Vi trodde vi kunne fly

En god fotograf må virkelig SE det menneske som står foran kamera.  Det gjør Marina Rastad Tennefoss når hun møter mennesker som sloss med rusen og livserfaringer som fiende

Fotoprosjektet «Vi trodde vi kunne fly», springer ut fra 55 menneskemøter. Fotografen Marina Rastad Tennefoss har snakket med og deretter fotografert mennesker som har kjempet seg opp fra et liv i rusavhengighet til et liv som er bra eller mye bedre.

Hun kaller dem krigere, superkrigere og livskrigere – modige mennesker som har hatt en vanskelig start på livet. Det fotografiske øyeblikket med krigeren og fotografen som selv har vært en kriger, har åpenbart vært viktig for dem begge.

Bildene som henger på Gamle Munchmuseet på Tøyen i Oslo til 11. februar, kan gi deg følelser av tap, sorg, smerte og slit, men også av nærhet, samhørighet og håp. Boka som også hører til prosjektet, har et hvitt omslag med åtte fugler i svevet. Med den i fanget, kan du spinne videre på flere visuelle historier som kanskje har truffet dine egne eller andres fordommer. Her er ingen fakta og ingen navn. Fotografiene formidler langt forbi det konkrete.

— Jeg brukte maks fire timer med prat og fotografering ved hvert menneskemøte. Som oftest mindre. Det var lett å komme under huden på dem. Det må til for å kunne klare å fortelle noe med et fotografi. Klart det hjelper å selv har hatt en karriere innenfor rus, sier femtiåringen som til hverdags jobber som «vanlig» fotograf. 

Utilslørte øyeblikk

Hvordan fikk Tennefoss til disse nære møtene?

— Ofte gikk vi rett inn det vanskelige uten at jeg spurte. Hvis ikke det skjedde, så spurte jeg rett ut: Hvordan har det seg at du havnet utpå? Man kan ikke gå rundt grøten. Mange hadde aldri før fått et slikt direkte spørsmål. Nysgjerrighet fra min side og ærlighet fra deres, gjorde den store forskjellen.

— Min erfaring er at selv hos legen, spør ingen så direkte. Jeg undres over hvorfor. Med så mye vanskelig i bagasjen, så må det snakkes om. Jeg fikk høre så mange vanskelige historier som ikke har blitt delt før; om vold, trusler, overgrep, selvmord, prostitusjon og kidnappinger.

Man må mobilisere mye for å komme ut av rusen når man har startet livet i noe sånt. De er modige. Noen hadde gått i grøfta mange ganger, men kravler seg opp. For en bragd.

Marina er glad for at mange av dem har kommet på utstillingen. De har vært stolte når de har tuslet rundt blant bildene. Flere av dem har kommet i prat med publikum. Også pårørende har kommet for å se.

— Det er lenge siden jeg selv har snakket så mye om rus.

Sjokket over alle døde fikk henne i gang

I starten av boken er det skrevet 65 fornavn spredt vilkårlig rundt på boksiden. Det er navn på mennesker som falt på slagmarken. Mennesker som Marina kjente. Sjokket over hvor mange det var av dem, gjorde at hun startet opp. Hun ville møte mennesker som mot alle odds, hadde klart seg.

I fotoboken har Marina lagt til noen få ord som gjør at hun inkluderer sin egen historie. For eksempel: «Vi trodde vi kunne fly- Og det kunne vi - Høyere, gladere, villere, fortere, sannere - Opp..». Lenger nede i verset fortsetter hun: «Til vi kræsjlandet i virkeligheten – Flyturen var over – Vi trodde vi kunne fly…  - …En stund». 

Et ungdomsliv med rus

Marina klarte selv å slutte med rus på første forsøk. Forsøket var på ingen måte frivillig, og det varte lenge. I dag er hun glad for at barnevernet holdt henne på tre års tvang da hun var midt i tenårene. Oppholdet på Fossumkollektivet gjorde en forskjell. Nå har døtrene til Marina og ektemannen nådd samme alder som da hun levde i rus.

 — Det er rart å tenke på, innrømmer fotografen som er takknemlig for at foreldrene innså at de ikke kunne klare med henne slik situasjonen var. Som i så mange andre familier, har rusen vært en følgesuvenn i flere generasjoner. Både far og onkel er med i boka, også de uten navn, alder eller noen andre opplysninger.  

Anonymitet

Marina har tatt opp samtalene på bånd, men har lovet å ikke dele dem med noen. Alle har blitt fotografert med ansiktet mot kamera, men flere har ønsket at kun bilder som gjør dem anonyme, skal publiseres. Noen ganger har fotografen selv valgt bilder der ansiktet ikke vises. En veltrent mannsrygg der musklene spennes, en eldre kvinne som går fra fotografen med ryggen til eller personer som borer ansiktene så kraftfullt inn i hestens hodet at menneskeansiktet forsvinner,  forteller likefullt en historie.

Det samme gjør bildet av en mann i bar overkropp, sittende på knærne som holder rundt en liten svarthåret jente. Han ser inn i barneansiktet som vi ikke kan se. Det er nok å se mannens stolte, blide og konsentrerte blikk.

Marinas eget ansikt finnes på et av bildene - i et speilbilde. I starten tok hun bare bilder av speilbildene, men fant ut at det kunne skape avstand. En avstand hun ikke ville ha. Variasjonen i hvor og hvordan bildene er tatt, skaper en kunstnerisk variasjon, men også menneskelig. Historiene våre er ulike.

Noen ble ikke med

Menneskene på bildene som vises, lever nå gode eller bedre liv. De som har dødd eller ramlet utpå igjen, har blitt tatt ut av kunstmaterialet før boken gikk i trykken. Også de som etter betenkningstid likevel ikke ønsket å være med i publisering, har Marina tatt ut. Det å være med i det fotografiske øyeblikket, var likevel viktig. Det er det soleklare inntrykket fotografen har fått underveis eller i etterkant har fått tilbakemeldinger om.

Marina fotograferte 55 mennesker. 29 av dem er med i boken og/eller henger på veggen.

—  Jeg har full forståelse for at noen ville trekke bildene. Det er ikke nødvendigvis så greit å være i en slik bok når du risikerer at foreldrene til elevene i klassen du er lærer for, vil kunne komme til å se bildene.

— Hadde du kamera med deg da du for over 30 år siden var i behandling?  

— Ja, jeg fotograferte mye allerede da jeg var på Fossumkollektivet. I ettertid kan jeg se at jeg fant noe av det kunstneriske uttrykket mitt allerede da. Om det hjalp meg den gang, vet jeg ikke. Men at kreative mennesker med mye i bagasjen, kan ha ekstra vanskeligheter med å finne seg til rette i dagens samfunn, er jeg sikker på.