— Jeg ruset meg for å kunne sove, slippe negative tanker og følelser

— Jeg vokste opp i en familie med lite varme og kjærlighet, forteller Sandra (57) når vi møter henne. Sandra er ikke hennes egentlige navn. Hun er en av tolv tidligere rusavhengige som forteller sin historie i boken «Faen jeg overlevde: 12 personlige beretninger om rus og tilfriskning». I likhet med de fleste andre som har bidratt i boken, foretrekker Sandra å være anonym.

Hun var en glad og skoleflink jente, men som tolvåring ble hun utsatt for overgrep av bestefaren. Sandra fortalte det ikke til noen, hun ville beskytte foreldrene.

— Foreldrene var jo glad i meg, ville det beste og prøvde sitt beste. Men jeg vokste opp med mye kritikk og lite åpenhet. Det resulterte i at jeg startet voksenlivet med lite tro på meg selv. Jeg hadde et dårlig forhold til både meg selv og til andre, og jeg gikk inn i nye relasjoner med vold, forteller hun.

Sandra var inn og ut av krisesenter og psykiatri. Hun slet med angst og depresjon, og prøvde å ta livet sitt.

Ruset seg i tre år

Sandra hadde prøvd rus tidligere, men det var først da hun var 28 år at hun fikk et problematisk forhold til rus. Da hadde hun strevd med seg selv i mange år. Overgangen til voksenlivet ble vanskelig. Hun hadde ikke noe mål, og hun fant ikke mening, til tross for at hun ble mor som 25-åring.

— Fra det å ikke kunne håndtere meg selv, til det å skulle ha et barn, ble vanskelig. Jeg tok det seriøst, men det var mye ansvar og dårlig samvittighet, forklarer hun.

Oppgaven ble for stor for henne. Det var enda mer hun ikke visste noe om. Hun hadde fortsatt denne uroen i seg som hun ikke klarte å håndtere.

— Jeg hadde en følelse av at jeg ikke visste noe om livet, og jeg var i et forhold med en mann med en krevende personlighet – noe som dro meg ned. Jeg ruset meg for å kunne sove, slippe negative tanker og følelser.

Sandra ruset seg daglig i tre år, og ble psykisk syk av det. Hun begynte å slite med angst, depresjon og spiseproblematikk.

— Egentlig var jeg en ordentlig person med struktur på livet. Livet jeg levde som rusavhengig var så forskjellig fra mine opprinnelige verdier, og jeg opplevde at alt raste rundt meg, forteller hun.

Inkluderende miljø

Etter tre år var Sandra så dårlig at hun selv oppsøkte hjelp. På sosialkontoret fikk hun hjelp av en hyggelig ung mann. Han var varm og imøtekommende og hjalp henne med å søke seg inn til rusbehandling.

— Jeg ville til Veksthuset, men ble samtidig frarådet det fordi jeg var så skjør. Jeg sto på mitt, og kom dit. Men det var tøft ja, med hyling og skriking hele tiden. Jeg var mye redd og gråt hele tiden, forteller hun.

Etter fire måneder søkte hun seg videre til kvinnekollektivet Arken. Her var miljøet inkluderende og romslig.

— Jeg møtte det jeg hadde savnet hele livet; åpenheten, tydeligheten, og det omsorgsfulle.

Jeg opplevde å bli sett og hørt, og det var helt avgjørende for meg å bli møtt på denne måten.

På Arken fikk Sandra flere venner, og gjennom en av dem møtte hun mannen som hun etter hvert giftet seg med. Dette var en stabil og rolig periode i livet hennes. Sønnen hadde flyttet til faren sin da Sandra la seg inn til rusbehandling.

— Da sønnen min var 12 år, ville han flyttet tilbake til meg og han jeg da var gift med. Jeg hadde ikke noe valg om å sende han vekk da jeg ruset meg, så det var fint å få ham hjem når livet endelig hadde blitt stabilt.

Begynte å studere

Etter ni måneder ble hun flyttet til ettervern på en rusinstitusjon i Oslo, der hun jobber i dag. Hun hadde ikke klart det uten trygge rammer rundt seg. Sandra fikk tatt opp fag fra videregående skole, hun begynte på voksenopplæring og tok ett fag i halvåret. Deretter begynte hun å studere sosiologi på universitetet.  

— I dag jobber jeg som nestleder med det faglige ansvaret for oppfølgingen av brukere av tilbudet. Mange forteller at det oppleves trygt å snakke med meg som har opplevd det samme. Det skaper nok ekstra troverdighet.

Sandras oppfordring til rusavhengige er å ikke gi opp. Fordi det kan snu, hvis forholdene ligger til rette.

— Jeg har et utgangspunkt der jeg tenker at alle kan klare det. Man kommer langt med en holdning om at det er mulig å få til endring, og om man blir møtt på en god måte.

57-åringens erfaring med å bli tatt på alvor da hun kom til Arken, var det som reddet henne. Hun fikk ansvar og utfordringer, og hun ble sett på med respekt. Hun ønsker å sette søkelyst på hvordan man kan tilrettelegge for å hjelpe et menneske til å klare å leve uten rus.

— Når man inntar rusmidler, fjerner man seg fra seg selv og fra andre mennesker. Og fra det man trenger for å leve et godt liv.

Jeg hadde ikke blitt rusfri og sittet her i dag hvis ikke noen hadde tvunget meg til å tørre.

Den erfaringen drar hun nytte av i dag, i sitt arbeid i rusomsorgen.

— Det handler om mot, mot til å møte seg selv, mot til å møte pasienter og deres smerte. Der ligger utfordringen for enhver rusbehandler.

Sto om liv og død

— Felles for intervjuobjektene var at det sto om liv og død. De hadde nådd bunnen, sier Niels Erik Opdahl, forfatter av boken «Faen jeg overlevde: 12 personlige beretninger om rus og tilfriskning».

Opdahl har jobbet i rusfeltet i mer enn 30 år, både som kliniker og som veileder for ansatte i rusinstitusjoner. I arbeidet med boken har han hatt samtaler med personer som har deltatt i veiledningsgrupper og kurs han har ledet. Anonymiteten er ivaretatt, så navnene er fiktive.

— Flere av dem hadde forsøkt å slutte med rus mange ganger, men har opplevd å sprekke underveis. Og mange av dem har vært rusavhengige siden tidlig ungdomsalder. , sier Opdahl.

Spørsmål man kan stille seg, er hva som kunne vært gjort før av tidligere tiltak

Døden kom nærmere

Boken handler også om hva fellesskap, tilhørighet og møter med enkeltpersoner har betydd for deres tilfriskning. De tolv personene forteller sin rushistorie, og om hvordan de nå mestrer sine liv uten rusmidler.

— Det har vært viktig for meg å gi en stemme til mennesker som har kommet seg ut av det helvetet som rusen er, uansett hvor lang tid det har tatt. Håpet er det de har til felles. De hadde alle et håp om å leve, selv om de hadde gjort aktive forsøk på å ta livet av seg, forteller han.

Da de tolv bestemte seg for å slutte med rusmidler, var de på et sted i livet der spørsmålet var fundamentalt: Vil jeg leve eller vil jeg dø?

— Døden kom nærmere og nærmere, og det vekket dem. De ville heller leve enn å dø, koste hva det koste ville.

Gir håp

Forfatteren håper boken kan gi andre rusavhengige et realistisk håp om at det er mulig å starte et nytt liv.

— Budskapet mitt er at det er aldri for sent å bli rusfri. Det handler om timing og om tiltak man blir møtt med underveis. Første steg er å være ærlig mot seg selv og omgivelsene rundt, sier Opdahl.

Han understreker at det for mange kan kreves flere forsøk før man klarer å slutte. Og mener at det behandlingsapparatet kan lære av historiene er at man ikke skal gi opp rusavhengige, selv om de har hatt flere mislykkede forsøk på å bli rusfri tidligere.

— I dag jobber alle tolv innen rusbehandling, og erfaringen de har er verdifull i den sammenhengen. De har selv sittet i samme stol, og det bidrar til at de gjør en veldig god jobb.