-Et redaksjonelt uavhengig magasin om rusfeltet
-Et redaksjonelt uavhengig magasin om rusfeltet
– Det er et enormt hykleri. Den lovlige rusbruken er det "ingen" som snakker om eller problematiserer. Akkurat som når ingen reagerte på at jeg måtte leve med en full mamma som barn. Likevel blir man avskrevet som forelder om man ruser seg på noe som helst annet. Som om man da tilhører en annen rase. Silje Mack vil bruke sine erfaringer til å endre systemet.
Silje Mack (30) tilbragte hele ungdomstiden på ulike rus- og barnevernsinstitusjoner og ble stemplet som en tapt sak. Som 19-åring flyktet hun til Nederland hvor hun startet et nytt liv. I dag bor tobarnsmoren i Norge og ønsker å bruke sine erfaringer for å bedre systemet.
Silje vokste opp i en ressurssterk familie, men etter hvert ble moren hennes alvorlig psykisk syk og i økende grad avhengig av alkohol og piller.
– Det var som om hun forsvant foran øynene mine, sier Silje. Plutselig tok hun avstand, og jeg fikk ikke kontakt med henne. Alkoholen ble viktigere enn meg. Likevel var det få som pratet høyt om at mamma var syk. Jeg trodde derfor at hun bare hadde sluttet å elske meg.
Da Silje var 11 år begynte hun å vise symptomer på depresjon og spiseforstyrrelser. På utsiden var hun sosial, aktiv og skoleflink. I 7. klasse på barneskolen var hun elevrådsleder. Men etter skoletid kunne hun sitte på rommet sitt og gråte. Å telle kalorier ble en måte å opprette kontroll i et kaotisk indre.
Som 12-åring ble hun plassert på sin første barnevernsinstitusjon. Og som 13-åring ble hun diagnostisert med bipolar lidelse. Som sin mor.
I etterkant har det vist seg at Silje ble feildiagnostisert.
– Det var mamma som lanserte teorien om at jeg led av samme diagnose som henne, sier Silje. Hun tok meg med til utallige leger, og jeg ble satt på mange ulike medisiner fra veldig ung alder. Alle som sa imot, ble totalt overkjørt. Det ble en slags besettelse av et prosjekt for henne. Og hun brukte det at hun hadde et sykt barn som en forklaring på hvorfor hun drakk så mye.
Diagnosen, kombinert med utprøving av rus, ble sett på som så alvorlig at nesten ingen tiltak var for inngripende. På seks år flyttet Silje 11 ganger mellom ulike institusjoner. Flere av dem var lukkede, med utstrakt bruk av tvang.
– På de fleste av stedene jeg bodde var det ingen som så meg. Jeg ble fortalt at jeg kom til å være «narkoman» og måtte gå på medisiner resten av livet. Og når jeg fortalte om at jeg drømte å reise rundt i verden og jobbe som journalist, lo de bare av meg.
— Det var påfallende hvor trange maler, og ikke minst lave ambisjoner ansatte og «profesjonelle» hadde for mennesker med slike utfordringer.
Selv kjente hun det nesten som om hun var fanget i en annens kropp. Hun ble sett på som en helt annen enn den hun følte seg som. Og innerst inne visste hun alltid at det de sa om henne ikke stemte.
— Heldigvis har jeg hatt en utrolig støttende pappa som har vært der hele veien.
I etterkant har hun tenkt mye på hvor mange som kanskje har mistet troen på seg selv eller gitt opp, etter å bli behandlet slik hun ble.
– Og jeg er i hvert fall et eksempel på hvor feil de kan ta, sier Silje.
– «Pell deg ned på Plata hvor du hører hjemme!»
Da Silje fylte 18 år ble hun kastet ut av barnevernsinstitusjonen hun bodde på og henvist til sosialen. Da hadde nylig lederen av stedet fersket Silje i å røyke cannabis. Og skreket til henne at hun kunne «pelle seg ned på Plata hvor hun hører hjemme».
I sluttnotatene sto det at alt var forsøkt for å hjelpe Silje, og at det ikke lenger var håp.
– Jeg husker hvor motløs jeg følte meg den dagen. Likevel fikk jeg faktisk ordnet meg både jobb og leilighet ved hjelp av familien. Det var mitt første møte med den «virkelige» verden, for meg som hele oppveksten hadde lurt på hvordan «normale» mennesker levde. Jeg hadde alltid levd på utsiden og følte aldri jeg passet inn.
Silje så hvordan unge kolleger festet og ruset seg, uten at noen målte dem som avhengige, slik de gjorde med folk i systemet. Da oppdaget hun for første gang hvordan det ble trukket kunstige skiller mellom mennesker som i virkeligheten var mer like enn ulike.
Og hvordan samfunnet stilte helt andre krav til dem, som av ulike grunner havnet under lupen.
– Jeg følte at jeg var dømt til å mislykkes i Norge
Silje forteller at hun følte at stempelet som rusavhengig, og måten hun var blitt avskrevet av systemet, gjorde fremtidsutsiktene hennes i Norge dystre. Som 19-åring tok hun derfor et drastisk valg. Hun flyttet på egenhånd til et land hun aldri før hadde vært i.
– Jeg følte at jeg ikke hadde noe å tape, at jeg var dømt til å mislykkes i Norge. Jeg valgte Amsterdam ettersom det er internasjonal storby hvor det er plass til alle, og lett for unge engelskspråklige å få seg jobb. Samtidig som det er kort vei hjem.
Familien til Silje var bekymret for at hun skulle ruse seg mer, ved å flytte til en by hvor bruken av visse rusmidler var liberalisert.
Men det motsatte skjedde.
– Jeg har alltid kjent en tydelig sammenheng mellom hvordan jeg hadde det, og hvordan jeg brukte rusmidler. I perioder med traumer og mye indre smerte, kunne jeg føle meg avhengig av rus for å fungere. Men jeg mistenkte alltid at om jeg bare fikk det bra inni meg og i livet mitt, så ville jeg heller ikke ha det samme behovet. Og det viste seg å stemme.
– Jeg trodde jeg begynte å bli gal
Når Silje flyttet til Amsterdam ble hun for første gang på så lenge hun kunne huske, behandlet som normal.
– De så meg, og de likte meg, sier hun. Plutselig åpnet det seg et hav av muligheter i horisonten, jeg turte igjen å drømme. Jeg fikk meg raskt både jobb og venner, reiste masse og hadde det rett og slett sykt bra – helt uten rusmidler.
Den unge kvinnen følte seg for første gang hjemme, at hun hørte til og var bra nok. Det at cannabis var lett tilgjengelig på en lovlig måte ble en trygghet, fremfor en fristelse. Hun hadde ikke lenger behov for det, men vissheten om at ingen ville behandle henne annerledes om hun gjorde det, var en utrolig befriende følelse.
Men så, etter halvannet år i en ny tilværelse, begynte minnene fra livet hun forlot å melde seg. Plutselig så hun alt hun hadde vært igjennom i et nytt lys. Det var skremmende. Så skremmende at hun snart ikke klarte å forlate leiligheten. Angst og flashbacks gjorde henne til en skygge av seg selv.
– Det var rart, for jeg har blitt kalt psykisk syk hele livet mitt, sier hun. Men dette var første gang jeg virkelig følte meg psykisk syk selv, på ordentlig. Jeg trodde jeg begynte å bli gal.
Cannabis reddet livet mitt
Silje ble diagnostisert med alvorlig PTSD. Avstanden og perspektivene som hadde vært hennes redning, ble også det som fikk henne til å se hvor ille hun hadde hatt det. Og hvor mye urett hun egentlig hadde blitt utsatt for. Kontrastene var enorme, og prognosene var dystre. På ett tidspunkt var hun i tvil om hun kunne klare å leve videre med de vonde minnene. Så anbefalte en psykiater henne å behandle PTSD-symptomene med cannabis.
– I den perioden brukte jeg mer cannabis enn jeg noen gang hadde gjort tidligere. Jeg følte meg aldri ruset, men cannabis ga meg ro fra de forferdelige traumene og frykten jeg levde i døgnet rundt på den tiden.
— Sakte, men sikkert begynte jeg å fungere igjen. Jeg kunne gå ut døra uten å få panikkanfall. Jeg fikk sove på natta. Og etter hvert kom jeg meg tilbake på jobb.
– Når jeg ser tilbake ser jeg en stor mulighet for at jeg hadde tatt livet mitt uten den medisinen. Symptomene var for grusomme til å leve med. Cannabis reddet livet mitt.
Når symptomene lettet, bestemte Silje seg for å jobbe med å bearbeide traumene sine. Hun hadde hørt om Traumeenheten på Modum Bad, og fikk komme på et prøveopphold.
– Det var første gang jeg møtte systemet som voksen, og jeg hadde tross alt vært både selvstendig og velfungerende i lang tid, så jeg valgte å være ærlig om alt, også min bruk av medisinsk cannabis mot min PTSD.
Fikk avslag fra Modum bad
Silje fikk avslag på traumebehandlingen i Norge. Begrunnelsen sjokkerte henne.
– De skrev i avslagsbrevet at de ikke behandlet rusmisbrukere, og at jeg kunne søke igjen når jeg hadde vært rusfri i 2 år. Jeg syntes det var så sykt. Å medisinere seg selv for å overleve symptomene, er i seg selv et av de aller vanligste symptomene ved PTSD.
Tilbake i Nederland hadde noe blitt vekket i Silje. Hun begynte å undersøke tallene bak de svært ulike tilnærmingene til rus i Norge og Nederland. Det ble til mange kronikker og reportasjer i norske medier. Da var hun 21 år.
– Når jeg så statistikken over hvor mange som dør av heroinoverdoser i Norge sammenlignet med Nederland, fikk jeg sjokk, sier Silje. På samme måte som da jeg besøkte brukerrom i Amsterdam og traff folk som ikke i det hele tatt lignet på de jeg hadde sett på gata i Oslo. I mitt unge, naive sinn tenkte jeg at «bare vent til norske myndigheter får høre om dette, og hvor mange liv vi kan redde om vi gjør det på denne måten!»
Kontaktet Brennpunkt
Litt senere så Silje et nyhetsinnslag hvor det ble ropt varsko om menneskerettighetene til varetekstfengslede som måtte sitte opptil to døgn i isolat. På en av institusjonene hun bodde på i tenårene, hadde hun jevnlig sittet i isolat i tre døgn om gangen.
Hun skjønte direkte at dette ikke kan ha vært lovlig. De var tross alt barn. Derfor kontaktet hun NRK Brennpunkt og fortalte om dette.
– I etterkant sa den ene reporteren at han slet med å tro på alt jeg beskrev, sier hun. Han trodde at jeg måtte ha overdrevet fordi det hørtes så vilt ut. Men de gjorde research i et helt år, og bekreftet alt jeg hadde sagt.
– Det sykeste var at folk hadde forsøkt å si ifra om disse overgrepene i over 20 år! Men ingen hadde brydd seg. Kanskje fordi det var snakk om «narkomane» i deres øyne. De fleste jeg bodde med på dette stedet gikk det svært dårlig med, og jeg visste at de aldri ville få mulighet til å stå opp for seg selv. Derfor føltes det som min plikt å gjøre det, også for å forhindre at andre skulle oppleve det samme.
Silje opplevde et system som skjøv sårbare barn og unge ut i utenforskap. Og som nærmest oppfostrer fremtidige rusavhengige og sosialklienter:
– Jeg har sett så mange barn som da de ble tatt for å eksperimentere med rus, ble revet vekk fra samfunnet og sendt gjennom en kvern av institusjoner og «behandlinger» som brøt dem totalt ned. For så å bli spyttet ut på andre siden, omtrent til ingenting. Barn som i utgangspunktet var relativt oppegående, men som kanskje hadde det vanskelig i seg selv, på skolen eller i hjemmet.
Og så skylder man på at de var «narkomane» når det går til helvete.
– Det samme holdt på å skje med meg. Hadde jeg ikke kommet meg vekk fra Norge, hadde jeg kanskje vært en del av den statistikken i dag, sier Silje.
Der ble hun møtt av barnevernet
Hun fikk aldri fullført skolen i Norge, til tross for et sterkt ønske om det. Hun visste hun var flink til å skrive, og flink innen salg, så etter å ha jobbet noen år som frilans journalist og oversetter, fikk hun flere jobber innen markedsføring for internasjonale bedrifter i Amsterdam. Slik bygget hun seg opp.
– I Norge sto jeg i flere år uten reelle muligheter for å hverken studere eller få en ordentlig jobb.
— Jeg synes det burde være mye enklere for folk som ikke har fulgt det ordinære a4-løpet i oppveksten å kunne henge seg på igjen senere, uten å forventes å måtte bruke flere år og masse penger på å ta opp videregående fag privat, som kanskje har null sammenheng med det du vil og kan gjøre. Det er ekstremt demotiverende.
Som 24-åring fikk Silje sitt første barn. Hun valgte da å flytte hjem til familien i Norge. Der ble hun møtt av barnevernet. De hadde lest tekstene hun hadde skrevet om ruspolitikk, og var bekymret.
– Jeg husker det som om det var i går. Saksbehandleren sa at de var bekymret for hvordan det var for sønnen min å vokse opp med en mor som sto i bresjen for legalisering i media. Når jeg spurte hvorfor, svarte hun at de vet av erfaring at personer med et slikt tankesett ofte tar dårlige avgjørelser.
– Selv da jeg leverte rene urinprøver, ville de sende meg i rusbehandling for å jobbe med holdningene mine. Men de står jeg inne for. Jeg bryter ikke loven i Norge, men om jeg er i Nederland har jeg ingen problemer med å ta en joint når jeg har barnevakt.
«Alle voksne drikker jo»
Da Silje flyttet hjem til Norge, meldte hun seg som frivillig på chattetjenesten til Barn av Rusmisbrukere (BAR). Hun hadde selv vokst opp med en rusavhengig mor, og ville hjelpe andre.
– Det var påfallende at nesten alle barna som kontaktet oss på den anonyme chatten, snakket om foreldrenes alkoholbruk. Og det verste var de tvilte på hvorvidt de hadde rett til å føle det som de gjorde. «Alle voksne drikker jo», og «pappa går jo på jobb», var ting de kunne si.
– Igjen ble jeg konfrontert med det enorme hykleriet, sier hun. For den lovlige rusbruken er det "ingen" som snakker om eller problematiserer. Akkurat som når ingen reagerte på at jeg måtte leve med en full mamma som barn. Likevel blir man avskrevet som forelder om man ruser seg på noe som helst annet. Som om man da tilhører en annen rase.
Gjorde engasjementet til en fulltidsjobb
Etter å ha jobbet noen år som grunder og i et stort norsk mediebyrå, bestemte Silje seg for å gjøre sitt engasjementet for å hjelpe andre til en fulltidsjobb. Hun ble tilbudt fast stilling som erfaringskonsulent i Kompetansesenter Rus (Korus) Oslo, hvor hun fremdeles jobber.
– Mine erfaringer og perspektiver kan nok oppleves som kontroversielle for flere på feltet. Men det er kanskje særlig på systemnivå at det er behov for reelle holdningsendringer, sier erfaringskonsulenten. Hun synes det var modig av dem å ansette noen som kan bidra til å utfordre etablerte sannheter og tenke nytt.
– Målet mitt er å jobbe for at tjenesteapparatet i større grad ser nyansene i både rusmidler og hva slags mennesker som ruser seg. Tilbudene skal reflektere det reelle behovet der ute.
— En student som eksperimenterer med ketamin og mdma bør ha et fordomsfritt, tilpasset sted å henvende seg. Voksne som trenger hjelp til å redusere forbruket av rødvin og sovemedisin bør få effektiv hjelp på sine premisser.
— Og de som har behov for substitusjonsbehandling skal få det på en god og verdig måte. Også på egne premisser.