Frode Woldsund har drevet rusomsorg i 41 år: — Det kunne like gjerne skjedd meg

— Hvor mange jeg er sjef for? Det blir nok 8-900 personer ialt. Men teller du årsverk er det ikke mer enn 500, sier Frode Woldsund (59).

Det smale kontoret vendt mot en bakgård på Oslos østkant vitner lite om at mannen ved skrivebordet leder Frelsesarméens rusomsorg i tre land, Norge, Island og Færøyene. Ansvarsområdet spenner over alt fra behandlingsinstitusjoner og boliger til arbeidstiltak, feltpleie, bilpleie, sykling og seiling. Ja, til og med birøkt. Da Frelsesarméen vant NM i honning i 2022, var det Frode Woldsund som takket på vegne av stolte birøktere. Kontoret er han fornøyd med.

— Jeg liker ikke å sitte stille. Jeg er ingen kontormann, sier han.

Bolignød

Har han vært for mye på kontoret en periode, blir han med på nattpatrulje. Han må snakke med menneskene han rapporterer om, forteller politikerne om, og søker penger til. Bolignøden blant rusbrukere er blant hjertesakene. Når samfunnet takler milliardsprekker i Holmenkollen og klarer å bosette nesten alle  grupper, men ikke rusbrukere, øker intensiteten hos den ellers stillferdige mannen.

— Bare du sier ordet rus blir alt vanskelig, sier han.

Vi har 500 mennesker uten fast bopel i Oslo. De kunne vært hjulpet på et blunk. Dette handler om holdninger.

Den store familien

Et diskret rødt merke på den grå genseren forteller at han er del av Frelsearméen, «den store familien». Det har han vært bestandig.

— Jeg ble født inn i det, sier han.

Barndommen tilbragte han på rusinstitusjoner som faren ledet. Begge foreldrene var offiserer i Frelsesarméen. Frode feiret jul med rusbrukere og brukte samme inngang som «karene» på institusjonene året rundt. De ble godt kjent. Å vokse opp slik ga ham et raust menneskesyn, mener han.

Jeg lærte tidlig at alle mennesker er verdt noe og betyr noe, uansett hvem de er

Ingen tvang

Som 18-åring gikk han inn selv, sivilt.

— Med din familiebakgrunn, hadde du egentlig noe valg?

— Absolutt Jeg hadde tenkt å bli politi, men var skolelei. Da jeg fikk tilbud om en jobb på Fyrlyset, kontaktsenteret vårt, og en liten tjenesteleilighet fulgte med, takket jeg ja. Det føltes riktig.

Han løfter et svart-hvitt-bilde i vinduskarmen.

— Der står jeg, sier han og peker på en ung mann med stort mørkt hår i en gruppe med barn og ungdom.

— Ungdommene på bildet er sniffere. Noen er barn helt ned i niårsalderen. Bildet er tatt i 1982 på trappa utenfor Fyrlyset, forteller han.

Oppsøkte snifferne

Ungdommene kom ikke til Fyrlyset av seg selv. Frode og en kollega fant dem i mørklagte, illeluktende rivningsgårder.

— Det var nifse, farlige steder. Vi gikk rundt med lommelykt og lette. «Halleluja, det er fra Frelsesarméen» ropte vi. Det måtte vi, for ungdommene trodde vi var fra politiet. Etterhvert krøp de fram fra gjemmestedene sine. De fleste var fra Oslo, noen hadde rømt. En hadde jeg vært fadder for da han gikk i første klasse på Tøyen skole. Det gjorde meg mindre farlig. Litt etter litt begynte de å komme til oss, opptil 150 ungdommer på en dag.

Frode og kollegene klarte å hjelpe mange.

— Vi jobbet også for at tynnere skulle låses inn. Etterhvert ble varene gjort utilgjengelig i jernvarehandlene, sier han.

Sju skoler på ni år

De første minnene han har, er fra en rusinstitusjon i Bergen. Da hadde han allerede bodd flere steder. Frelsesarméens ledelse bestemte hvor familien skulle bo.

 — Jeg ble født i Farsund. Så gikk turen til Volda, Sogndal, Bergen Oslo, Harstad, Mandal og Oslo. Jeg gikk på sju skoler i løpet av ni års folkeskole, forteller han.

— Hvordan opplevde du å bo så mange steder?

— Både positivt og negativt. Jeg tilpasset meg raskt, men opplevde også at noen ville plage meg. «Ta igjen» sa faren min. Det gjorde jeg og heldigvis gled det over. Å flytte var spennende også. Vi flyttet ikke bare fra noe, men også til noe. Frelsesarméen møtte oss med åpne armer overalt.

— Er flytteplikt en god ordning?

— Nei, det er det ikke. Men systemet er annerledes nå. Folk blir ikke beordret på samme måte. Nå blir de spurt,og det er lov å si nei.

Frode er nest yngst av fire søsken. Familien på seks bodde på to rom og kjøkken.

— Foreldrene mine tjente ikke mye, men vi hadde alltid mat, klær og omsorg. Mange av barna rundt oss i Oslo kom fra alkoholiserte hjem og levde trøblete liv. Klassekameratene mine kom gjerne innom oss på vei til skolen. Mamma ga dem matpakke, av og til klær.

Droppet alkohol

— Du vokste opp omgitt av rusbrukere. Hvordan ble ditt forhold til rus da du ble ungdom?

— Jeg var som andre ungdommer, og drakk på fest fra jeg var 15-16 år gammel. Men jeg bråstoppet da jeg ble 20 år.

— Hva skjedde?

— Jeg var leder for en gruppe kristne ungdommer på danskebåten, og det ble ganske mye drikking i gruppa. En av ungdommene kom bort til meg. Han slet med alkohol, følte seg utenfor og var veldig skuffa. «Jeg hadde håpet at dette skulle være rusfritt», sa han. Plutselig gikk det opp for meg at jeg måtte ta et valg. Sist jeg smakte alkohol var før den turen.

Han legger til at det ikke har vært noe stort savn. Når folk blir fulle kommer det ofte «mye greier». Da trekker han seg tilbake.

Gikk inn sivilt

Mange har lurt på hvorfor Frode Woldsund ikke fulgte foreldrene og ble offiser, når han likevel gikk inn i Frelsesarméen.

— Var det flytteplikten som skremte deg?

— Nei. Jeg røyka på den tiden. Det kunne man ikke hvis man skulle være offiser. Jeg var nok egenrådig også. Jeg ville ikke la meg kue.

Røykpakka var med ham til etter år 2000. Nå er det bare en last igjen

— Jeg snuser litt fortsatt.

Kone med samme bakgrunn

Ikke overraskende traff han kona på sommerleir i Frelsesarméen. Foreldrene hennes var også frelsesoffiserer. Selv valgte hun å bli lærer. Sammen har de tre barn, den yngste er 26. En er eiendomsmegler, en er sportsmanager, en er politi.

— For dem var det ikke naturlig å gå inn i Frelsesarméen. De fant venner i sportsmiljøet der vi bodde og orienterte seg mot andre yrker. Vi ønsket ikke å legge press på dem, sier Frode.

Men barna har venner i Frelsesarméen og eldstemann er gift med en jente med bakgrunn fra arméen.

— Det er ikke slik at de aktivt har tatt avstand fra arméen sier han.

Valgte vekk utdannelse

Jobben blant snifferne ga mersmak.

— Jeg så at jeg kunne gjøre en forskjell og følte at jeg hadde funnet min plass, sier han.

Det ble ingen utdannelse. De neste årene jobbet han på prosjekter, tiltak og institusjoner over hele Østlandet. Etterhvert ble han leder på Frelsesarméens rusinstitusjoner, blant annet Den Åpne Dør, samme institusjon som faren ledet og hvor han selv bodde som barn. En periode på 1990-tallet ledet Woldsund tre institusjoner samtidig.

— De så ikke mye til meg hjemme de årene, men vi fikk til veldig mye. En fantastisk tid, sier han.

Å svare på samfunnets behov har vært ledetråden. Han har vært med på å lansere en rekke nye tilbud, som Gatehospitalet, bo-og omsorgstiltak, lavterskelarbeidstilbudet Jobben og Bosatt. Han er stolt av alle tilbudene.

— Med Jobben får mennesker som ellers ikke ville hatt noe tilbud, en meningsfylt hverdag, sier han.

BiJobben, det prisbelønte birøktertiltaket, er en forlengelse av Jobben og finnes nå i flere byer, mens aktiviteter som sykling, fotball og seiling er samlet under #merennbare. For aktivitetene handler om langt mer enn pedaler, baller og seil. Å sette seg på en sykkel omgitt av gode folk, kan være veien til et meningsfylt liv uten rus.

Nominert som årets Osloborger

Frode Woldsund gikk inn for å lære mest mulig, og er flere ganger blitt forsøkt hentet til jobber utenfor Frelsesarméen. Han har alltid takket nei. I 2016 ble han nominert av Aftenpostens lesere til Årets Osloborger. Prisen går til en ildsjel som har bidratt til å gjøre Oslo litt bedre by å bo i. Woldsund vant ikke, men nominasjonen var en anerkjennelse for mange år i tjeneste for dem nederst på rangstigen. Å bli gjenvalgt fire ganger som styremedlem i Rusfeltets hovedorganisasjon (tidligere Fagrådet) føltes også som «en melding om å være ønsket», og motivasjon til fortsatt innsats. Han gikk ut av styret i fjor etter makstiden på åtte år.

16 personer til Kilimanjaro

Det som betyr aller mest er likevel tilbakemeldingene fra brukerne. Blomsterbuketter og små lapper med «du har betydd så mye for meg». Noen ganger signert, andre ganger anonymt. Slike meldinger gir mot til å følge hjertet og gå egne veier. Frode Woldsund er lojal mot sin arbeidsgiver, men nøler ikke med å bruke mer penger enn han har om han tror det kan redde noen .

— En gang sendte jeg 16 personer til Kilimanjaro, uten finansiering. Jeg brukte en million kroner og fikk masse kjeft, men har aldri angret.12 av 16 deltakere kom i jobb etterpå og har klart seg fint, sier han.

På slutten av 1990-tallet trosset han Oslo kommune da det nye lavterskel botilbudet Fagerborg skulle åpnes. Kommunen nektet dem å åpne med matservering. Det valgte Frode og kollegene å overse.

— Å servere mat var en forutsetning for hele prosjektet, så vi åpna med matservering.. Det lukta godt i gangene, vi skapte hygge og folk slo seg til ro. Etterhvert kom de fra hele Europa for å se hvordan vi håndterte tunge rusbrukere. Senere har vi fått unnskyldning for at kommunen var så steil i matspørsmålet,sier han.

Beklager synet på homofile

Woldsund sier det han mener, selv om det er på tvers av Frelsesarméens offisielle syn. Den negative innstillingen til homofile er beklagelig, synes han.

Jeg kjenner mange homofile, har homofile i nær familie og er lei meg for at Frelsesarméen har det synet

Samtidig har han respekt for dem som har den troen at homofili er feil.

— Folk må få lov til å mene og tro som de vil. Noe annet er uheldig for demokratiet, sier han.

Han understreker at amerikanere og afrikanere i arméen har andre holdninger enn Frelsesarméen i Norge.

— I Norge har vi homofile ledere, brukere, pasienter og ansatte. Jeg har aldri hørt at noen har følt seg mindre verdt, sier han.

— Men en frelsesoffiser i Norge kan fortsatt ikke kan være homofil?

— Nei, og slik burde det ikke være. Dette er en debatt som pågår. Tidligere ledere har sett gjennom fingrene med det. Jeg håper vi kommer dit igjen.

Forbildet Othilie

Frelsesarméen startet arbeidet i Norge i 1888.

— Det var i dette strøket, rundt Grønland, at nøden var størst. Her gjorde slumsøster Othilie Tonning en fantastisk innsats på slutten av 1800-tallet, sier han.

— Othilie avdekket hvor dårlig det sto til. Det var hennes rystende rapporter som utløste Frelsesarméens startkapital, 6000 kroner fra Vinmonopolet. Med små midler opprettet hun barnekrybber, mødrehjem, aldershjem og herberger. Et forbilde, sier han.

— Frelsesarméen gjør en stor innsats og samler inn penger til viktige formål, men burde ikke arbeidet vært gjort av det offentlige?

— Stat og kommune ville aldri gjort en innsats på disse områdene om ikke andre hadde sett problemene, tatt tak i dem og lagt press.

Frelsesarméen var først ute. Det offentlige kom etter.

Mange er gode på rusfeltet

Det har skjedd mye bra i rusomsorgen i Oslo de siste tiårene, mener Woldsund. Mange aktører er gode.

— Jeg er imponert over for eksempel Tyrili, Blå Kors og Bymisjonen. Vi må skryte mer av hverandre. Vi er ikke så gode til det på rusfeltet, sier han.

— Hvor er de største utfordringene innnen rusomorg nå, slik du ser det?

— Boligspørsmålet må løses. Altfor mange mangler et trygt sted å bo. Det trengs også flere avrusningsplasser, flere må i arbeid og behandlingen må være riktig for den enkelte.

Nedleggelsen av institusjonsplasser provoserer ham kraftig.

— Noen trenger behandling 24/7. De må ha noen hos seg når livet butter. I stedet plasseres de i egen bolig, for kanskje å bli kastet ut etter en måned. Slik påføres et menneske enda et nederlag, sier han.

Han har tro på Frelsesarméens satsning på bolig med oppfølging, et tilbud til de som er ferdig med rusbehandling.

— Der skal ingen føle seg ensomme. Det blir et godt sted å bo, sier han.

Ny rolle

— I 41 år har jobben din handlet om rus og elendighet. På hvilken måte har det formet deg?

— Jeg er nok blitt mer ydmyk. Det kunne like gjerne hendt meg. Ofte er det tilfeldigheter som gjør om et menneske får en knekk.

— Neste år fyller du 60. Hvor lenge blir du i Frelsesarméen?

— Jeg blir nok her, men kanskje i en annen rolle. Lederansvaret er stort. Jeg burde kanskje tatt litt utdannelse. Jeg leder jo både leger, sosionomer, økonomer og sykepleiere.

Han blir stille en liten stund.

— Men kanskje det ikke er så viktig, det med utdannelse. Jeg står vel egentlig ganske støtt i meg selv.