— Min største kjærlighet og min største fiende var rusen

– Jeg var ikke forberedt. For å være ærlig fikk jeg sjokk. Jeg mistet munn og mæle. Jeg er selvsagt veldig glad for prisen og for at arbeidet jeg gjør blir verdsatt, sier erfaringskonsulenten Cecilie Reinertsen Egeland om da hun fikk Erfaringskonsulentprisen i november i fjor.

Vi møter henne i hjembyen Sandnes. Siden 2017 har hun jobbet med å hjelpe mennesker som har rus- og avhengighetsvansker. Først i CRUX, deretter i Recoveryhjelpa i Mestringsenheten i Sandnes kommune. 1. januar ble hun fast ansatt i full stilling.

– Jeg har jobbet i ulike prosjekter siden 2017, så det var utrolig godt å bli fast ansatt i Recoveryhjelpa. Jeg trives og er glad i å jobbe med mennesker, forteller Cecilie.

På kjøret i Oslo

Cecilie begynte å ruse seg som 13-åring. Til å begynne med var det et rop om hjelp.

– Jeg ønsket at noen skulle «se» meg. Hjemme hadde jeg det vanskelig.

Først holdt hun seg i Sandnes og Stavanger. Så lokket Oslo. Det var en helt annen verden.

– Alt var billigere og lettere tilgjengelig. For meg var det heroin og piller som var problemet.

Det er mye hun ikke husker. Lever du på gata består hverdagen av å skaffe penger til heroin og et sted å sove. I Oslo hadde hun ikke fast bopel, og fikk sjelden økonomisk støtte.

– Jeg levde av å stjele og tigge, og eide ikke annet enn en plastpose og det jeg gikk i, forteller hun.

Flere forsøk på avrusing, blant annet på Motivasjonskollektivet da hun var 17 år gammel, hadde liten effekt.

– Jeg ble absolutt ikke motivert. Det jeg trengte var omsorg og hjelp til å jobbe med det som var vanskelig.

Tidlig på 2000-tallet deltok hun i SøndagsÅpent, et norsk livssynsprogram med Egil Svartdahl som ble vist på TV2. 

– Jeg har sett programmet i ettertid, og det er sjokkerende. På den tiden var jeg i aktiv rus, og jeg veide bare 49 kilo.

Familie og venner orket ikke å ta kontakt. Hun var drittlei og sliten, og orket ikke mer. Etter mange overdoser var hun drittlei og sliten. Tar jeg ikke imot hjelp nå, så vil jeg ikke overleve, tenkte hun.

– I 2004 var jeg på kjøret i Oslo. Jeg var ettersøkt av politiet, ble tatt og sendt til Stavanger fengsel. Da klarte jeg å bli rusfri. En sosionom i fengselet var en viktig og god støtte. Etterpå ble jeg sendt rett til Grubeli rehabiliteringssenter i Sirdal. Ser jeg tilbake er det som et under. For egentlig var det mest oppbevaring og lite behandling. Men for meg var det nok akkurat da.

Noen engler i livet ga aldri opp. Hun nevner spesielt et ektepar som ofte tok seg av henne, besøkte henne når hun var i fengsel og hjalp henne når hun trengte behandling og avrusing.

– Mitt ønske er å være den som ikke gir opp. Den som tror på bedring og støtter, sier Cecilie.

Vendepunktet

– Først da jeg begynte å få et rusfritt nettverk og noe meningsfylt å stå opp til, ble livet virkelig bra. Før slet jeg mye med angst. Jeg følte meg veldig annerledes og utenfor, forteller hun.

Til tross for at det gikk bedre hadde hun en og annen liten sprekk. Det avgjørende vendepunktet kom i 2006.

– Den beste redningen var at jeg ble gravid. Jeg visste at det ville forandre livet. Jeg ville aldri la barnet mitt få en oppvekst som min. Jeg ville ikke at barnet skulle bli født med abstinenser, og han skulle få en bedre oppvekst enn meg. I dag er han 17 år og bor fremdeles hjemme, forteller hun.

Legen anbefalte henne å kontakte barnevernet. Det hadde hun liten tro på.

– Barnevernet var min største skrekk. Jeg trodde de ville dømme meg nord og ned og ta fra meg barnet. Det gjorde de ikke.

Etter mange år med rus hadde hun gått glipp av tenårene og hun manglet sosiale ferdigheter, kunnskaper og utdannelse. I Nav kom hun på tiltak etter tiltak og i ulike arbeidstreninger. I 2017 møtte hun en fantastisk saksbehandler.

– Hvis du kan velge på øverste hylle, hva vil du jobbe med, spurte hun. Aldri før hadde noen stilt meg det spørsmålet. Jeg ville jobbe med rus og jeg ville møte folk på en annen måte enn jeg ble møtt, svarte jeg. Hun tok meg på alvor.

Saksbehandleren fant løsninger med kveldsundervisning. Cecilie begynte på helsefagutdannelse, og ble frivillig i CRUX. Det ga mersmak.

– Jeg hadde virkelig lyst til å jobbe med folk som sliter med rus. Etter hvert fikk jeg en liten prosjektstilling i CRUX. For første gang i livet fikk jeg lønn og det var fantastisk å betale skatt.

Hun tok også kurs som fritidskontakt, treningskontakt og i legemiddelhåndtering.  

Et unikt tilbud

Hjemme i Sandnes hadde hun til å begynne med mest lyst til å gjemme seg bort. I ettertid ser hun at det var klokt å bli, hadde hun rømt til en annen by ville det blitt vanskeligere å komme tilbake.

– Jeg levde lenge med skam, skyld og frykt, og var redd for at sønnen min skulle bli utestengt slik jeg ble. I dag vet jeg hvem jeg er og hva jeg vil jobbe med. Alt jeg har opplevd kan brukes. Jeg møter folk uten fordommer. Jeg vil se det mennesket som sitter foran meg, finne ressurser og hente fram drømmer.

Cecilie er i gang med utdannelse som erfaringskonsulent ved KBT Fagskole. I 2020 ble hun ansatt i en prosjektstilling i Recoveryhjelpa i Sandnes kommune.

– Det er et unikt tilbud, og vi ser at mange får god hjelp. Vi er to erfaringskonsulenter som utfyller hverandre godt. Vi er heldige og får jobbe selvstendig. Hadde vi blitt kneblet ville det ikke gått. Vi har vært med på å utvikle tilbudet, og har fått gjennomslag for at vi kan ta imot folk i aktiv rus. Dessverre får vi ikke ta imot folk fra omkringliggende kommuner.

Recovery

Jobbhverdagen varierer. Alt er recovery-orientert og mye handler om relasjon. Hun ser etter hva som er viktig for hver enkelt. Folk kan ta direkte kontakt. Mange kommer via rus- og psykisk helsetjenesten, mestringsenheten eller FACT-teamet.

– Vi bryr oss ikke om de er i aktiv rus. Kanskje klarer vi å sette i gang en god prosess. Det gir mersmak å ha noe å stå opp til. Har du verken nettverk eller noe å stå opp til blir det vanskelig. Håpet er at de får en smak på livet, og at de kjenner at livet kan være godt.

De snakker ikke om brukere, men om innbyggere. Som likestilt er hun med innbyggere for å finne relevante organisasjoner, aktiviteter og sosiale arenaer. Målet er å finne noe meningsfylt.

– Vi går sammen til de føler seg trygge. Når de ikke trenger meg mer, trekker jeg meg ut. Siden starten har vi hatt kontakt med langt over 300 innbyggere. Drømmen er at vi kan bli flere ansatte en gang i framtiden. I dag er vi bare to, og det er god bruk for flere, sier hun.