-Et redaksjonelt uavhengig magasin om rusfeltet
-Et redaksjonelt uavhengig magasin om rusfeltet
— Det viktigste i jobben min er forskning og formidling av forskningsbasert kunnskap på rusmiddelfeltet. Jeg finner ut ting selv eller leser det andre har funnet og forsøker så godt jeg kan å gi dette videre til kolleger og andre forskere, men viktigst til pasienter, pårørende, klinikere og besluttende myndigheter.
— I tillegg til jobben ved Folkehelseinstituttet, er jeg professor i psykiatri UiT – Norges arktiske universitet i Tromsø og seniorforsker ved Nasjonal kompetansetjeneste for samtidig rusmisbruk og psykiske lidelser, Sykehuset Innlandet. Jeg er også visepresident European Federation for Addiction Societies (EUFAS)
Hvordan ser en typisk arbeidsdag ut for deg?
— Jeg har mange og varierte arbeidsoppgaver. Det er forelesning og undervisning, veiledning av master- eller doktorgrader, forskning som foregår mye ved PC-en, men også i noen møter. Jeg gir råd til myndigheter og snakker ofte med media. Alt dette rekker jeg jo ikke på én dag. Derfor blir litt ulike deler satt sammen litt etter som det faller seg.
Hvorfor har du valgt å jobbe med dette?
— Det er to årsaker til jeg er der jeg er. For det første synes jeg det er svært givende å forske. Det er en frihet i det detektivarbeidet som jeg ikke har funnet noe annet sted. For det andre er feltet jeg holder på med i mine øyne viktig. Rusmiddelforskning har lenge vært et lite forskningsfelt. Kunnskapen og kunnskapsutviklingen har ikke stått i forhold til hvor stort folkehelseproblem vi står ovenfor. Derfor er det viktig å satse. Det har jeg på mitt vis forsøkt å få til. Kanskje er det også en tredje grunn som heter tilfeldigheter, ikke minst fordi jeg har møtt gode folk å samarbeide med.
Hva er det viktigste du har lært gjennom å jobbe i rusfeltet?
— Jeg lærer hele tida. På mange områder. Men det jeg har lært aller mest av er møte med gode brukerrepresentanter og erfaringskonsulenter. Der var jeg nok ikke alltid like god før, men jeg håper og tror jeg har blitt bedre til å lytte. Noen er nok litt irritert på at jeg fremdeles ikke lytter nok, men her må jeg balansere andres argumentasjon med egen forståelse. Og så har jeg lært noe om vitenskapens muligheter, men også klare begrensninger. Men nå er jeg jo forsker– så det blir nok mest vektlegging av hva forskningen kan fortelle oss er riktig.
Hva burde vært gjort bedre eller annerledes i jobben din?
— Mer penger til rusmiddelforskning er mitt umiddelbare svar. Noen mener at vi har fått nok, gjennom at Forskningsrådet over 10 år fra 2007 delte ut til sammen 200 millioner. På ett vis er det sant, vi fikk mye ut av de pengene og det gror godt i forskningsfeltet i Norge. Men rusmiddelproblemer er et av våre største folkehelseproblemer. Til sammenligning deler Kreftforeningen ut 240 millioner kroner til forskning – hvert år! Innsatsen på rusmiddelfelt står ikke i forhold til problemets størrelse.