Linda og Aleksander hjelper ungdom som sliter. — Vi vil være de som ser dem

– Hvordan ville livet ha vært dersom noen hadde sett oss? Det tenker jeg ofte på.

Rus og Samfunn er på besøk i det koselige rekkehuset til trebarnsforeldrene og ildsjelene Linda og Aleksander Vattøy Dyrhol i Larvik. Her inne spirer og gror det overalt. Det er planter og blomster både på golv, vegger og i vinduskarm. Og som om ikke det var nok, har familien i tillegg begynt å ta vare på unge menneskespirer. Ungdommer i alle aldre og størrelser sitter og ligger i den digre hjørnesofaen. I tillegg til familiens store hund. Og stemningen er god med mye latter. Det er tydelig at alle føler seg hjemme her.

En av ungdommene sier:

— Det hjelper å snakke med noen som Linda og Aleks, som har opplevd mye verre ting. Da skjønner jeg at dette er virkeligheten. Ikke bare sånn man ser på film. At det faktisk kan bli meg som vil oppleve dette hvis jeg ikke skjerper meg.

Har levd tøffe liv

— Aleksander og jeg har begge levd tøffe liv, sier Linda, godt krøpet opp i sofahjørnet.

— Vi har kjent på mye av det dagens ungdom sliter med.

Nå ønsker paret å bruke sin egen erfaring til å gjøre en forskjell for ungdom og familier som sliter. De har stiftet organisasjonen Ung og Håpfull sammen med seks andre. Flere med tung faglig kompetanse.

— Frøet ble sådd allerede for mange år siden. Jeg var selv et systembarn og drømte om å hjelpe andre som hadde det som meg. Men det er først i det siste at prosjektet har tatt form.

Aleks og jeg spurte oss selv: Hva hadde vi trengt da vi var unge?

— Hvordan ville livene våre ha vært dersom noen virkelig hadde sett oss? Vi kom frem til at vi ønsket å være «de som så». Derfor stiftet vi Ung og Håpfull. Ikke Håpefull, men Håpfull som i full av håp.

Gjennom sitt store nettverk kommer Linda og Alexander daglig i kontakt med ungdommer med problemer. Det trenger ikke å være egne rusproblemer. Det kan være noen i familien som ruser seg. Psykiske problemer eller mobbing. Noen igjen trenger kanskje hjelp til å håndtere en hjemmesituasjon. Alle er unike.

— Nytter ikke å sette av en time i uke

— Skal man kunne hjelpe ungdommer, nytter det ikke å ha en avsatt time i uka, sier Aleksander.

— Forvente at de da kommer inn døra, setter seg ned og bretter ut sjela si. For så å pakke alt sammen igjen en time senere. Det er ikke sånn det fungerer. Det fant vi fort ut. For å finne ut hvordan man kan hjelpe, må man først bygge tillit. Det krever en enorm innsats. Og etter hvert som vi begynte å få det til, skjønte vi at det er mye å ta tak i.

Paret tror på dialog. Å snakke med ungdommene. I gruppe og en til en. Hjelpe dem å sette ord på egne følelser, ved å ta i bruk egen erfaring. Og å lytte. Prøve å løse opp i konflikter og hjelpe videre. Ta ungdommene med på ulike aktiviteter.

De bistår også i møte med hjelpeapparatet (for eksempel psykiatri, politi, barnevern), slik at ungdommene føler seg trygge og det ikke oppstår misforståelser. Og de kan i en overgangsfase hjelpe dem med å få på plass tilrettelagt bolig.

— Dette er bare noen av tingene vi gjør, sier Linda. Ungdommer er individer. Alle har ulike problemer.

Vi har fordelen at vi kjenner systemet ut og inn. Trengs det, så kan vi rykke ut også i helgene. Og vi har taushetsplikt. Det er viktig å få med seg.

Søkte spenning - og rus

— Ja, vi har masse egne erfaringer med hva som fungerer og ikke fungerer, sier Aleksander. Selv om Linda og jeg har hatt svært ulik oppvekst, legger han til.

Han forteller at han selv kommer fra "et møblert hjem" på Nord-Vestlandet. Mor, stefar og to små søsken.

— Jeg hadde alltid familien rundt meg. Men det var ikke akkurat så mye emosjonell støtte å få. Det gjorde at jeg tidlig søkte utover etter spenning og adrenalinkick. Og rus. Det er først nå som 36-åring at jeg skjønner hva jeg egentlig søkte: Å kunne regulere mine egne følelser.

Seks forskjellige Institusjoner og elleve forskjellige fosterhjem

 Linda tror hun var fire år første gangen hun ble tatt ut av hjemmet og akuttplassert.

— Etter det har jeg bodd på seks forskjellige Institusjoner og i elleve forskjellige fosterhjem. Og imellom der et antall beredskapshjem og avlastningshjem. Jeg har sikkert vært i kontakt med mellom trettifem og førti familier, sier hun.

Linda forteller at det foregikk en masse hun ikke forsto da hun var liten. Rettssaker mellom foreldrene blant annet.

— Ingen forklarte noe for meg. Men faren min var alkoholiker. Så jeg lærte tidlig noe om rus, sier hun.

Hun var bare elleve år første gangen hun selv ruset seg. Det var på en av barnevern-institusjonene.

 — Jeg lærte meg raskt at desto verre jeg oppførte meg, desto raskere ville jeg bli flyttet. Og da slapp jeg å knytte meg til noen.

 For blir du glad i noen, kan du miste dem. Det er en sorg. Og noe jeg fortsatt jobber med.

Hun forteller at Aleksander har sine egne tilknytningsproblemer. Det har gjort at de har klart å støtte hverandre. Nå er de begge rusfrie. Linda klarte det rett før hun fylte atten.

— Og jeg har vært rusfri i over to år, sier Aleksander.

— Nå ser de at det går bedre med meg

Ungdommene i sofaen blander seg nå ivrig inn i samtalen:

— Det hjelper å snakke med noen som Linda og Aleks, som har opplevd mye verre ting, sier en av dem. Da skjønner jeg at dette er virkeligheten. Ikke bare sånn man ser på film. At det faktisk kan bli meg som vil oppleve dette hvis jeg ikke skjerper meg.

— Mamma og pappa var veldig skeptisk i starten, fortsetter en annen. De likte ikke at jeg snakket med noen andre voksne. Men nå ser de at det går bedre med meg, og at jeg nå også snakker mer med dem.

— Jeg har begynt å trene istedenfor å ruse meg, sier en tredje.  Aleks passer på at jeg gjør det riktig. Og så er det fint å prate litt før og etter trening.

— Jeg hadde nok fortsatt å ruse meg hvis jeg ikke hadde truffet Linda og Aleks.

— Jeg har begynt å tenke mer på hva jeg vil med livet mitt. Og at de tingene jeg gjør nå kan gjøre livet mitt vanskeligere senere.

De ønsker alle å være anonyme, men Rus & Samfunn kjenner identiteten deres.

— Vi har ingen ungdommer å miste

Ung og Håpfull har møte en gang i uken, og siden de lenge ikke har hatt et møtelokale, har de måttet holde møtene i sin egen stue. Det er koselig. Men trangt.

— Ja, etter vårt første møte med kommunen fikk vi raskt ungdommer de ville at vi skulle hjelpe. Men ingen lokaler. Det har vi nå jobbet intenst med å skaffe. Og for en stund tilbake fikk vi signert en kontrakt på et lokale midt i byen. Det blir supert, sier Linda.

Hun og Aleksander holder fremdeles møtene hjemme hos seg. Det er uavklart når de kan ta i bruk det nye lokalet.

— Og uansett kommer vi til å trenge økonomisk støtte til leie, strøm og aktiviteter. Der håper vi at lokalsamfunnet kan hjelpe oss, sier Linda. Og ikke minst trenger de flere personer som kan bidra i å drive Ung og Håpfull.

— Fordi disse ungdommene trenger oss, sier hun. Og vi har ingen ungdommer å miste.