Personlige historier

– Jeg levde på gata i Oslo og jaget etter neste rus og neste mulighet til å overleve. Likevel var det et lite håp som aldri helt sluknet, skriver Kjell Torstein Hagen i dette innlegget.

Uteseksjonen i Trondheim gir aldri opp. Heller ikke når en av ungdommene havner i fengsel. Det er Abdi takknemlig for.

– Man kan faktisk få til nesten hva man vil om man jobber sammen mot et mål, sier Kenneth Fauske. I august mottok gjengen av tidligere rusmiddelavhengige og pårørende en gjev pris. De har brukt fem år på å restaurere gammel trebåt.

Birgitte Broager Thorsen (50) og Charlotte Ådna Aasestad (54) har opplevd det som alle frykter: å miste et barn. At det skyldtes overdose, gjorde det ekstra vanskelig.  Skammen slo inn umiddelbart.

Regnet ligger tungt over Bergen når Wibecke Lill Olsen starter vandringen ved Nøstet. Sammen med henne følger en liten gruppe mennesker gjennom gater, bakgårder og bratte smug, til steder der rusen preget hverdagen hennes i mange år.

– Jeg ønsker å formidle at det er håp, uansett hvor mørkt livet kan være, sier Inger Marie Berg Thune. Hun har vært rusfri i ni år, jobber som erfaringskonsulent og utdanner seg til sosionom.

SOMMERSERIE: "Marie" (39) begynte å ruse seg med alkohol i 11-årsalderen. Få år senere utviklet hun store rusproblemer. – Vi trenger flere behandlingstilbud kun rettet mot kvinner. Jeg ville aldri klart å bli rusfri uten, sier hun.

SOMMERSERIE: Da vi møtte Sissel i fengsel for et drøyt år siden, hadde hun halvhjertet startet soning på en rusmestringsenhet. Fengselet ga henne struktur og rusmestring. Nå har 52-åringen klart å holde seg rusfri utenfor murene.

SOMMERSERIE: – Med rusen forsvant styggen på ryggen. Da ønsker man ikke å slutte, forteller bokaktuelle Trond Petter Dahl. – Men så mistet jeg meg selv. Hvem var jeg uten rusen? I flere år eksisterte jeg bare.