Plass i Herberget

Emil har lang erfaring med å sove ute. Men noen ganger var det bare alt for kaldt.

— Av og til gikk jeg til politikammeret og sa at jeg måtte få overnatte på ei celle for å ikke fryse i hjel. De var greie de, og sa stort sett ja, men den gule madrassen på glattcella er jo ikke noe trivelig å ligge på, akkurat.

Vi møter Emil på Herberget i Trondheim. Dette er byens midlertidige botilbud for rusmiddelavhengige menn over 18 år. Stedet drives av Frelsesarmeen, som har lang erfaring med akuttovernatting og dagtilbud på rusfeltet. Før pandemien tilbød Herberget utelukkende akuttovernatting, natt for natt. Siden påska 2020 har tilbudet vært det som kalles midlertidig bolig.

Den store forskjellen for brukerne er at de også kan være der på dagtid, og at de har et sted å bo med sakene sine. For Frelsesarmeen betyr det døgnbemanning og en helt annen oppfølging. Plassene på Herberget fordeles etter spørsmål og vedtak fra Nav. Politi og legevakt kan også ta kontakt om akuttovernatting.  

Urealistisk

På papiret er målet en gjennomsnittlig botid på 20 dager, men daglig leder Kari Aahlberg trekker oppgitt på skuldrene da hun forteller om det urealistiske målet.

— Det finnes jo ikke noe tilbud klart etter tre uker. Eller, det er veldig, veldig sjelden.

Vi har ikke noe sted å sende folk, for det finnes ikke egnede boliger med det støtteapparatet de trenger.

— Én beboer var her nylig i 17 måneder. Da er ikke boligen mye midlertidig.

I utgangspunktet skal Herberget være et tilbud i maks tre måneder, men de fleste blir lenger. Vi stikker innom til han som har vært her lengst. Østlendingen er sliten – og misfornøyd med kommunen.

— De hadde sikkert regnet med at jeg skulle si ja takk til en bolig i Jarleveien. Der tok de feil. Jeg trenger en bolig uten narkomane naboer. Et sted jeg kan ha besøk av ungen min.

Han har en sønn på to år som han ikke får treffe før livet er mer på stell.

Det er noe dritt å tilby folk ei blokk full av rus når de kommer fra langtidsopphold på avrusing.

Å finne egnede boliger til rusmiddelbrukere er ingen lett oppgave. Ingen vil ha dem i nabolaget sitt, og kommunen har i mange år strevd med boligmangel på rusfeltet.

Bodde på do

Nede i fellesarealet slår vi oss ned sammen med Emil. Han har rusen under kontroll og medisineres med Buvidal gjennom legemiddelassistert rehabiliering (LAR).  Og selv om Herberget ikke akkurat føles som et hjem, sier han at det er greit å bo her. Han vet det kunne vært verre.

— Jeg har vært i Jarleveien. Og på Valøya. Der bodde jeg på toalettet til en kompis i to uker. Det er ti år siden da, en gang jeg slutta cold turkey fra opiater. Jeg skjønner egentlig ikke helt hvordan jeg greide det.

For de fleste som bor på Herberget har livet vært en runddans i svingdøra, inn og ut av rus og ulike boliger. For Emil startet det da han som tolvåring fant ut at hasj funka bedre enn Ritalin for å roe ADHD-en.

— Mutter’n og de trodde at medisinen plutselig funka som faen, sant. Men det jeg gjorde, var å bytte Ritalinen min mot hasj hos en kar i Surnadal. «Rottlikjet» kalte vi duden, han så faen meg ut som et rottelik.

Det er en røff barndomshistorie Emil serverer. Om ADHD og Tourettes, om en skolegang med lærere som stengte den «umulige» eleven inne i et rom kjelleren. Om en far med store rusproblemer – og et drap Emil ble vitne til som 14-åring. Han skulle bare innom og hente hasj, og snubla rett inn i brutal vold som endte med drap.

— Pappa ble dømt, han har sona ferdig nå. Jeg tror fortsatt ikke politiet vet at jeg var der da det skjedde, sier han, og trekker på skuldrene.

— Men du, jeg vil gjerne få sagt at jeg har verdens beste mamma. Uten henne ville jeg ikke vært i live i dag.

Daglige rutiner

Emil er en av få som har våknet når klokka nærmer seg tolv. Når miljøarbeider Odd-Arild skal ut på en av dagens faste sjekkrunder, fungerer det også som vekking. Den erfarne miljøarbeideren banker på alle dørene etter tur.

— Hei, det er Odd-Arild. Er du våken? Det er brannvernsrunde, jeg låser meg inn, ok?

Han går inn på rommene, småprater mildt.

— Jeg tenkte at jeg uansett måtte vekke deg nå, så du rekker andrerunden på LAR? Nå er klokka mellom tolv og to, vet du.

Mange av karene på Herberget er på rusklinikken mer eller mindre hver dag for å få det de trenger for å holde seg unna illegale rusmidler.

— På neste rom er det ganske tung psykiatri. Vi må alltid ha sikkerhet i tankene når vi går inn, jeg tror bare du skal vente utenfor.

Odd-Arild gjør seg klar til å låse opp. De vet aldri hva som venter dem bak dørene på disse brannvernrundene. Det kan være overdoser, utagering, eller bare en sovende beboer som bør få sove videre. Han kommer ganske kjapt ut igjen fra dette rommet. Kombinasjonen rus og psykiatri (ROP) er tøffe saker.

— ROP-lidelser havner mellom to stoler, verken rusomsorgen eller psykiatrien vil ta i det uten at pasienten er kvitt det andre problemet. Det er en trend vi ser mer og mer av, dessverre.

Hard indre justis

Mange som kommer til Herberget har vært her før. Kanskje har de fått en kommunal bolig, men ikke taklet å bo alene. Eller noe annet har gått skeis.

— Det er noen få som ikke får komme tilbake. Det kan handle om voldshistorikk, for eksempel. Men i utgangspunktet skal det mye til å for å brenne broene hit. Da skal du ha gjort noe veldig gæli, sier Odd-Arild.

Denne fredagen flytter det inn en ny beboer. Han ønskes velkommen og får ei innføring i husreglene. Generell ro mellom klokka 24 og 07. Ingen rusmidler i fellesarealene. Ingen røyking eller åpen ild inne. Null kjøp og salg av ulovlige stoffer på Herberget, helst ikke dealing i parken. Alle må rydde og rengjøre rommet sitt en gang i uka. Nulltoleranse for vold, trusler og våpen.

Vi har ganske få regler, men krever at de vi har, blir overholdt. Det er egentlig sjelden vi trenger å gripe inn ved åpenbare brudd, for det er etablert en kultur med en indre justis som er ganske hard.

Den nye beboeren signerer samtykkeskjemaet. Som en ideell organisasjon er ikke Frelsesarmeen koblet sammen med andre aktører og har derfor ikke tilgang på det offentliges journaler eller opplysninger. Å godta et samarbeid med Nav er et minimum for å få bo her, men for staben på Herberget blir jobben lettere om de også får tillatelse til å involvere helse- og velferdsetaten, pårørende, fastlegen og helse- og overdoseteamet.

Omsorg, ikke behandling

Herberget samarbeider med Nav om å kartlegge boevnen, for å finne ut hvilken type bolig den enkelte kan fungere i, og jobber sammen med en rekke private og offentlige aktører. Kommunens Helse- og overdoseteam er innom på daglig basis. De fleste av Herbergets ansatte er ikke helseutdannet, men miljøarbeidere og Odd-Arild beskriver det som uvurderlig at Helse og overdoseteamet kommer og tar seg av sårstell og lignende.

Det er ikke vår oppgave å drive behandling. Vi yter omsorg, og er samtalepartnere og støttespillere på ulike felt.

— Vi kan bistå med mat og ryddehjelp, eller hjelpe til med å skrive søknader, følge opp timer og avtaler, og generelt finne frem til de ulike lavterskeltilbudene.

Dette året er Herberget i midlertidige lokaler på grunn av oppussing. Når politibiler og ambulanser jevnlig stanser utenfor blir naboene litt urolige. Britt Eva, helse- og sosialfaglig leder på Herberget, ser utfordringa.

— Jeg skjønner at gamle fru Hansen på 80 er blitt redd for å sette seg i parken. Det er viktig for oss å skape gode relasjoner til naboene, slik at de blir mindre urolige. Og så prøver vi å vise at vi tar ansvar, og går en daglig runde i hagen og rydder søppel og i verste fall sprøytespisser.

Emil trekker på seg en oransje vest og blir med på dagens rydding. Han tipser Odd-Arild om hvor det er mest sannsynlig at de vil finne brukerutstyr og flasker. Utpå den åpne plena er det ingen vits i å lete, mener han.

— Det er ingen som setter seg midt utpå der. Vi prøver jo å gjemme oss.