Vandring for vekst

Turene i regi av Medvandrerne Rogaland handler om trygghet, fellesskap, tilhørighet og mestring.

— Naturen er en arena for likeverd. Yrke, status og bakgrunn spiller ingen rolle. Fjellet er like nådeløs for alle. Vi er mennesker sammen på tur, sier turleder Torben Breivik.

Gramstad i Sandnes kommune. Lørdag, sol og vårluft. 12 vandrere og fire hunder er klare for tur. Torben leder an. Han deltok på tur med Medvandrerne for første gang i 2020. Siden har han engasjert seg mer og mer.

— Jeg ble fort kastet inn i rollen som turleder, og fikk en bratt læringskurve. Jeg er glad i Medvandrerne, og har hatt personlig vekst siden jeg begynte, sier han.

For Torben har det vært positivt å få ansvar. Hver fredag arrangeres korte nærturer. I perioder er det også lengre lørdagsturer. I dag er terrenget ulendt og til tider bratt. Noen trenger en kort pustepause, mens tre sprekinger løper opp på en topp og ned igjen.

— Tilbakemeldinger fra deltakerne er at det trygt å være med på tur. De fleste har en rushistorikk, men ikke alle. Målet er at vi er en god miks. Alle er velkomne, sier Torben.

Han er ansatt som veileder i Blå Kors steg for steg, og er inne i sitt sjette rusfrie år. Selvhjelpsgrupper flere ganger i uken er viktig og nødvendig. Torben brenner for Medvandrerne. Det gjør også Øystein Pedersen. Sammen med hunden Kira har han vært med på turer siden i fjor. Han forteller at han har ruset seg i perioder siden han var 15.

— Selv om jeg hadde «alt», både hus, bil, jobb og samboer følte jeg meg utenfor. Her blir jeg inkludert og møtt med kjærlighet. Jeg kjente fort at Medvandrerne var et trygt felleskap jeg ville bli en del av. Her legges det ikke vekt på diagnose eller bakgrunn, sier Øystein.

En arena for mestring

Øystein vil bli turleder og har allerede ledet noen turer sammen med Torben.

— Jeg får tillit og ansvar. Deltakerne ser på meg som en trygg person. Det gjør godt. Jeg har ikke mestret livet før, og har heller ikke vært en del av et trygt fellesskap. Å ha kontakt med andre som har noen av de samme utfordringene betyr mye. De forstår meg og ser meg, forteller Øystein.

Etter behandling på Østlandet var han rusfri i fem år. Da forholdet til samboeren skar seg, havnet han utpå.

— Jeg var deprimert, følte på mye skam og gravde meg ned i dritten. Jeg ble sykemeldt og ruset meg mer og mer. Til slutt måtte jeg selge huset.

Øystein flyttet hjem til Rogaland med et håp om at relasjonen til familien skulle ordne seg. Det skar seg. Han pådro seg politisaker, ble arrestert og innlagt på psykiatrisk avdeling.

— Jeg fikk hjelp av Mestringsenheten, men var til å begynne med lite motivert til å endre. Etter hvert skjønte jeg at jeg måtte gjøre jobben selv.

Siden møte med Blå Kors steg for steg i Stavanger i 2023 har det gått riktig vei for Øystein, som snart har vært rusfri i ett år.

— Jeg har utviklet meg som menneske, tatt tak i verdiene mine, og vokst. Jeg kan takke Medvandrerne, Blå Kors steg for steg og Jæren Recovery College. Nå klarer jeg å møte, se, lytte og snakke med andre. Jeg ser meg selv og mine behov, forteller han.

Øystein har tatt hele kursrekken ved Jæren Recovery College og har begynt å undervise. Han er i arbeidstrening hos Blå Kors steg for steg.

— Jeg jobber med mennesker. Det er givende og interessant å bruke egne erfaring til å hjelpe andre.

Kaster masken

— Turene med medvandrerne er magiske. Tunge tanker forsvinner, sier Øystein.

— Ja, det er som å være en uke i syden, du glemmer alt, sier Rigmor og ler.

Gruppen deler seg. Noen vil til topps på Dalsnuten, mens Torben, Rein Andreas og hunden Lea går nedover for å finne et egnet sted for bål.

Linda og hunden Blondie setter opp farten og er blant de første til å nå toppen. Hun kom ut fra behandling for ett år siden.

— Det har stort sett gått bra, med litt snubling. For meg betyr det mye å være ute. Tankene mine har lett for å gå i ring. Ute i naturen er det bedre. Felleskapet er bra, og jeg øver meg på å ha venner uten at det er forpliktende. Jeg synes det er bra at vi kan ha med barna våre. Akkurat i dag passet det ikke for mine, sier hun.

Blondie er imidlertid alltid med. Hun er en god støtte. Den kjøpte hun da det var på det mørkeste. Linda vil bli turleder for gruppen. Snart skal hun ha sin første tur.

— Jeg gruer meg litt. Heldigvis blir Torben med, sier Linda.

For noen er det første gang på tur med Medvandrerne. En av dem er Anne Terese, som fikk høre om turene via Linda.

— Jeg er nettopp blitt rusfri. Her kan vi kaste den masken vi ofte har på oss i andre sammenhenger. Folka her vet hva det vil si å slite med rus. Turen er fin, den gir meg fred i hodet. Jeg blir sikkert med igjen, sier Anne Terese.

Så bærer det ned mot leirstedet, der Torben og Rein Andreas har fått fyr på bålet. Nå skal det grilles. Øystein spikker en egnet pinne, og setter seg ved bålet med en pølse.

Samtaler rundt bålet

Bålet, ryggsekken og vandrestaven er viktige symboler for Medvandrerne. Bålpraten betyr mye for Øystein og Torben. Praten er viktig, trygg og fin. Ingen dømmer og alle viser respekt. De som vil kan vi si noe om livet på godt og vondt. Alle reiser seg og står i ring rundt bålet.

— Takk for flott tur. Jeg er glad for fellesskapet, og øver meg på å være her og nå. Jeg hatt det litt tøft de siste ukene, og står i noen vanskelige prosesser.

— Jeg har det tungt, men gleder meg til mer tid med barna. Jeg øver meg på å være mer til stede i øyeblikket, her og nå.

— Jeg vil gi slipp på sinne og aggresjon. Symbolsk kaster jeg nå en stein inn i bålet, jeg kaster av meg sinnet.

— Jeg har hatt en jævlig måned. Min beste venn er innlagt.

— At jeg lever et liv som fri, betyr ikke at jeg ikke er redd. Men nå tør jeg å stå i redselen og jeg blir sterkere for hver gang.

— Jeg har hatt det tungt. En jeg var sammen med begikk selvmord

— Mye er tungt, men jeg har mange rundt meg. Jeg prøver å leve i kjærlighet. Selv om jeg har vært rusfri lenge stanger jeg ofte hodet i veggen. Av og til trenger jeg hjelp. Jeg lever i aksept og er evig optimist.

Deltakerne deler i respekt og omtanke. Så er turen og praten over for i dag. De slukker bålet forsvarlig, pakker sekkene, gir hverandre en klem, og går mot parkeringsplassen.

— Takk for i dag. Det har vært en nydelig tur, sier Linda.

— Jeg er rørt over at så mange ble med. Det gjør noe med meg å ha gode mennesker rundt meg så jeg slipper å stå alene. Selv om jeg har fått muligheter og ansvar som gjør at jeg vokser, kjenner jeg fremdeles på frykt for å feile, sier Torben.