Ønsker velkommen ut til rusfritt liv

Strålene fra vårsola finner veien gjennom bystøvete vinduer og skinner inn i lokalene til WayBack i Trondheim, der Espen G. Magnussen og Rachel H. Aune jobber for å hjelpe straffedømte med å finne veien tilbake til et liv uten rus og kriminalitet etter soning.

— Vi driver likemannsarbeid, ikke behandling. Vi har vært der og vet hvor skoen trykker, så vi bruker vår egenerfaring for å lette overgangen fra soning til frihet, sier Rachel.

Den er ikke enkel, den overgangen. Mange har en følelse av å bli kastet ut på løslatelsesdagen. WayBacks erfaring er at noen vil fortest mulig ut fra fengsel for å gå på den neste smellen, mens andre tenker «nå skal jeg forandre livet mitt».

Kartlegger behovet og gir praktisk hjelp

— Oppgaven vår er å finne dem som ønsker en livsstilsendring. Vi prøver å opprette kontakt når soningstida går mot slutten, sånn at de kan melde seg inn i WayBack, sier Espen. Når de er blitt medlem, noe som for øvrig er gratis, får de tilgang på det WayBack kan tilby.

— En del av dem som melder seg inn, ser vi aldri noe mer til. De fleste går jo dessverre tilbake til rus og kriminalitet etter soning, og vi har uansett ikke kapasitet til å hjelpe alle. Hvis vi kan redde to-tre mennesker hvert år, er det bra, sier Espen, som er daglig leder for avdelinga i Trondheim og ansatt i 60 prosent stilling.

Når WayBack finner en kandidat som ønsker å komme tilbake til samfunnet, starter de med å kartlegge hva vedkommende kommer til å ha bruk for. Hvordan står det til med bolig, nettverk, et meningsfylt innhold i hverdagen? Ofte trenger folk hjelp kmed praktiske ting som å skrive søknader, gå på visning, eller få flyttehjelp.

Espen vet av egen erfaring at det kan være vanskelig å ta fatt i det som venter utenfor murene når du sitter inne. Selv har han sonet dommer på 2-3 år.

— Du blir ganske fort soningsskadd. Og har du sittet inne i 15 år, er du så institusjonalisert at du tenker mer på det som er inni fengslet enn livet utenfor. Du blir mer opptatt av hva det er til lunsj i dag enn av hva som skal skje når du løslates om tre måneder, sier han.

Rusfritt nettverk

I løpet av en lang soningstid er det mye som forandrer seg utenfor murene.

— Jeg har en sånn Nokia-telefon, sier Thea, som er midt i sekstiåra og har sittet inne siden 2009. I det rusmiljøet hun tilhørte, var stygg vold og drap en del av livet. Lange dommer også. Da hun ble satt inn var smarttelefoner ennå noe for de få, og «app» var et fremmed begrep for de fleste av oss. De siste 13 årene har Thea levd i fengselsbobla, mens verden har gått videre.

Nå øver hun sammen med Rachel på å bruke smarttelefon og andre praktiske ting hun må mestre for å fungere i samfunnet den dagen hun slipper ut. Hun greier ikke helt å se for seg hvordan hun kunne forberedt seg til livet i frihet uten WayBack.

— Da ville det blitt veldig kaotisk, jeg tror ikke det hadde gått i det hele tatt. Det er så lett å havne utpå. Jeg var nykter i ti år en gang, men på et blunk var jeg tilbake. Du møter feil person, er i feil miljø og tenker «Nja, jeg kan jo prøve» - og så er det gjort. Så farlig er det faktisk. Du trenger et rusfritt nettverk som gjør at du ikke blir helt ensom selv om du kutter kontakten med de gamle vennene dine. For det må du gjøre hvis du skal ha noen mulighet, sier Thea. Nå har hun permisjon fra fengselet en formiddag i uka og da kommer hun til WayBacks lokaler for å vaske. Det synes hun er en fin måte å bidra i fellesskapet på, og så får hun litt sosial trening med det samme. Når hun slipper ut, ser hun for seg å tilbringe mye tid hos WayBack.

— Jeg er nødt til å ha noe å gå til, hvis ikke får jeg tilbakefall, sier hun.

Mat og aktiviteter

Det handler om å unngå store tomrom, for disse blir det fristende å fylle med rus.

— Vi prøver å lage planer for å fylle dagene, sånn at folk får en meningsfull hverdag. Vi starter i det små og så gjelder det å utvide sirkelen i deres tempo, med aktiviteter som kan passe dem, forteller Rachel, som blant annet øver på å ta buss eller gå i butikker sammen med Thea, for å overvinne hennes sosiale angst.

I tillegg til å drive individuell oppfølging med en fadderordning, holder WayBack Trondheim lokalene sine åpne hver dag mellom klokka 10 og 15. To kvelder i uka drar ei gruppe på treningssenter, to kvelder i uka er det tilbud om yoga. Om sommeren har de sykkelgruppe, om vinteren blir det skiturer. Med god hjelp fra frivillige som tar ansvar, har de dermed et tilbud for folk som trenger en treningsarena for sosialt samvær og et rusfritt miljø de kan henge i. Innsatte kan søke permisjon fra fengselet for å være i WayBacks lokaler i noen timer, og løslatte kan komme så mye de vil.

Hvis noen er synlig ruset når de kommer, blir de vennlig geleidet gjennom lokalet og ut i bakgården. Der får de en prat med Espen, før de vises ut bakveien med beskjed om at de er velkommen tilbake en annen dag. For det er gode grunner til å ønske seg tilbake, også utover det sosiale nettverket.

— Mange har mye gjeld og dårlig råd når de kommer ut av fengselet. Her kan de komme og lage seg lunsj, og forsyne seg av frysevarer og tørrvarer som vi henter på matsentralen, forteller Espen.

Ny start, men alltid avhengig

Thea har nedbetalt mye gjeld i løpet av soningstida si, og en del av trygda går fortsatt til et erstatningskrav. Hun er fast bestemt på at resten av livet skal være rus- og krimfritt.

— Jeg var et incestoffer i tretten år, og fikk hasj av mine narkomane foreldre fra jeg var åtte. Oppveksten min var ikke så veldig bra, sier hun nøkternt.

— Jeg bygde opp mye sinne, bitterhet og aggresjon. Men tida i fengselet har forandret meg, og kontakten med WayBack har lært meg å snakke med folk, legger hun til.

Rachel nikker. Hun ser at Thea åpner seg mer og mer – til de få hun stoler på.

— Du må bygge en mur rundt deg for å overleve et fengselsopphold. Men etter soning må du ta ned den muren igjen, og begynne å snakke om følelser, sier Rachel. Kan man legge alt bak seg, og bli en vanlig samfunnsborger? Kanskje ikke.

— Hvis man er rusavhengig – sånn som vi alle er her – så har du en sykdom som gjør at din naturlige reaksjon når noe fælt skjer, er å ty til rus. Vi må være klar over at den sykdommen er livslang, og den eneste veien ut er å bestemme seg hver dag: «Jeg skal ikke bruke rusmidler, jeg skal jobbe med meg selv og bli kjent med meg selv som en ny person videre i livet.» Men det er viktig å ikke være ensom. Du må ha noen å ringe når toget treffer. Da er WayBack der, sier Rachel.