-Et redaksjonelt uavhengig magasin om rusfeltet
-Et redaksjonelt uavhengig magasin om rusfeltet
— Det viktigste i jobben min er to ting: Undervisningen vi har i «Et bedre liv». Gjennom disse fagdagene har vi til nå møtt over 4000 pasienter og personal. I tillegg er det en viktig del av jobben min å påpeke at alkohol er rusmiddelet som skader flest og mest, og ikke minst det sosiale utenforskapet vi som ikke drikker kan oppleve.
— Hvordan ser en typisk arbeidsdag ut for deg?
— Dagene mine er sjelden like. Derfor er det lettere å si hvilke arbeidsoppgaver jeg har i løpet av en uke. Jeg har enten fysisk eller digital undervisning en eller to dager i uka, og jeg har mange fysiske og digitale møter med brukere, fagpersoner, forskere og helsebyråkrater.
En uke kan bestå av møte med Helsedirektoratet om brukermedvirkning, reise til for eksempel Haugesund for å holde innlegg om alkohol, til Skien for å ha undervisning for pasienter, og så møte med alkoholforskere på Oslo Universitetssykehus. I tillegg er det selvfølgelig diverse møter, mail, telefoner og ulike forespørsler.
— Hvorfor har du valgt å jobbe med dette?
— Jeg har egenerfaring med rus og psykisk lidelse og ble rusfri i 2006. Etterpå tok jeg en vernepleierutdanning; jeg hadde en drøm om å jobbe klinisk med rus og psykisk helse. Det gjorde jeg også i seks år, men var hele tiden engasjert i A-larm. Så kom jeg til et punkt der jeg ikke fikk til å kombinere brukerrepresentant-rollen med klinisk jobb lenger.
I dag føler jeg meg privilegert som får brukt egen erfaring med rus og psykisk lidelse, samtidig som jeg får brukt min fagkunnskap innen rus og psykisk helse. En av grunnene til at jeg velger å jobbe i rusfeltet er at jeg opplever å møte mye fine folk. Kloke pasienter, brukere, klinikere, ledere, byråkrater, forskere og kollegaer i organisasjoner er en av grunnene til at jeg er i dette feltet. Men hovedgrunnen til at jeg er i rusfeltet er todelt, det oppleves som en plass jeg får ny kunnskap hver dag, samtidig føler jeg vi må bli bedre. Vi har dessverre fremdeles langt å gå før personer med rus problemer opplever likeverdige botilbud, oppfølging og gode nok helse- og omsorgstjenester.
— Hva er det viktigste du har lært gjennom å jobbe i rusfeltet?
— Noen vil nok overaskes over dette svaret. Men det viktigste jeg har lært er å skrive. Jeg har "Lite godt" i norskfaget, og har aldri kunnet skrive. Jeg kom meg gjennom vernepleierstudiet gjennom å alliere meg med medstudenter, og som nyutdannet var det alltid noen som kunne se over journalnotatet. Skrivingen min holdt til det aller viktigste, men jeg skulle i alle fall aldri mer på skole etter vernepleierutdanningen. I 2012 spurte Hilde E. Holm meg om å skrive en blogg for Borgestadklinikken. Jeg sa som sant var at jeg ikke kan skrive. Hun tilbød seg å hjelpe, vi skrev noen få tekster sammen, jeg opplevde annerkjennelse og plutselig en dag ble det moro å skrive. 10 år etterpå er fasiten to videreutdanninger, en master, flere forskningsrapporter, fagartikler og bidrag i sju ulike fagbøker. Når jeg nå vurderer om jeg skal ta en phd, er det absurd fordi jeg kan jo «egentlig» ikke skrive. Ofte snakkes det om hull i CV- en vår, men for meg er hullet i CV-en også gullet i CV-en.
I tillegg har jeg i voksen alder oppdaget at skriving har en viktig terapeutisk funksjon.
— Hva burde vært gjort bedre eller annerledes i jobben din?
— Det er flere ting tror jeg. Vi som er født mellom 1945 og 1980 kalles av finske alkoholforskere for den våte generasjonen. Det har aldri før eller siden vært en gruppe som drakk og drikker så mye, Jeg er bekymret for det lave fokuset deler av rusfeltet og helsebyråkratiet har på alkohol. Behovsframskrivinger peker på at innen 10 år vil vi ha i underkant av 100.000 eldre med problematisk alkoholbruk. Dette får for lite oppmerksomhet. En undring jeg ofte gjør meg er om dette handler om at de som har definisjonsmakt i rusfeltet og helsebyråkratiet selv tilhører den «våte generasjonen». Unge drikker mindre enn vi gjorde. Det er kanskje både lettere og tryggere å snakke om LAR, HAB og unges rusbruk enn egen helge- og jobbfyll, og potensielle fremtidige helseskader.
Som brukerrepresentant i A-larm skal jeg påpeke feil og mangler i systemet. Det kan være litt lett og glemme alt det gode arbeidet som gjøres hver dag i spesialisthelsetjenesten, ute i kommunene eller i ulike organisasjoner. Imidlertid må vi påpeke det som ikke virker. Sist uke møtte jeg pasienter som trengte døgnbehandling, men hadde skrevet seg ut midt i forløpet fordi NAV diskriminerer personer med rus og psykiske lidelser som er innlagt i døgnbehandling. Det skjer forskjellsbehandling som både er usaklig og usmakelig. Vi gjør ikke dette med andre pasientgrupper, hvorfor?