-Et redaksjonelt uavhengig magasin om rusfeltet
-Et redaksjonelt uavhengig magasin om rusfeltet
SOMMERSERIE: Hun sier hun ikke hadde vært i live uten ACT-teamet hun har rundt seg. Men Hanna Jessen Småbrekke er ikke mindre takknemlig for hunden Vidar. — Med Vidar holder jeg meg rusfri, friskere og mer oppegående. Han krever det av meg.
I sommer får du gjensyn med noen av de mest populære artiklene i Rus & Samfunn fra det siste året. Denne artikkelen ble første gang publisert 6. desember 2022.
— Uten dem hadde jeg ikke vært i live.
Hanna Jessen Småbrekke (33) er sikker i sin sak når hun snakker om ACT-teamet hun har hatt rundt seg i mange år.
— Hva er det med teamet som har fungert så bra for deg?
— De er der for meg uansett om jeg er på mitt verste eller på mitt beste. De er der hele året, de samme folka. De er bare veldig, veldig bra folk, sier Hanna. Mer om de bra folka i ACT-teamet og om ACT (Assertive community treatment) lenger ned i artikkelen.
Hanna tar imot i leiligheten sin, ikke så langt unna flyplassen i Tromsø. Rett utenfor døra har hun fine turområder, og rett utenfor terrassen hennes er det festet en lang løpestreng. Hanna fikk den kommunale leiligheten for seks år siden, og gikk i gang med oppussing sammen med moren sin.
— Her var det helt nikotingule vegger og grått og trist, sier hun og peker på den fine blå fondveggen i stua og matchende gardiner som skaper en lun stemning.
Må være der for Vidar
Men løpestrengen? Det aller viktigste for Hanna da hun endelig kunne flytte inn i leiligheten, var at her kunne hun få realisert noe hun har drømt om siden hun var barn: å ha sin egen hund. Det var ikke tillatt med hund der hun bodde før. I tillegg kom hun da mye nærmere foreldre og søsken.
— Helt siden jeg var to år har jeg drømt om å ha hund. Og endelig, for fem år siden ble drømmen til virkelighet. Da kom Vidar.
Hanna kaller ham både «min beste venn» og «godgutten min». Hver morgen må hun opp for å gå tur med hunden. Sammen med Vidar har hun noen av de fineste opplevelsene sine.
— Tidligere var jeg ofte veldig deprimert. I de fem årene jeg har hatt sammen med Vidar, har jeg blitt friskere, rusfri og mer oppegående, rett og slett. Vidar krever det av meg, og jeg svikter ikke ham, sier Hanna smilende i retning Vidar som har lagt seg foran henne ved bordet.
Hvor er dama med det røde håret?
Hvis vi spoler tilbake 15 år, var det en alt annet enn smilende og rolig Hanna folk møtte på gata i Tromsø.
En dag i 2007 går en desperat, amfetaminruset og pykotisk 18-åring rundt i Storgata i Tromsø og prøver å få frem at hun leter etter en dame med rødt hår. Etter hvert er det noen som prøver å hjelpe Hanna og skjønner at hun leter etter Trine. I all sin desperate nedkjørthet har Hanna skjønt at hun må ha hjelp nå! Hun har hørt at det finnes ei dame med rødt hår som kan hjelpe. Det blir ordnet et møte med Trine Pettersen, som jobbet i oppsøkende rus-og psykiatritjeneste i Tromsø. Møtet blir starten på en ny vei for Hanna. Ikke en rett vei til lykkeland, men starten på en vei vekk fra det som ødela så mye.
— Når jeg ser folk på gata her som er på kjøret, så ser jeg så klart fortvilelsen deres. Men jeg må innrømme at jeg først og fremst blir så glad for at jeg kom meg ut og ikke er der fremdeles.
Psyken tåler ikke rusmidler
Hanna fikk etter hvert en bipolar diagnose, og i dag vet både hun og dem rundt henne hvor ekstremt dårlig hun tåler rusmidler. «En runde med amfetamin koster meg tre måneders innleggelse på psykiatrisk», som Hanna sier det.
I årene etter at hun begynte å få hjelp (av oppsøkende tjeneste som ble til ACT-team i 2010) var det flere runder med tilbakefall og inn og ut av psykiatrien. Heroinen var erstattet med amfetamin. I perioder var hun nykter og jobbet hardt for å holde seg nykter. Så var det på´n igjen med amfetamin og nye psykoser og lange opphold på Åsgård. Det ble tydelig at rusingen trigger hennes bipolare lidelse.
— Jo mindre jeg ruset meg, jo mindre syk ble jeg.
Men det visste ikke 14-årige Hanna. Familien bodde da i Hammerfest. Foreldrene var lege og lærer, og Hanna hadde fått tre yngre brødre. Hun var skoleflink og drev med idrett; både fotball, klatring og taekwondo.
— Men jeg følte meg ikke hjemme noen steder. Jeg ble ikke sett; det var som om det ikke var plass til meg i en familie med veldig travle foreldre og yngre brødre. Jeg fikk alt for mye ansvar hjemme. Ingen så meg og hvordan jeg egentlig hadde det. Jeg ble også mobbet på skolen. Så da jeg kom i kontakt med rusmiljøet, følte jeg en tilhørighet som jeg hadde behov for.
Lagt inn som 14-åring
Det gikk fort veldig dårlig for Hanna. Hun hadde noen heavy opplevelser og ble psykotisk. 14-åringen ble fraktet til Åsgård psykiatriske i Tromsø og lagt inn på avdeling med voksne psykiatriske pasienter.
— Jeg var jo bare en syk, livredd tenåring som ble skremt av de andre pasientene. Men den gang var det ingen egen avdeling for unge.
For å gjøre en lang historie kort: Hanna ble værende i Tromsø i over ett år. Hele familien flyttet fra Hammerfest til Tromsø for å være nærmere henne.
Levde på gata: — Kynisk miljø
Men de neste årene ble de verste i Hannas liv. Hun ble etter hvert det hun selv kaller for «kjempeavhengig» av heroin og senere av amfetamin. Hun ble psykisk sykere og sykere og var ut og inn av Åsgård. Hanna var konstant på kant med familien, og havnet på gata. Hun har levd på gata som rusavhengig i Tromsø, Oslo og Bergen.
— Jeg er veldig lite glad for de som prøver å rosemale rusing og rusmiljøer
— Det er et hardt og kynisk miljø. Jeg har så mange dårlig og skremmende opplevelser med meg fra de årene. Jeg er veldig lite glad for de som prøver å rosemale rusing og rusmiljøer, sier Hanna bestemt. Hun beskriver hvordan man mister selvrespekten som rusavhengig.
— For å klare å kutte det ut, må man tenke «jeg fortjener bedre». Og du kan få det bedre hvis du gjør en innsats.
Like bestemt er hun når hun snakker om veien ut av rusavhengighet. Hanna klarte det til slutt selv; med beinhard avrusing av seg selv. Hun sier at for henne ble det et «vinn eller forsvinn».
— Det kommer ingen og leier deg inn i en ny og bedre verden
— Selv om jeg i dag tenker tilbake på at jeg skulle ha fått mer hjelp til rusbehandling, så mener jeg at det ikke er noen vei ut om man ikke absolutt vil det selv. Det kommer ingen og leier deg inn i en ny og bedre verden. Og for meg har det også vært helt nødvendig å kutte alle tidligere bekjente og kontakter fra rusmiljøer.
Hanna synes heller ikke noe om LAR.
— Er du på LAR, går du fra et illegalt rusmiddel til et annet, medisinsk rusmiddel, som gjøre mye skade på kropp og psyke.
Knust av brorens død, kom seg videre
For tre år siden gikk Hanna gjennom en veldig krevende periode. Den ene broren hennes tok livet sitt. Han var nærmest henne i alder, og Hanna ble knust av hans død.
— Jeg hadde tilbakefall til rus og psykiatri. Jeg måtte finne meg selv på nytt; hvem er jeg uten broren min? Det har jeg klart, selv om sorgen ikke blir mindre. Sorgen er bare noe jeg må klare å leve med. Og det hadde mye å si at familien klarte å holde sammen gjennom tiden med selvmordet, sier Hanna lavmælt.
Også i denne perioden var ACT-teamet helt avgjørende for at Hanna kom seg videre.
— Det er så trygt med dem. Jeg vet at de kjenner meg godt. Bare det å vite at jeg har så mange gode folk rundt meg, har mye å si. Det at de samme folka er der over så lang tid, gjør at man etter hvert blir likeverdig; ikke slik som det er når man må starte med en ny person, sier Hanna og nevner ett eksempel:
— Vidars bestevenn er hunden til psykiateren min i ACT-teamet. Vi går turer sammen hver uke.
I alle år siden hun kom i kontakt med ACT-teamet møter hun en fra teamet to, tre ganger i uken. En kommer hjem til henne hver uke med medisinen hennes, og hun har samtale en gang hver uke. Ellers er det andre møter og aktiviteter, alt etter Hannas behov og hva som passer best.
Hannas faste kontakt i teamet er psykiatrisk sykepleier Lisa Eidsmo. Se intervju med Eidsmo om ACT-teamet lenger ned.
Får realisert drømmer
Hanna er mye mer opptatt av å tenke fremover nå enn å tenke så mye på hva som kunne vært gjort annerledes i fortiden. En viktig milepæl skjedde i juni da Hanna holdt foredrag for flere hundre mennesker på ROP-dagen i Oslo om hennes erfaringer med ACT-team.
— Det var kjempegøy og kjempeskummelt. Det var en drøm som gikk i oppfyllelse; det å kunne bruke min livshistorie til noe konstruktivt. Jeg har blitt spurt flere ganger tidligere om å holde foredrag, men jeg har ikke vært nok til stede til å kunne gjøre noe sånt.
Hun har blitt spurt om å holde flere foredrag, men må si nei. Hun skal holde ett i Oslo i januar, og det er nok med det ene på en stund. For er det noe Hanna har lært, så er det å skynde seg langsomt i gode perioder og kjenne etter hva hun har kapasitet til.
— Jeg må gjøre ting gradvis. Det som fungerer for meg, er å ta en dag av gangen. Jeg er glad for hver dag jeg har en god dag. Og noen ganger har jeg kanonbra opplevelser, som for eksempel en ekstra fin naturopplevelse på tur med Vidar eller på familiehytta. Og så er det om å gjøre å lære seg å tåle de dårlige dagene.
Den neste drømmen Hanna håper skal bli realisert, er å komme i jobb.
Starte med noen timer i uka, og se hvordan det går. Ettersom Hanna blir bedre og bedre, kjenner hun på følelsen av litt for lange dager.
— Det er jo grenser for hvor mye husarbeid jeg kan gjøre og hvor mange turer jeg kan gå med Vidar.
Gjennom ACT-teamet er hun blitt koblet til en jobbspesialist i NAV, og det ser ut som drømmen kan bli realisert om ikke lenge.
— Jeg er stolt av meg selv. Jeg er stolt av hva jeg har overlevd. Jeg er stolt av hvem jeg er i dag. Nå tenker jeg fremover. Sammen med Vidar, avslutter Hanna.
Her kan du høre Hannas foredrag på ROP-dagen https://rop.no/roptv/mitt-liv-med-act/
Lisa Eidsmo er psykiatrisk sykepleier og Hannas hovedkontakt i ACT-teamet i Tromsø. I likhet med de fleste i teamet har Eidsmo jobbet i ACT-teamet siden det startet opp i 2010. Da var allerede Hanna en del av den oppsøkende tjenesten som ble til ACT. Da Hanna holdt foredrag på ROP-dagen 7. juni om hennes erfaring med ACT, var Eidsmo og en kollega i teamet også med på foredraget.
Hannas historie om at ACT har fungert så godt for henne, er ikke unik.
Hvorfor fungerer dette så bra?
— Vi kan være fleksible. Brukeren blir kjent med alle i teamet, og det gjør at hun ikke er avhengig av at en person er tilgjengelig. Vi i teamet kan steppe inn for hverandre og derfor kan vi være der for brukeren nå behovet melder seg.
Et annet kjernepunkt med ACT-teamene er at de er sammensatt av ulike profesjoner. I teamet i Tromsø er det fem heltidsstillinger og tre halve stillinger. Disse er fordelt på 2 psykiatriske sykepleiere, 2 vernepleiere, miljøterapeut, psykolog og ½ stilling for erfaringskonsulent og psykiater. Det skal også være tilknyttet en sosionom til teamet.
— Dette gjør også at vi kan jobbe mer helhetlig i forhold til pasientens ressurser og behov. Vi har god kjennskap til både kommune- og spesialisthelsetjenestens tilbud, i tillegg til at vi samarbeider med andre offentlige og frivillige organisasjoner. Og vi kan derfor koble på det som skulle passe den enkeltes behov, sier Eidsmo.
Er lett tilgjengelige
Alle i ACT-teamet i Tromsø holder til i samme lokaler, selv om halvparten er ansatt i spesialisthelsetjenesten og resten er ansatt i kommunen.
— Vi holder til i sentrum for at det skal være enkelt for brukerne å oppsøke oss.
ACT står for Assertive community treatment, og teamene ble opprettet i Norge fra 2010 etter noen års utprøving av modellen. (se mer om ACT lenger ned). Både bruker- og pårørendeundersøkelser har i årene etterpå vist at ACT-teamene ble en vellykket satsing.
— Vi jobber med personer med alvorlig psykisk sykdom, hvor kommune og spesialisthelsetjeneste ikke har klart å bidra godt nok, sier Edsmo, som også understreker hvor viktig det er å samarbeide med pårørende.
Hannas mor: — ACT-teamet reddet familien vår
I et intervju med rop.no har Hannas mor, Grethe-Lill Jessen, sagt at «ACT-teamet reddet familien vår». Hun sa videre: «- Som pårørende var det veldig godt at noen så oss og det vi stod i. Plutselig var det noen der som klappet oss på skulderen og sa at de skulle ta over. Etter hvert turte vi også å stole på det. Det var helt vidunderlig. Vi fikk et nytt liv, og jeg kunne begynne å jobbe igjen.» (Her kan du lese mer fra rop.no https://rop.no/aktuelt/--act-teamet-har-reddet-familien-var/
— Tett samarbeid med familien er utrolig viktig i vårt arbeid, sier Eidsmo.
Men viktigst: Å være fleksibel. Det kan også bety å måtte strekke seg når en bruker har det ekstra vanskelig.
— Vi jobber dagtid, og tar jo vanligvis ikke jobbtelefoner hjemme. Men når en bruker har tøffe tider, kan jeg selvsagt si fra om at jeg i en periode tar imot jobbtelefoner hjemme, sier Lisa Eidsmo.