Pårørende

— Mange fagfolk synes det er vanskelig å snakke med pasienter om at rusmiddelbruk påvirker barna deres, sier Helga Melkeraaen. Hun er en av hjernene bak samtaleverktøyet Barnespor.

- Vi var livredde og tenkte "Shit, vi trenger hjelp!", sier Elin og Martin. Hos Uteseksjonen i Trondheim kommune fikk paret den hjelpa de trengte da sønnen begynte å streve.

Da korona traff oss alle midt i fleisen, ble det helt stille på telefonen hos Lærings- og mestringssenteret (LMS) for pårørende ved KorRus Midt. Det gjorde at de ansatte ble svært bekymret – og kreative. I april startet de et nytt tilbud til pårørende: Walk and talk.

26 prosent av norske barn har foreldre med psykiske problemer eller alkoholproblemer som påvirker hverdagen. I Møre og Romsdal kan foreldre få hjelp til å redusere belastningen for barnet gjennom tilbudet «Barneblikk». Korona-tiden gjør arbeidet mer utfordrende, men desto viktigere.

”Vær så snill. Vær i live når jeg kommer. La meg få fortelle deg bare en gang til. At jeg elsker deg høyere enn solen, månen og alle himmelens stjerner”. Dette skrev Ruth Donovan i desperasjon da søsteren svevde mellom liv og død etter en overdose. Donovan er et kraftfelt innen rusfeltet, med utallige jern i ilden. Hun har selv vokst opp med rus og vold - og mistet faren og broren. Hennes viktigste budskap er dette: Alle trenger å bli sett og møtt med verdighet.

Da Lillian Skrede første gang var på sykehus med sin rusavhengige samboer, spurte hun om ikke hun også kunne få noen å snakke med. Hun som til daglig støttet ham, var blitt helt utslitt. Det fikk hun ikke.

De har mistet foreldre, barn, venner, kjærester, søsken og ektefeller. På END-konferansen, for etterlatte etter narkotikarelatert død, fikk de dele sine erfaringer om hva som hjelper i sorgen. Og om hvordan det er å måtte håndtere stigma og skam når noen nære dør av rus.

De er med på verdens største studie av etterlatte etter død som er relatert til narkotika. Sammen med kolleger skal Kristine Berg Titlestad og Sølvi Kaald kartlegge hvordan flere hundre etterlatte opplever sin situasjon og blir møtt i helsevesenet. Det har tidligere vært gjort lite eller ingen forskning på denne gruppen.