppen hele tiden gir oss. De sentralstimulerende rusmidlene gir forsterkede kroppslige reaksjoner og opplevelser. Det kan bli vanskelig å gjenfinne balansen.

— Mange av dem som kommer til meg sier at det er overveldende, skummelt og utrygt å kjenne etter og forholde seg til hva som skjer i kroppen. Tempoet i behandlingstimene er derfor ofte langsomt og alltid individuelt tilpasset. Noen syns det å bli tatt på er trygt, andre ikke. Jeg må derfor være vár på pasientenes reaksjoner og tilbakemeldinger. Deres kroppslige uro kan jeg ofte kjenne i min egen kropp. Den fungerer som et kompass når jeg jobber.

— Enkelte av dem jeg møter har et urolig kroppsspråk som gjerne gjenspeiler det stresset eller kaoset som finnes inni dem.  Andre holder mer tilbake og demper det kroppslige uttrykket - og dermed også det som foregår på innsiden. En slik forskjell gjør at jeg må jobbe på ulike måter for at hver enkelt skal forstå seg selv. Anspentheten er uttalt hos mange. Lekenheten kan også ha blitt borte. 

— Hva ser du hos de pårørende?

— Pårørende viser seg ofte å ha mange flere, og gjerne mer generelle smerter enn det jeg ser hos de fleste av ungdommene. Foreldrene har vært på vakt 24/7 i årevis. Balansen i livet og i kroppen er endret. Søvnen, energien og kanskje også ernæringsstatus blir forstyrret. Det blir vanskelig å komme seg på jobb og ut i fritida. Alt henger sammen med alt. Det er det jeg jobber kroppslig med - av og til på benken, men like gjerne sittende eller stående. Ingen trenger å kle av seg. Jeg bruker gjerne slike baller som dette, sier hun og rekker meg ulike fargerike baller med pigger på overflaten.

— Ballene kan brukes for å gjenoppdage alle de viktige signalene vi mennesker hele tiden mottar fra huden – vår kontakt til oss selv. Så benytter jeg dem til balansetrening – som da blir å jobbe med å finne mest mulig tilbake til en balanse i livet parallelt med kroppens balanse. Så er det mange flere aspekter med livet og kroppen som vi kan bruke ballene til. Dette er en behandling der vi aldri ser på ett og ett ledd for å finne en feil. Her er mennesket og den enkeltes behov som teller, forteller Sørstrand Æsøy.

Snart klar for å reise til søsteren

En jente på 25 år har noen uker igjen av oppholdet i døgnavdelingen. Hun er fornøyd og framhever den psykomotoriske fysioterapeuten spesielt:

— Hun tar på meg og hører på meg på en så fin måte. Det var fascinerende at hun raskt observerte at jeg nesten alltid holder pusten når jeg snakker. Hun oppdaget allerede første gang at jeg pustet ordentlig kun når jeg snakket om han i familien som jeg har et spesielt trygt forhold til. Han har angst akkurat som meg. Fysioterapeuten og jeg jobber med helt andre ting enn det hun gjør med de andre. Det er så fint at alt tilpasses mine behov og min historie. Jeg har det bedre og er mye mer avslappa etter at jeg har vært hos henne, forteller den unge kvinnen som forbereder seg på utskrivelse. Første stopp er hjemmet til søsteren.

— Det er skikkelig fint å kunne fortsette med psykomotorikeren også framover. Og Frode på poliklinikken er alltid der. Det var han som skjønte at jeg trengte en innleggelse. Jeg var åpen med han om at jeg begynte å ruse meg stadig mer. Så foreslo han at jeg skulle flytte inn her. Også når jeg har bodd her, har vi hatt regelmessig kontakt. Nå skal han følge meg videre. Nå vil jeg ut av rusen – selv om det er skummelt!