-Et redaksjonelt uavhengig magasin om rusfeltet

Bølla med det store hjertet

Da Kenneth Fauske kjempet som verst ga han et løfte til seg selv: "Hvis jeg kommer meg på beina, vil livsoppgaven min bli å hjelpe andre i samme situasjon. Ingen skal føle seg så alene mot systemet, som jeg har gjort. Ingen!" Det løftet har han holdt.

Da Kenneth var seks år, kom barnevernet på banen. 

– Moren min slet med psykisk sykdom og faren min ruset seg. Men barnevernet syntes tross alt at jeg ville ha det best hjemme, konstaterer han. Ikke helt uten bitterhet.

Og det skulle bli verre. Etter hvert skjønte endelig barnevernet hvor ille han faktisk hadde det hjemme. Men likevel opplevde Kenneth fæle ting som han holdt for seg selv, og han ble mobbet.

— Jeg var bare en livredd liten unge på 10 år, og måtte holde alt inni meg. Det førte til at jeg ble utagerende. Og stemplet som håpløs og et problembarn med dårlig adferd.

 

 

Følelsen av å være håpløs

Til slutt vegret Kenneth seg for å gå på skolen. Men ingen spurte ham hvorfor. Barnevernets løsning var konkret og brutal:

– Jeg husker at de kom brasende inn døra, sier Kenneth. De kommanderte foreldrene mine og en miljøarbeider til å tvinge meg inn i en taxi. Vel fremme bar de voksne meg inn i klasserommet, mens jeg hylte og skrek. Foran alle elevene.

 – Det var siste gang jeg satt på en skolebenk på mange år, Alt ble prøvd med meg. Også bytte av skole, og jeg ble jo ofte flyttet. Men følelsen av å være håpløs og redd ble sittende i meg uansett hvor jeg ble flyttet. konstaterer han tørt.

Han klarte etter hvert å fullføre skolen.

– Men hver gang det var eksamen feiget jeg ut. Det var kanskje ikke så rart. Jeg var et hjelpeløst barn som ikke fikk noen hjelp for det som egentlig plaget meg. Alle de voksene sa at jeg måtte gå på skolen. Men i hodet mitt handlet livet om noe annet: Å overleve. Og passe på at foreldrene mine hadde det bra.

— Den eneste du stolte på var hunden din

Forst da han ble rusfri tok flere av dem som jobbet i Helsevesenet i Larvik kommune, opp alt dette igjen.

Han husker en dame på DPS (distriktspsykiatrisk senter), som sa:

– “Kenneth husker du meg? Jeg husker deg så godt. Jeg var der da du var liten, og prøvde å snakke med deg. Men den eneste du stolte på var hunden din. Så vi snakket gjennom ørene til hunden din. Kenneth, jeg vet du ikke har hatt det bra, og når du trenger hjelp, skal jeg vitne for deg. Vi sendte bekymringsmelding på melding, men det skjedde aldri noe”.

– Det er hell i uhell at alt dette er dokumentert, sier han. De har jo vært vitne til hvor forferdelig jeg har hatt det. Så de kom og tilbød seg å hjelpe meg.

Kenneth er nå i en prosess hvor han søker godtgjørelse fra myndighetene for tapt barndom.

19 år og levde fra sofa til sofa

Barnevernet tok etter hvert over ansvaret. I mange år bodde han litt her og litt der. Han forteller at han gjorde en masse ugagn, men siden faren var en kjenning av barnevernet, ble sønnen ansett som en «tapt sak». Fikk mest samfunnsstraff og skolegang. Og ble flyttet rundt i systemet.

– Som femtenåring bodde jeg i et fantastisk fint fosterhjem i Grimstad. Men da jeg fylte 19 ble jeg sluppet løs av barnevernet. De flyttet enkelt og greit tingene mine til en container i Arendal. Det var tøft. Jeg levde fra sofa til sofa. Flyktet inn i det samme rusmiljøet de hentet meg ut fra. Det eneste jeg kjente.

Kenneth hadde bodd i så mange byer. Født og oppvokst i rusmiljøet hadde han et enormt kontaktnettverk. Så han gjorde det eneste han kunne: Han gikk tilbake til faren sin, for å lære seg hvordan man kjøpte og solgte dop. Deretter skaffet han kjenningene stoff. Og de solgte det videre for ham. Affærene gikk strålende.

– Som rusavhengig greier man selvfølgelig ikke å ha kontroll hele tiden. Men da jeg begynte å skylde folk litt penger, flyttet jeg bare til en ny by, sier Kenneth.

— Jeg gjorde akkurat sånn som barnevernet hadde gjort med meg. Jeg bodde et år, så flyttet jeg til neste by. Så bodde jeg der et år før jeg flyttet igjen. Sånn holdt jeg på.

 

Drapsforsøk og grov vold

Så skjedde det noe. Kenneth var blitt 24 år. Han hadde akkurat fått en sønn med en dansk jente, og paret hadde flyttet til Danmark.

– Rusen var billigere i Danmark. Og jeg hadde en jobb. Så jeg greide å fungere på en måte, sier han. Samboeren ruset seg aldri. Men hun var avhengig av inntektskilden min. Jobben som havnearbeider. Så hun hjalp meg å legge kokainen, rivotrilen og hasjen min i dosetter. Sånn at jeg skulle fungere.

– Men det er en tung og farlig jobb, og jeg var ruset hele tiden. Det er utrolig at det gikk bra, sier han.

Det holdt i fire og et halvt år. Så eskalerte rusmisbruket. Til slutt mistet han fullstendig kontrollen. I tung rus mishandlet han samboeren. Hun og sønnen måtte dra på krisesenter. Drapsforsøk og grov vold, lød tiltalen.

– Jeg husker godt da politiet kom for å hente meg, sier han. Jeg var syk av dårlig samvittighet. Tenkte at det var bedre for alle hvis jeg døde. Og jeg prøvde også å ta livet av meg, men hadde ikke styrke nok til det, sier han.

STOPP MEG!

Kenneth pakket sakene sine og dro tilbake til Larvik. Han ville finne en annen metode å ta livet av seg. Oppsøkte rusmiljøet på søk etter folk som brukte sprøyter og hadde hepatitt. Slik at han selv skulle bli smittet. Han ville kjøre kroppen i senk. Sluttet å spise, og veide til slutt bare førtisju kilo.

En tur til Danmark for å hente 100 gram speed, ble vendepunktet:

På veien tilbake med Color Line gikk han inn på do for å ta en ny dose.

– Men så fikk jeg øye på meg selv i speilet, sier han. Og der, inne på den trange doen, så jeg det: Jeg hadde blitt til alt det jeg hatet. Alt det jeg ikke ønsket å bli. Jeg hadde blitt til faren min.

Istedenfor å ta den nye dosen rev Kenneth opp posen med speed. Han klinte det ut over seg selv og klærne. Så gikk han ut i resepsjonen og ba om å få låne noe å skrive på. Og en penn.

– Stopp meg, skrev han med store vinglete bokstaver.

Klokken 02.00 på natta ruslet så en svært ruset Kenneth gjennom tollen. Med stopp-meg-skilt i den ene hånden og passet i det andre. Tollhunden fikk ferten og hoppet opp på ham, og tollerne spurte hva han holder på med.

– Jeg har blitt narkoman, sa Kenneth. Jeg greier ikke å kontrollere mine egne handlinger lenger. Rusen styrer alt annet. Hjelp meg, vær så snill!  

Tollerne ringte politiet, som kom. De kjørte ham til legevakta i Larvik.

– Du må kontakte fastlegen din, sa vakthavende lege. Så må du få deg en henvisning.  Deretter må du stå i kø. Men jeg kan skrive ut 100 stesolid, så du får roet deg litt.

Kenneth kom på ustødige ben ut fra legevakten. Flankert av to politifolk. I hånden holdt han en resept på hundre stesolid. Så stoppet han opp. La seg møysommelig ned på knærne foran politifolkene.

– Vær så snill, arrester meg, ba han. Jeg er rusavhengig, så jeg er kriminell. Og det er i tillegg nok av andre ting dere kan arrestere meg for.

Politifolkene prøvde å hjelpe. De ringte til politimesteren i Tønsberg. Sammen kom de fram til at Kenneth kunne få sove på glattcelle i arresten. Med døren åpen.

– Og for første gang på lenge fikk jeg frokost, sier Kenneth.

Men lykken var kort. Allerede klokken åtte neste morgenen, sa politiet: Juristen vår mener vi må slippe deg ut nå.

Da ga jeg opp

Faren min hadde avskrevet meg for en stund siden, forteller Kenneth. Men nå var han det eneste håpet jeg hadde igjen. Så jeg dro dit. Lenge ville han ikke slippe meg inn. Så ringte han legevakta. Han forklarte at han hadde en psykotisk sønn som trengte hjelp.

Men de sa det samme: «Vi kan skrive ut noe beroligende. Så må han henvende seg til fastlegen».

– Da ga jeg opp, sier Kenneth. Bestemte meg for at alt jeg hadde igjen var å ta livet mitt.

Plutselig kom en masse ambulansefolk og politi. Og nå skjønte de at det faktisk var fare for at han ville lykkes med å ta livet av seg. Og at han trengte hjelp. De bestemte seg for å legge ham inn på psykiatrisk i Tønsberg.

– Jeg ble overlykkelig, sier Kenneth. Endelig ble jeg hørt. Og jeg hadde kjøpt meg tid for å komme meg litt mer på bena.

Men han var underernært. Han hadde bodd på gaten. Levd med vold. Spist mat fra søpla. Han hadde vært så langt nede at han fortsatt var helt ute av seg.

Den eneste måten de greide å roe ham ned, var med mat. Det ble også gjort en utredning. Den viste at Kenneth ikke var psykotisk, men rusavhengig. Derfor sendte de ham videre til Vestfold-klinikken.

Men Kenneth skjønte raskt at han bare hadde et par dager igjen der.

Kjempet for livet

– Da stengte jeg meg inne på rommet mitt, sier han. Jeg var helt fra meg. Å gi mennesker håp, for så å ta det vekk fra dem igjen. Det er ikke en grei måte å behandle rusavhengige på.

Nå kom også selvmordstankene tilbake. Kenneth satte seg ned for å skrive testamente.

– Da begynte jeg å tenke på sønnen min, sier han. Og bestemte meg for å kjempe enda litt til.  Så jeg tok telefonen og ringte pasientombudet. Forklarte situasjonen min. Jeg sendte e-post til statsforvalteren. Jeg ringte VG og sa: «Jeg veier 47 kilo, jeg er rusavhengig, og de skal skrive meg ut igjen etter fire dager. Jeg kommer til å dø hvis de skriver meg ut igjen».

Dette resulterte i at pasientombudet ringte SOS for mental helse.

Kenneths behandlere kom rasende inn på rommet og spurte hva i all verden han holdt på med.

– Jeg slåss for mitt liv, svarte Kenneth bare. — Jeg gjør bare den jobben du burde gjøre.

– Men selvmordtesten slo ikke ut, sa behandleren.

– Da får du gi meg den testen en gang til, svarte Kenneth.

Nå krysset han av for alt som viste selvmordsrisiko. Det gjorde at han ikke kunne skrives ut. Behandlerne var ikke glade. De syntes han misbrukte systemet. Mens andre som hadde stått lengre i kø måtte vente.

– Men det skal jo ikke være sånn: At fordi du får hjelp, så er det en annen som ikke får det. Da er det feil på systemet.

 

Ga seg selv et løfte

Så ble han innvilget ett års behandling på Samtun i Telemark.

– Og alt det jeg skulle ha fått av barnevernet, det fikk jeg på Samtun, sier han.

Etter seks måneder der, ga han et løfte til seg selv: Hvis jeg kommer meg på bena vil livsoppgaven min bli å hjelpe andre i samme situasjon. Ingen skal føle seg så alene mot systemet, som jeg har gjort.

Men hvordan i all verden skulle han lære mer om rusbehandling og rus og mennesker generelt, tenkte Kenneth. Han trengte erfaring. Kenneth søkte behandlingsstedet om å få lov til å tilbringe tid hos A-larm. Han endte med å få en 10 prosent stilling der som «gruppeleder».

Men som den kreative fyren han er, og med det enorme kontaktnettet han har, skjønte Kenneth raskt at dette ikke var nok.

– OK, nå har jeg fått den sjansen, tenkte jeg, den skal jeg bruke til å gjøre noe. Jeg begynte å ringe alle og sa at jeg var rusfri og hvis de bare ville følge meg, så skulle jeg gi dem mulighet til å skape sitt eget ettervern. En del rusavhengige og pårørende møtte opp. Mange gamle og nye venner.

I samme båt

– Vi hadde allerede nettverksbygging, vi hadde en kafe, vi hadde et ettervern. Men det trengtes et tilbud som kunne gi folk en smak av hvordan livet kan være uten rus, med gode venner, arbeid og godt arbeidsmiljø. Et sted rusavhengige og pårørende kunne jobbe sammen, mot et felles mål. Da kom vi opp med ideen om å lage båtprosjektet «I samme båt.»

Vi skulle pusse opp en båt en dag i uken, andre dager i uken skulle vi gjøre ting som styrker felleskapet. Dra på turer, forskjellige aktiviteter.

– Så jeg ringte rundt til mennesker som hadde gjennomført liknende prosjekter, og så hva som hadde funket. Sendte prosjektbeskrivelse og fikk godkjent, sier Kenneth.

A-larm økte stillingen hans. Kenneth fikk også tre andre prosjektledere med seg. Også de rusavhengige. De startet prosjektet i samarbeid med ettervernet i Larvik kommune. Det lokale næringslivet i Larvik bistod med lokal og båtplass.

Så kunne ordfører Erik Bringedal høytidelig erklære prosjektet «I samme båt» åpnet.

– Vi har åpent to dager i uken, mandager og torsdager fra 16:00 til 20:00, forteller Kenneth. Mandagene har vi fokus på det sosiale i gruppen. Vi bruker den fantastiske naturen og kysten Vestfold har å by på. Forskjellige aktiviteter der bare fantasien setter grenser. Torsdagene pusser vi opp vår 23 fots plattgatter. Den skal bli vår stolthet.

Ingen skal føle seg så alene mot systemet

Gjennom en spleis har Kenneth også nylig fått seg en bil. Med den kan han kjøre rundt og hente folk som selv ikke har mulighet til å komme seg ut på prosjektet.

 – Det er viktig, sier han. Alle som vil, må ha mulighet for å være med.

Bilen skal også brukes til å bistå andre som trenger det.

– Jeg lovte meg selv den gangen å hjelpe andre i samme situasjon, sier han. Og det står jeg ved. Jeg har fått jobbtilbud andre steder. Men de som er i behandling, de trenger ikke meg. De har et helt nettverk rundt seg. Det er de som faller utenfor, som trenger meg. Det er dem jeg brenner for. Ingen skal føle seg så alene mot systemet, som jeg har vært, sier han.

Ingen!

TRE OM KENNETH FAUSKE:

Linda Vattøy Dyrhol, bestevenninne

– Kenneth er en av veldig få som ikke bare tør å kikke to ganger hvis noen ligger nede. Han strekker også ut en hånd. Og hjelper ikke det, så gir han hele armen. Han fikk tidlig stempelet "håpløs". Men han klarte å gå fra å være den håpløse, til den som gir andre håp. Og takket være ham, vet jeg at det er flere som endelig har fått mot til å tørke av seg det vonde stempelet. Og heller begynt å kjenne seg håpefulle.

John P Bramley, venn og arbeidskamerat

– Kenneth er en sann helt. Han er så full av empati og kjærlighet til andre. Står på for å hjelpe, nesten tjuefire timer i døgnet. Han er med folk til ruskonsulenter, møter med Larvik kommune, i barnesaker hos barnevernet. Kenneth er resurssterk og idérik. Da jeg selv fikk avslag på søknaden om hjelp til å ordne tennene mine, opprettet han for eksempel en spleis for meg, sånn at jeg kunne få nye tenner.

— Kenneth gjør alt dette fordi han elsker det. Det er hans plass i livet. Jeg er 58 år, og je kan med hånden på hjertet si at jeg aldri har møtt en finere person enn Kenneth.

Rune Molteberg, venn og arbeidskamerat

– Kenneth er et godt menneske, og den du alltid kan ringe til hvis det er noe.  Hvis jeg skal beskrive ham, er det ærlighet og åpenhet som først dukker opp i hodet mitt. Og lojalitet. Kenneth er der og stiller alltid opp for den som trenger det. Uansett.

 

 

 

 

 

Les mer om følgende emner: