Avkriminalisering gir best utgangspunkt for behandling

Vi hilser den politiske holdningsendringen som flertallet av de politiske partiene ser ut til å gå inn for, velkommen. Avkriminalisering av bruk og besittelse er etter vårt syn helt riktig vei å gå, og noe Tyrilistiftelsen har støttet i flere år.

Det er fortsatt slik at én av tre som soner i fengsel, sitter inne for narkotikarelatert kriminalitet. Og vi vet hvem de er: de mest belastede av oss, som sliter mest og har det vanskeligst. De som blir jaget, bortvist og behandlet med mangel på respekt. Truslene om straff ser ikke ut til i vesentlig grad å påvirke hvor mange som bruker rusmidler, eller hvor mange som blir stående fast i rusavhengighet. Den enkelte rusavhengige trenger hjelp – ikke straff.

En sammensatt, kronisk sykdom
Vi må ta utgangspunkt i den hverdagen vi lever i nå.

Ingen får det bedre av at den sykdommen de lider under, blir sett på som en forbrytelse. Straff og bøter gjør få – om noen – friskere.

Avkriminalisering løser ikke alt, men vil kunne bidra. Til en annen retning, som gir et bedre utgangspunkt for behandling. For den enkelte vil avkriminalisering ha stor betydning, ved at man ikke blir sett på som kriminell, men som en bruker av helsehjelp.

Gjennom mange år har vi stilt høyere krav til rusavhengige enn til andre pasientgrupper. Målet på hva som har vært en vellykket behandling, har ofte blitt forstått som det å bli helt rusfri, i ordets absolutte forstand. Fortsatt eksisterer slike oppfatninger på rusfeltet, men det er ikke lenger et rådende syn.

Rusavhengighet er i dag definert som en sammensatt sykdom. Det er ofte en kronisk sykdom, i den forstand at den for de fleste varer over tid – for en del livet ut. Alle som har en kronisk sykdom, vet at tilbakefall er en del av sykdomsbildet. Da må vi også forstå at tilbakefall er en del av den behandlingsprosessen som den enkelte står i.

Nye utfordringer og muligheter
Avkriminalisering vil medføre utfordringer på flere områder. Når tyngdepunktet flyttes fra justis til helse, vil det innebære et endret syn på rusavhengighet. Ikke minst vil det innebære en endring i synet på den enkelte rusavhengige, og det er det aller viktigste. Det vil også utfordre tankene våre om behandlingstilbudene vi driver, og hvilket innhold vi fyller dem med. For eksempel bør tjenestetilbudet til LAR (Legemiddelassistert rehabilitering) videreutvikles, ved at det tilbys et bredere utvalg av medisiner, terskelen for å motta hjelp senkes og behandlingsopplegget i større grad tilpasses behovene til den enkelte pasient.

Avkriminalisering og et mer kunnskapsbasert syn på rusavhengighet vil utfordre det eksisterende behandlingsapparatet. Samtidig vil det skape nye muligheter. Boliger må i større grad gjøres tilgjengelig for de som trenger dem, brukerrom må åpnes for mer mangfoldig bruk enn kun injisering av heroin, og dagens fengselsdommer for besittelse og bruk av narkotika må i større grad dreies i retning av behandling.

Politisk vil det også by på store utfordringer å flytte fokus fra justis til helsehjelp. Ikke minst når det gjelder fordelingen av ressurser. Vår utfordring til de politiske myndigheter, er at de sørger for at dette ikke blir noe som trekker ut i tid, for til slutt å ende opp med altfor lite, altfor seint. Hver dag som kriminell, gjør det vanskeligere for den rusavhengige å jobbe med avhengigheten sin og skape seg et liv med retning og innhold.