Innspill til Rushåndhevingsutvalget: — En uheldig blanding av medisin og jus

Rushåndhevingsutvalget inviterte mer enn 100 organisasjoner og etater til å komme med sine innspill innen 1. desember.  66 organisasjoner og etater har sendt innspill. Utvalget har også mottatt innspill fra 106 privatpersoner. Alle innspillene er tilgjengelig på nettsiden til Rushåndhevingsutvalget. I januar skal utvalget følge opp med å ha møter med enkelte av dem som har kommer med innspill.

Rushåndhevingsutvalget ble satt ned i mai og skal levere sin utredning innen 1. juli 2024. Utvalget er ledet av Hans-Petter Jahre, pensjonert lagmann i Borgarting. I et intervju med Rus & Samfunn i oktober sa Jahre dette om utvalgets oppdrag.

— For det første er det spørsmål angående straffutmåling overfor rusavhengige. For det andre er det spørsmål knyttet til politiets bruk av tvangsmidler i mindre alvorlige narkotikasaker. Det tredje er å utrede i hvilken grad politiets virkemidler er egnet  til å kunne avdekke og forebygge bruk av narkotika blant unge.

Sammensetning av utvalget

Det er særlig tre punkter som peker seg ut, hvor det er stort sprik i hvilke innspill utvalget får:

• Definisjon av rusavhengige
• Terskelverdier
• Bruk av tvangsmidler

I tillegg har mange av dem som har sendt inn innspill, kommentert på sammensetningen av utvalget, samt mandatet. Det er særlig det faktum at utvalget kun består av jurister, som blir kommentert. Mange viser til at det er helt essensielt med helsefaglig kompetanse i spørsmålene som gjelder definisjon og avgrensninger av rusavhengighet.

Hvordan definere rusavhengighet?

I sitt innspill peker Innlandet politidistrikt på noen av dilemmaene knyttet til hvem som skal defineres som rusavhengig: "Mange rusmisbrukere er kjent for det lokale politiet. Men det vil ikke være godt nok for god rettsikkerhet og avgjøre spørsmålet basert på politiets kjennskap til personen. Brukerens egen vurdering av avhengighet vil også være for subjektiv, likeså uttalelser fra andre. Det må legges vekt på objektive kriterier, som straffesakshistorikk og mulig uttalelser fra helsetjenesten eller sakkyndige."

Fra Sykehuset i Vestfold sies det slik: "Diagnostisering gjennomføres i spesialisthelsetjenesten av spesialister ihht. ICD-10. Bruk av ICD-10 eller særegne rettslige definisjoner av begrepet rusavhengighet innebærer en uheldig blanding av medisin og jus som i praksis vil by på store gjennomføringsvansker for dem som skal forvalte den."

Mens det fra Oslo kommune vurderes slik: "Det vurderes ikke som hensiktsmessig å gjøre en medisinsk diagnose om til et juridisk begrep knyttet til beviskrav. Oslo kommunes prinsipielle holdning er at den strafferettslige tilnærmingen til innehav og befatning med narkotika til egen bruk bør være lik, uavhengig av graden av rusproblemer. Et rettslig skille mellom begynnende avhengighet og rusavhengighet er vanskelig å se for seg ut fra et kunnskapsbasert ståsted, og det virker lite hensiktsmessig at politiet skal stå for en slik vurdering."

Lenger ned i artikkelen finner du flere innspill til utvalget om rusavhengighet.

Uenighet om terskelverdier

Mange av dem som har gitt sine innspill, argumenterer for lave terskelverdier. I innspillet fra Oslo Universitetssykehus heter det: "Etter vår vurdering er det viktig å ha lave terskelverdier av flere hensyn."

Innlandet politidistrikt skriver: "De som omsetter narkotika lokalt vil lett kunne tilpasse seg en "forretningsmodell" som er tilpasset slike høye terskelverdier. Dette kan gjøre det mer komplisert for politiet å avdekke, stanse og straffeforfølge personer som omsetter narkotika."

Mens det fra Politihøgskolens side vises til at Høyesterett i dom bygger på grensene som ble satt i Solberg-regjeringens lovforslag og skriver: "Dersom disse grensene settes vesentlig ned, er det en betydelig risiko for at ordningen blir et slag i luften."

Rusfeltets hovedorganisasjon (RHO) viser også til dommen i Høyesterett og skriver: "Høyesterett har i dom fra 2022 gitt en vurdering av hva som vurderes som narkotika til eget bruk. RHO støtter seg til Høyesteretts kjennelse og vil ikke komme med nye eller andre forslag."

Lenger ned i artikkelen finner du flere innspill om terskelverdier.

Hva skal politiet ha av mulige tvangsmidler?

Rogaland statsadvokatembete sier dette i sitt innspill om bruk av sanksjoner:  "Hva er statens ansvar for å hindre et barn i å gå til grunne som følge av rusbruk? Må man godta eventuelle inngrep i ungdommens autonomi i avdekkingsperspektiv? Slik situasjonen er nå synes det å være et vakuum ettersom politiet ikke (lengre) har hjemler og ressurser til å avdekke et rusmisbruk og sette inn aktuelle tiltak ved behov."

Om bruk av ransaking, skriver Foreningen Tryggere Ruspolitikk: "Det er ingen grunn til å tro at skånsom personransaking bidrar nevneverdig til å avdekke stoff ment for videresalg, da erfarne selgere vil gjemme stoffet i undertøyet hvis politiet gis lov til å foreta slike søk. Så lenge rutinemessig ransaking av mistenkte brukeres undertøy aldri vil kunne sies forholdsmessig uten straffskjerpelse, vil det da ikke foretas særlig mange relevante beslag."

Les noen av innspillene her

Nedenfor har vi gjort et lite utvalg av de 66 organisasjonene og instansene som har kommet med sine innspill. Vi gjør oppmerksom på at det kun er utdrag av innspillene som gjengis her. For å se de komplette innspillene fra samtlige instanser og enkeltpersoner, se hjemmesiden til utvalget.

Sykehuset i Vestfold, Klinikk psykisk helse og avhengighet

Om definisjon av rusavhengige:

En er bekymret for og ser imidlertid utfordringer med både et tydelig rettslig innhold i begrepet rusavhengighet, og en nærmere gradering av avhengighet og det å knytte straffefrihet til en medisinsk diagnose. Diagnostisering gjennomføres i spesialisthelsetjenesten av spesialister ihht. ICD-10. Bruk av ICD-10 eller særegne rettslige definisjoner av begrepet rusavhengighet innebærer en uheldig blanding av medisin og jus som i praksis vil by på store gjennomføringsvansker for dem som skal forvalte den.

En foreslår istedet å knytte straffefrihet til mer objektive kriterier/tiltak for å vurdere om personer skal ilegges følbare straffereaksjoner, som f.eks. 1. gangs overtredelse vs gjentatte overtredelser, spytt- eller urinprøver, men også evaluering av forebyggende tiltak som kommunal oppfølging eller motiverende samtaler, primært overfor unge rusmiddelbrukere.

Det anbefales at utvalgets medlemmer utvides.  OUS, klinikk for psykisk helse og avhengighet

Oslo universitetssykehus HF, Klinikk for psykisk helse og avhengighet

Om sammenstingen av utvalget:

Det anbefales at utvalgets medlemmer utvides. Juristene i utvalget bør veiledes om faglig forståelse av rus- og avhengighetslidelse (voksne så vel som unge) for å kunne gi gode anbefalinger i henhold til mandat.

Om terskelverdier:

Etter vår vurdering er det viktig å ha lave terskelverdier av flere hensyn. Både risiko for spredning i sluttbrukerleddet, økt uklarhet om mengden er til egen bruk eller salg, og risiko for at brukere inntar mer av stoffet ad gangen med noe som innebærer en økt risiko for overdoser er faktorer som taler for å ha lave terskelverdier.

Vi har forståelsen av at dagens praksis i rettsvesenet godtar øvre grense for f.eks. heroin, amfetamin og kokain på rundt fem gram. Utfordring med rusmiddelmengder over maksgrense er mistanken om noen forsøker å omsette rusmidler eller ikke. Terskelverdiene (uendret fra dagens praksis) vil sannsynligvis føre til en forskyvning av akseptert mengde rusmidler. Det antas at personer vil bære høyere mengder rusmidler og så lenge man har lovlige/ godkjent mengde, så bør man få gå fri. Det er en bekymring at det sannsynligvis blir enklere å omsette rusmidler, konf. spredningsfare. Inntil tre typer narkotika til egen bruk anses som ok.

Innlandet politidistrikt 

Om definisjon av rusavhengige:

"Utfordringen ligger i å kunne klassifisere hva som er en rusavhengig på en objektiv og enklest mulig måte uten at det utløser kompliserte vurderingstemaer, tidsbruk og ressursbruk, som ikke samsvarer med at slike brukersaker i dag uansett anses som straffbare forhold i nedre sjikt. Mange rusmisbrukere er kjent for det lokale politiet. Men det vil ikke være godt nok for god rettsikkerhet og avgjøre spørsmålet basert på politiets kjennskap til personen. Brukerens egen vurdering av avhengighet vil også være for subjektiv, likeså uttalelser fra andre. Det må legges vekt på objektive kriterier, som straffesakshistorikk og mulig uttalelser fra helsetjenesten eller sakkyndige. I praksis vil man være forsiktig med å bruke straffesaksutgifter i en sak som er definert som mindre alvorlig og som ikke skal medføre straff. Hva hvis det kreves oppfølgning av mistenkte selv for å avklare om rusavhengighet foreligger eller ikke? I hvilken grad og hvordan skal man eventuelt kunne bruke tvangsmidler? Dette berører forholdsmessighetskravet og også hvor mye ressurser skal benyttes for å avklare rusavhengighet i en brukersak. Det bør legges opp til at en person må kunne vurderes som rusmisbruker ved tvil."

Om terskelverdier:

Terskelverdiene for hva som skal kunne anses som besittelse til eget bruk er høye, ikke minst når det også legges til grunn at man kan ha tre forskjellige typer narkotika. I realiteten vil dette ofte være mer enn til eget bruk. De som omsetter narkotika lokalt vil lett kunne tilpasse seg en "forretningsmodell" som er tilpasset slike høye terskelverdier. Dette kan gjøre det mer komplisert for politiet å avdekke, stanse og straffeforfølge personer som omsetter narkotika.

Om politiets tvangsmidler:

Det som imidlertid fremstår som en utfordring når politiet i dag straffeforfølger personer for bruk av narkotika er faren for forskjellsbehandling, nettopp fordi den tvangsmessige bevisinnhentingen har blitt vanskeligere som følge av krevet til forholdsmessighet. Den som erkjenner bruk eller besittelse av narkotika vil bli lettere straffet enn den som avstår fra å forklare seg eller nekter slik befatning med narkotika.

Om straffesporet vs helsesporet:

Den lovpålagte ordningen med at påtalemyndigheten skal gi påtaleunnlatelse i brukersaker og overføre sakene for videre oppfølgning hos kommunenes rusoppfølgningsteam er således problematisk. Ordningen har som formål å bidra til at brukersaker flyttes fra straffeforfølgningssporet til helseporet. Formålet er positivt, men problemet er at politiet og påtalemyndigheten ikke skal prioritere brukersaker, både ut i fra forholdsmessighetsvurderinger og ressurshensyn. Systemet med oppfølgning i kommunenes rusoppfølgningsteam hviler på at det opprettes straffesaker. Det burde heller vært basert på bekymringsmeldinger.

Nordland politidistrikt   

Om definisjonen av rusavhengig:

Det vil likevel være et spørsmål om hvilken bevisterskel som skal legges til grunn for å avgjøre om noen er rusavhengig eller ei. Det må etter vårt syn være samme bevisterskel i slike saker som i strafferetten for øvrig, og det vil innebære at det gunstigste resultatet skal legges til grunn for den som er mistenkt for overtredelse. Det vil blant annet innebære at den som påberoper seg rusavhengighet vil måtte vurderes som sådan, så fremt det ikke foreligger objektive holdepunkter for å vurdere dette annerledes.

Ettersom det er tale om mindre alvorlige forhold vil det være uklokt å bruke for mye ressurser på å gjennomføre en etterforskning for å avklare hvorvidt noen er rusavhengig eller ei. En vurdering må derfor gjøres på bakgrunn av allerede tilgjengelig informasjon og vedkommendes egen angivelse av sin situasjon. En slik regulering må klart framkomme av enten lovtekst eller forarbeider slik at det blir en likeartet vurdering gjennom praksis.

Politihøgskolen

Om definisjonen av rusavhengige:

Vi kjenner ikke til noen metode for å «måle» rusavhengighet, men antar at utvalget har mulighet til å innhente opplysninger fra relevante fagmiljøer om hvorvidt dette er mulig. En mulighet som utvalget muligens vil diskutere, er å la den mistenktes egen oppfatning få utslagsgivende vekt.

På den ene side vil dette kunne gi insentiver til uriktig å påberope seg rusavhengighet for å unnslippe straff. En slik løsning kan svekke effektiviteten i straffeforfølgningen av slike saker. Det er likevel et spørsmål om hvor sterkt hensynet til effektiv straffeforfølgning bør veie ved lite alvorlig kriminalitet. Mange vil også mene at dette er situasjonen per i dag. Det kan også argumenteres for at mistenkte selv står nærmest til å kunne vite hvorvidt vedkommende opplever avhengighet, og at det derfor uansett er vanskelig å møte beviskravet der mistenkte selv sier at han eller hun er rusavhengig.

På den annen side kan stigmaet knyttet til å bli betraktet som «rusavhengig» også hindre en mistenkt som egentlig er rusavhengig, fra å gi opplysninger som kan føre til et materielt riktig resultat ved reaksjonsfastsettelsen.

Utvalget bør etter vårt syn uansett ha in mente at en rettslig definisjon av rusavhengighet bør utformes slik at reglene gir polititjenestepersoner gode forutsetninger for å håndheve reglene på en måte som sikrer best mulig likebehandling av like tilfeller. Dersom det skulle vise seg vanskelig å finne en definisjon som både fanger inn fenomenet rusavhengighet på en treffende og rettferdig måte, og samtidig er rettsteknisk enkel å håndheve, er det positivt om utvalget tydeliggjør dette i sitt arbeid.

Om terskelverdier:

Rusreformutvalgets forslag i NOU 2019: 26 s. 283 ble justert i Prop. 92 L (2020-2021). Høyesterett bygget på proposisjonens grenser i HR-2022-731-A. Dersom disse grensene settes vesentlig ned, er det en betydelig risiko for at ordningen blir et slag i luften. Rusavhengige vil regelmessig ha behov for større doser enn andre til egen bruk.

Rusfeltets hovedorganisasjon (RHO)

Om sammensetning av utvalget:

Vi har tidligere uttrykt sterk bekymring for at utvalget ikke har med seg personer med faglig forankring i rusfaget, personer med brukererfaring og politifaglig kompetanse. Vi vet at det hentes innspill, men det er ikke det samme som å ha medlemmer med annen kompetanse i utvalget.

Om definisjon av rusavhengige:

Den rettslige avgrensningen av begrepet rusavhengig og begynnende rusavhengig
Utvalget beskriver to kategorier; begynnende rusavhengighet og rusavhengighet.
Premisset om to kategorier er feil – både helsefaglig, som fenomen og diagnostisk.
Avhengighet som lidelse kan diagnostiseres gjennom ICD10 (WHOs internasjonale klassifikasjon for diagnoser), men har aldri vært tiltenkt en juridisk kategori slik det nå bes om. Dersom politiet eller andre myndigheter skulle be om diagnose ut fra helsejournal er dette både etisk, juridisk og faglig problematisk av minst seks grunner:

1. Diagnose skal kun stilles av særskilt kvalifisert helsepersonell, som hovedregel i samarbeid med innbyggere som søker hjelp for rusmiddelavhengighet. Politiutdanning gir ikke kompetanse til å stille diagnoser. Rusmiddelavhengighet er en kompleks tilstand hvor diagnostisering krever spesialisert kompetanse, inngående kjennskap til personen og dennes livssituasjon, samt differensialdiagnostiske vurderinger. En diagnose bør ikke stilles på bakgrunn av kortvarig kontakt, men bør bygge på grundig utredning og kliniske vurderinger
2. Å bruke diagnose som juridisk begrep er vanskelig da vi vet at en stor overvekt av innbyggere med rusmiddelavhengighet ikke er diagnostisert og heller ikke er i behandling.
3. Det er ingen felles karakteristika for avhengighet eller begynnende avhengighet.
4. Selv om rusavhengighet er en diagnostiserbar sykdom, er ikke rusavhengighet alltid en kronisk lidelse.
5. En rekke innbyggere bruker narkotika i perioder, som kan kvalifisere for diagnosen rusmiddelavhengig, men er i andre perioder helt rusfri.
6. Pasienter i legemiddelassistert rehabilitering kan grovt deles inn i tre kategorier; god rus- og livsmestring, delvis rus- og livsmestring og lav rus- og livsmestring. Alle kategoriene inkluderer innbyggere med avhengighetsdiagnose, men med stor bredde i funksjonsnivå.

Om terskelverdier:

Terskelverdier, på bakgrunn av premissene over, er en krevende øvelse. Høyesterett har i dom fra 2022 gitt en vurdering av hva som vurderes som narkotika til eget bruk. RHO støtter seg til Høyesteretts kjennelse og vil ikke komme med nye eller andre forslag.

For innbyggere som daglig har et høyt inntak av rusmidler, vil argumentene for høye terskelverdier være mange. Ikke minst bør argumentet om at denne gruppen innbyggere skal slippe å oppsøke salgsområder med potensielle konflikt- og risikosituasjoner, veie tungt. Noen vil i tillegg ha lang vei til et marked, noe som taler for en høyere grense. Toleranse vil også være et argument.

Motargumentene ligger i grenselandet for hva som defineres som omsetning og eget bruk, når toleransen og forbruket for den enkelte er høy og alder. Her vil dilemmaet beskrevet over om «å snakke på seg avhengighet for å slippe straff» være gjeldende. For politiet kan det å forvalte andre lovbestemmelser opp mot terskelverdier, bli brolagt med mange dilemmaer. Her vil utvalget sannsynligvis trenge eksempler og råd fra både brukerorganisasjoner, politifaglige kilder og oppsøkende, lavterskel helsetjenester.

Oslo kommune

Om definisjon av rusavhengige

Oslo kommune vil vise til at begrepet rusavhengig er en medisinsk diagnose, basert på atferd og som kun kan fastsettes av lege eller psykologspesialist. I praksis kan diagnosen endre seg over tid og som ledd i en bedringsprosess. Det vurderes ikke som hensiktsmessig å gjøre en medisinsk diagnose om til et juridisk begrep knyttet til beviskrav. Oslo kommunes prinsipielle holdning er at den strafferettslige tilnærmingen til innehav og befatning med narkotika til egen bruk bør være lik, uavhengig av graden av rusproblemer. Et rettslig skille mellom begynnende avhengighet og rusavhengighet er vanskelig å se for seg ut fra et kunnskapsbasert ståsted, og det virker lite hensiktsmessig at politiet skal stå for en slik vurdering. Ut fra dette følger også vanskene ved hvilke beviskrav som skal stilles for å anse en person som rusavhengig, da det bare er særskilt helsepersonell som har adgang til å stille en slik diagnose. Videre understreker Oslo kommune at en differensiering skaper uheldige incentiver dersom personer kun får påtaleunnlatelse hvis rusproblemene utvikler seg til å bli store nok.

SERAF

Om definisjon av rusavhengige:

I henvendelsen om høring er rusmiddelbruk dikotomisert mellom ikke-avhengig bruk og avhengighet. I praksis er dette overforenkling i forhold til å beskrive en tilstand som kommer i mange varianter og langs et spektrum av alvorlighetsgrader. Oppsummert forskning viser entydig at en rusmiddelbruker kan ha ulike grader av kontroll over sin rusmiddelbruk, og dessuten at en bruker kan variere i grad av kontroll/avhengighetsdominert adferd over tid. Avhengighet bør egentlig beskrives i forhold til grad av kontroll/avhengighetsdominert adferd i en brukssituasjon og knyttet til bestemte rusmiddel. Dette vil si at en regulering av bruksreaksjon som hviler på todeling i ikkeavhengig – avhengig bruk, for alle stoffer samlet ‘narkotika’ forutsetter en falsk og overforenklet forståelse av rusmiddelavhengighet.

Om terskelverdier:

Vår grunnleggende vurdering er at alle som får påvist illegale rusmidler bør vurderes for en reaksjon, og at reaksjonen kan graderes av politiet. Det kan gis advarsel og beslag av stoff, ved minimale forseelser, slik som besittelse for 1 dags forbruk. Besittelse ut over et slikt minimum kan vurderes for en noe mer skjerpet reaksjon, mens besittelse som vurderes som for salg, skal ha en tydelig reaksjon/straff.

KORUS: (KORUS Oslo, på vegne av alle de syv regionale kompetansesentrene for rusfeltet)

Om definisjon av rusavhengige:

Begrepet rusavhengig er en medisinsk diagnose, basert på atferd og som fastsettes av lege eller psykologspesialist. I praksis kan diagnosen endre seg over tid. KORUS vurderer det ikke som hensiktsmessig å gjøre en medisinsk diagnose om til et juridisk begrep knyttet til beviskrav. KORUS sin prinsipielle holdning er at den strafferettslige tilnærmingen til innehav og befatning med narkotika til egen bruk bør være lik, uavhengig av grad av rusproblemer.

NK ROP (Nasjonal kompetansetjeneste for samtidig rusmisbruk og psykisk lidelse)

Om definisjon av rusavhengige:

Rushåndhevingsutvalget skal ta stilling til reaksjoner og tiltak knyttet til en klinisk diagnose som er basert på helsefaglig vurdering av diagnostiske kriterier. Slik vi ser det, er det en utfordring at rushåndhevingsutvalget mangler et tverrfaglig perspektiv, inkludert fagpersoner fra helsesektoren (rus- og psykiske lidelser), bruker- og pårørendeerfaring, samt politifaglig kunnskap. Avhengighet i helsefaglig forstand er knyttet til bruk av lovlige og ulovlige midler, inkludert alkohol, legemidler og dopingmidler, som oppfyller standardiserte kriterier knyttet til fysiske, psykiske og atferdsmessige kjennetegn. Diagnosen er ikke nødvendigvis en kronisk tilstand. Dette fordrer at Rushåndhevingsutvalget bør sikre en helhetlig forståelse, gjennom f.eks. et tverrfaglig råd som aktivt deltar i utvalgets vurderinger.

Et annet moment er hvorvidt domstolen og politiet kan innhente helseopplysninger knyttet til rusmiddelbruk og rusmiddeldiagnoser om enkeltpersoner. Informasjonen fra helsetjenestene er taushetsbelagt og kan ikke oppgis annet enn i helt spesielle tilfeller (for eksempel nødrett). NKROP mener derfor at vurderinger knyttet til hvordan politi og rettsvesen skal få tilgang til informasjon som kan danne grunnlag for å fastslå hva som eventuelt er, eller ikke er, straffbart er svært viktig i Rushåndhevingsutvalgets videre arbeid.

Om terskelverdier:

De mest sårbare, med de alvorligste psykiske lidelsene bør hjelpes til å kunne unngå å frekventere de åpne rusarenaene mer enn nødvendig, noe som taler for høyere terskelverdier for denne gruppen. Terskelverdien vil derfor være ulik utfra enkeltpersoners forskjellige behov og forskjellige kontekster. Dette bør inkluderes i Rushåndhevingsutvalgets vurderinger.

Blå Kors

Blå Kors frykter konsekvensene av at personer som bruker illegale rusmidler slipper reaksjoner for bruk og besittelse av illegale rusmidler til eget bruk, og mener det er nødvendig med en løsning for å kunne reagere ulikt på unge personer (under 18), voksne, og mennesker med rusmiddelavhengighet.

Rusmiddelavhengige trenger helsehjelp framfor straff, men overfor andre som bruker illegale rusmidler så er det nødvendig med tydelige signaler om at det er ulovlig og straffbart å bruke illegale rusmidler i Norge.

Om helsehjelp:

– Personer med rusmiddelavhengighet skal ikke møtes med bøter eller fengsel for bruk og besittelse av narkotika, men med helserettede tiltak.
– Det er det nødvendig å tydelig definere hva som er et helseproblem som helsetjenesten skal bidra til å løse, hva som er samfunnets forebyggende og tidlige innsats for at mennesker skal ha gode liv, og hva som er juridiske reaksjoner på illegal aktivitet.
– Det er viktig å forbeholde helsetjenesten til de som trenger helsehjelp. Noen vil ha behov for helsehjelp; dette gjelder klart personer som har utviklet avhengighet til illegale rusmidler, men også andre med sammensatte utfordringer kan være i behov av helsehjelp.
– En person som bruker illegale rusmidler kan uansett motiv for rusmiddelbruk ha bruk for rettledning, veiledning og motivasjon i forhold som rusmiddelets virkning på egen helse, andre mennesker og samfunnet. Blå Kors stiller seg tvilende til en tenkning der all illegal rusmiddelbruk forstås som et anliggende for helsetjenesten, og er derfor skeptisk til generelt å gjøre dette til helsetjenestens anliggende ved at bruk skal utløse en rett til helsehjelp. Blå Kors vil advare mot at reaksjonsformer ovenfor bruk av illegale rusmidler legges til helsetjenesten. Det vil ikke er bærekraftig ressursmessig. Vi viser til blant annet Helsepersonellkommisjonens utredning. Det er også et grunnleggende prinsipp at helsehjelp skal være frivillig.

Rogaland statsadvokatembete:

Om bruk av sanksjoner:

Hva skal foreldre som opplever at ungdommen deres er i ferd med å utvikle rusmisbruk, gjøre? Hva skal og bør samfunnet stille opp med for å avdekke rusbruk, slik at man vet hva som er problemet og dermed kan gi hjelp til både pårørende og, ikke minst, rett tilbud til ungdommen selv? Hva er statens ansvar for å hindre et barn i å gå til grunne som følge av rusbruk? Må man godta eventuelle inngrep i ungdommens autonomi i avdekkingsperspektiv?

Slik situasjonen er nå synes det å være et vakuum ettersom politiet ikke (lengre) har hjemler og ressurser til å avdekke et rusmisbruk og sette inn aktuelle tiltak ved behov.

Utvalget bør foreta en helhetlig gjennomgang av lovverket og se på hvilke tiltak og hjemler politi, barnevern, helsevesen, NAV og andre har i dag, og hva som mangler for at samfunnet evner å fange opp ungdom som er i ferd med å utvikle rusmisbruk, og hjelpe ungdommer ut av rusavhengighet. I dette ligger at de instanser som etter loven skal ivareta denne gruppen må få tilstrekkelige hjemler til å utføre sitt arbeid, uavhengig av om primærinstans er helse, politi, barnevern eller andre.

Politiets praksis med ruskontrakter er et eksempel på regulerende tiltak som har hatt reell nytteverdi på ungdom med rusutfordringer. Disse har ikke tilsvarende rekkevidde etter Side 2 av 4 RA brev av 9. april 2021. Uten risiko for forståelige sanksjoner er det svært krevende å få ungdom med bagatelliserende syn på egen rusbruk inn i rusregulerende tiltak/behandling.

I så henseende er det en rekke problemstillinger som utvalget bør se nærmere på, som: - Hvem skal beslutte at en ungdom som utforsker rus eller er rusavhengig skal møtes med helserettede tiltak? På hvilket grunnlag skal dette besluttes dersom politiet ikke har etterforsket og derigjennom avklart mistankegrunnlaget? - Hvem og hvordan skal man ilegge sanksjoner ved manglende behandlingsvilje eller oppmøte dersom saken ikke er etterforsket før behandlingsrettede tiltak ble besluttet? - Hvilke sanksjoner?

Om terskelverdier:

Utvalget bør vurdere hvorvidt terskelverdiene skal være lavere for rekreasjonsbrukere og ungdom, enn for tunge rusmisbrukere. For høye terskelverdier gjør det lett å selge narkotika nokså risikofritt. Enkelte narkotiske stoffer er dessuten svært potente, som fentanyl og syntetisk hasj. Bruk fører med seg fare for overdose og avhengighet. Terskelverdiene sier heller ikke noe om styrkegrad, som jo kan bety at vedkommende i realiteten besitter et langt større antall brukerdoser enn til egen bruk. Styrkegrad betinger imidlertid analyse av det beslaglagte stoffet. Kripos har ikke ressurser til denne formen for analysearbeid – det vil også medføre svært lang saksbehandlingstid.

A-larm bruker- og pårørendeorganosasjon:

Om utvalgets sammensetning:

A-larm er bekymret for Rushåndhevingsutvalgets primært juridiske sammensetning. Mangelen på rusfaglig kompetanse i utvalget kan resultere i en ensidig forståelse av rusmiddelavhengighet. Vi understreker behovet for tverrfaglighet, da utfordringer knyttet til rusbruk krever innsikt fra både helse- og sosialfaglig perspektiv for å kunne utvikle effektive og rettferdige tiltak.

Om definisjon av rusavhengige:

A-larm velger å avstå fra å gi detaljerte innspill på de elleve punktene presentert av Rushåndhevingsutvalget. Vår uenighet stammer fra vårt grunnleggende prinsipp om at å definere rusavhengighet og skille mellom brukergrupper ikke gjenspeiler kompleksiteten i virkeligheten for dem som opplever utfordringer knyttet til rusbruk.

Vi ønsker å påpeke den komplekse karakteren av rusmiddelavhengighet og problematisere utvalgets rolle i å rettslig avgrense begrepet "rusavhengig." Selv innen fagfeltet er det mangel på en klar definisjon. Å overlate denne avgrensningen til jurister kan føre til uheldige konsekvenser.

RIO - en landsdekkende brukerorganisasjon på rusfeltet

Om definisasjon av rusavhengige:

Noen rettslig definisjon av rusmiddelavhengighet som vil samsvare med den diagnostiske definisjonen av rusmiddelavhengighet, er det vanskelig å se for seg kunne settes ut i praksis uten at det vil føre til risiko for vilkårlig diskriminering. Blant flere årsaker, på grunn av manglende kompetanse hos de som skal gjøre slike vurderinger.
En innføring av et tredje begrep ‘begynnende rusavhengighet’, illustrerer etter vårt syn kun at det ikke lar seg gjøre å lage klare avgrensninger av personer som har rusutfordringer. Derfor bør man helst la det være, særlig hvis konsekvensen kan være vilkårlig tvangsbruk.

Både faglig og etisk er det derfor vanskelig å øyne noen god begrunnelse for å utvide politiets fullmakter for bruk av tvang.

Foreningen Tryggere Ruspolitikk

Om definisjon av rusavhengige:

Rusavhengighet er en sammensatt og vanskelig definerbar tilstand som arter seg ulikt ved bruk av ulike rusmidler og kan kompliseres av psykiatrisk og somatisk komorbiditet. Det er også en vanskelig etterprøvbar tilstand, da diagnosen normalt stilles basert på hovedsakelig selvrapporterte og til dels subjektive symptomer. At noen ruser seg i et skadelig omfang, kan være en villet selvdestruktiv atferd og trenger ikke skyldes avhengighet som sådan. I tillegg er rusavhengighet ofte ikke en permanent tilstand, og intensiteten kan variere over tid.

Vi ser det derfor som svært vanskelig å konstruere en strafferettslig definisjon av formildende rusavhengighet som er 1) både juridisk og medisinsk meningsfylt, 2) tilstrekkelig treffsikker og samtidig tilstrekkelig inkluderende, og 3) like praktisk håndhevbar for politi og påtale som for domstolene. Dette gjelder selv når rusavhengighet bare skal medføre straffutmålingsfrafall og ikke være en straffrihetsgrunn, selv om sistnevnte løsning ville ha reist enda mer krevende spørsmål.

Vi antar imidlertid at utvalget vil klare å foreslå et sett med kriterier som lar seg håndheve noenlunde, om enn ikke begrunne prinsipielt. Vi vil i så fall kommentere disse når de kommer på høring. Når det kommer til beviskravet for å konstatere rusavhengighet, antar vi at dette må sannsynliggjøres med konkrete holdepunkter, og at mistenkte har bevisbyrden i fravær av dette siden straffutmålingsfrafall ikke er en frifinnelse. Det kan imidlertid ikke stilles strenge krav til holdepunktenes styrke eller dokumenterbarhet.

Om bruk av tvangsmidler:

Vi er enige i Riksadvokatens vurdering av at overveiende sannsynlighet for straffutmålingsfrafall grunnet rusavhengighet tilsier at ransaking er uforholdsmessig ved mistanke om befatning med narkotika til eget bruk. Merk dòg at dette ikke følger av den forventede reaksjonen alene, men bygger på en helhetlig forholdsmessighetsvurdering som også tar opp i seg behovet for oppklaring og fraværet av en fornærmet part. Ransaking vil da ikke alltid være uforholdsmessig når den siktede kan antas å ville slippe straff, eksempelvis på grunn av mindreårighet eller utilregnelighet, da også forholdets art har betydning.

Det kan diskuteres om også skånsomme søk i lommer og veske er uforholdsmessige ved mistanke om rusavhengighet, da tilsvarende inngrep tross alt ville ha blitt tillatt som visitasjon etter politiloven med forrige regjerings foreslåtte rusreform. Argumentene for å tillate slik personransaking er imidlertid svake:

For det første er det ingen grunn til å tro at skånsom personransaking bidrar nevneverdig til å avdekke stoff ment for videresalg, da erfarne selgere vil gjemme stoffet i undertøyet hvis politiet gis lov til å foreta slike søk. Så lenge rutinemessig ransaking av mistenkte brukeres undertøy aldri vil kunne sies forholdsmessig uten straffskjerpelse, vil det da ikke foretas særlig mange relevante beslag.

For det andre reduserer ikke økt beslagsintensitet tilgjengeligheten, og det later til å medføre mer kriminalitet og flere overdoser, slik at nytteverdien av beslag neppe er et sterkt argument for at ransaking er forholdsmessig. (Mandatets understreking av at behovet for avdekking og beslag av stoff skal vektlegges, er i så måte uheldig og utfordrer forutsetningen om en fri og faglig samvittighetsfull utredning.) Å frata noen et rusmiddel de er avhengig av, med høy risiko for abstinenssymptomer og nye lovbrudd, utgjør også potensielt et uforholdsmessig inngrep i EMK Artikkel 8 slik vi ser det, jf. kommentarene fra Norges institusjon for menneskerettigheter på side 22 i rapporten “Rus og menneskerettigheter” fra 2022, med henvisning til EMDs avgjørelse i Thörn mot Sverige og Høyesteretts dom i HR-2022-731-A.

Vår bekymring gjelder de unge som ikke får den hjelpen de trenger som følge av at rusbruken ikke avdekkes.  Fossumkollektivet

Fossumkollektivet:

Vår største bekymring slik situasjonen er nå, er knyttet til at mange unge som eksperimenterer med rus ikke fanges opp av politiet, og derfor ikke sluses inn i hjelpeapparatet. Riksadvokatens brev av 9. april og 13. mai 2022 tydeliggjorde begrensningene for bruk av tvangsmidler i avdekking av mindre alvorlige narkotikasaker.

Disse begrensningene innebærer at politiet i mindre grad har mulighet til å sikre tilstrekkelig bevis for bruk av rusmidler som kan benyttes ved en rettslig avgjørelse, slik som biologiske prøver. Dette gjør det vanskeligere å opprette saker i tilfeller der rusbruk blir avdekket. Resultatet er at antall saker for bruk og besittelse av mindre mengder narkotika til eget bruk falt over hele landet mellom 2018 og 2022. Det er positivt at politiet ikke lenger bruker tvangsmidler som er uforholdsmessige, og Fossumkollektivet ønsker ikke at politiet skal «få tilbake» disse. Vår bekymring gjelder de unge som ikke får den hjelpen de trenger som følge av at rusbruken ikke avdekkes. Unge i eksperimenteringsfasen trenger tidlig intervensjon for å hindre at problemene blir for store.

Om reaksjoner på lovbrudd:

Når utvalget er bedt om å «foreslå lovendringer som sørger for at fengsel ikke lenger blir straffereaksjon for brudd på legemiddelloven», anser vi dette som en lovfesting av gjeldende praksis. Når tungt rusavhengige blir tatt for bruk og besittelse, må de møtes med tilbud om helsehjelp, men også botilbud og ulike aktivitetstiltak. Målet må være å forbedre den totale livssituasjonen og motivere for livsendring. Tungt rusavhengige trenger også forventninger og tilpassede krav – på lik linje med øvrige samfunnsborgere. Bortfall av alle krav og forventninger er etter vår oppfatning misforstått omsorg og bidrar kun til ytterligere ekskludering og stigmatisering.

Fossumkollektivet ønsker en differensiert reaksjonsmodell i møte med mennesker som bryter forbudet mot narkotika. Modellen må være en åpen dør inn til dialog, støtte, hjelp og behandling for dem som trenger det, samtidig som forbudets allmennpreventive effekt opprettholdes og det forebyggende arbeidet styrkes. Personer med en etablert rusavhengighet trenger en annen type oppfølging enn en rekreasjonsbruker eller en ungdom i utprøvingsfasen. Målet må være å forbedre livssituasjonen for mennesker med rusavhengighet, og å forebygge negativ utvikling for de unge.