— Jeg hadde ikke levd uten AA

— Jeg hadde vært dø om jeg ikke hadde startet i AA. De fleste av oss i AA har vært der nede i dypet. Det er noe av det vi har sammen, og som jeg ikke har i andre fellesskap. Det er potent.

Han var den som likte rusen, likte det å være sammen med folk, leke og danse. Innimellom fikk han «black-out» og kjente oftest «et rush av rus» raskere og mer plutselig enn de andre. Men det gikk mange, mange år før han kom dit at han holdt på å drikke seg i hjel. Og hans første kontakt med AA var alt annet enn vellykket:

— De der var ikke som meg. Dit skulle jeg aldri mer, tenkte jeg da.

Vi skal komme tilbake til terapeutens vei inn i AA, som driver en behandlingsform som er omstridt innen store deler av rusfeltet. Men først vil han fortelle om hvorfor han holder fellesskapet i AA så høyt:

— Enkelte snakker ikke i møtene, kanskje ikke på flere år. Likevel kan de få noe ut av samværet, tillitten og energien mellom oss som er der. Anonymiteten og at vi ikke er med i ordskiftet i samfunnet, gjør at ingen blir viktigere eller bedre enn oss andre. Fellesoppgavene går på rundgang; slik som å innlede møtene, sette opp plakatene i forkant av møtene, lage kaffe eller gjøre administrative oppgaver. Selv opplysningstelefonen som er åpen fire timer hver kveld pluss midt på dagen i ukedagene, betjenes av oss i fellesskapet. De som har penger betaler, andre venter på at de får noe til overs. Unge og eldre, kvinner og menn, familiefolk eller enslige kommer gående eller med Tesla. Noen ønsker å gå i rene kvinne- eller mannsgrupper, andre i blandede grupper. Store innvandrergrupper har også egne grupper der de kan bruke eget morsmål. Og dessuten finnes det nettbaserte grupper. Det er en dugnad som er sjelden i Norge, og som har holdt siden 1930-tallet. Organisasjonen har utviklet seg parallelt med samfunnet, noe som gjenspeiler seg for eksempel i likeverd mellom kjønn og samfunnslag. I hele verden kan AA nåes. Ingen helsetjeneste tilbyr oppfølging resten av livet.

Angst og depresjon

Han tenker tilbake på årene da det hele startet; da han var var den som likte rusen, den som ble raskere ruset enn de andre og som innimellom fikk «black-out». Det falt enkelte ufine kommentarer i rusa tilstand, men aldri alvorlige overskridelser.  Hans høye moral gjør likevel at det var episoder som kunne vært fint å slippe. Han tenker fortsatt at det ikke var et alkoholproblem på den tida, men at det endret seg seinere.

Livskrisen ulmet lenge før den brøt gjennom. Han levde alene og hadde ikke barn, men hadde mange nære venner som brydde seg. Flere dødsfall i familien de siste årene var vanskelig å bære. Han følte seg ensom og fikk sitt første angstanfall med en påfølgende stadig dypere depresjon. Etter flere år ble han liggende mye i senga, tidvis med selvmordstanker og hadde flere selvmordsforsøk. Men han drakk ikke, og hadde slett ingen tanke om at alkoholen skulle kunne verken «døyve» eller «hjelpe» mot tungsinnet og de negative tankene han hadde om seg selv. Antidepressiva gjorde det verre.

Flere år senene bedret situasjonen seg. Han ble økende sosial og drakk helt moderate mengder i sosiale lag. Etter et mislykket forsøk på å oppnå en etterlengtet nærhet hos den gjenlevende familien, dro han hjem med en ryk-og-reis-holdning i bagasjen. Tanken slik han ser det nå, var å drikke seg i hjel. Kroppen begynte fort å streike og han ble innlagt på medisinsk avdeling. Da en lege sa at han ville dø hvis det store alkoholinntaket fortsatte, var svaret «det gir jeg faen i». Årelange terapi-forløp og veiledning som psykoterapeut hjalp ham ikke. Kreativiteten i hverdagen slik som dans og yoga, ga ingen mening. Håpløsheten tok overhånd.

Ble tatt godt i mot

En perifer venninne foreslo å være med i en AA-gruppe der hun selv gikk. Et par år før hadde han stukket innom et lokalt AA-møte litt på måfå, men uten at det gjorde noen forskjell.

— Den gang var jeg full av fordommer. De der var ikke som meg. Dit skulle jeg aldri mer, tenkte jeg den gang. Nå ble møtet annerledes. Jeg åpnet mer opp, ble tatt imot og fikk tildelt en mentor allerede første gangen. Fellesskapsfølelsen i rommet gjorde inntrykk. Dette hadde ingen i helsetjenesten fortalt meg, sier han engasjert og energisk. Det er vanskelig å se for seg at den vitale mannen som sitter foran oss har vært der nede i mørket. 

Den første tida deltok han på møter opptil to ganger daglig, gjerne sju-åtte ganger i uka. Siden har han aldri drukket alkohol, og mener at det er helt usannsynlig at han vil gjøre det igjen. Fire år etter første gangen, går han likevel på to faste AA-møter i uka.

— Snakker dere bare om følelser?

— Ja, det meste av tida. Med utgangspunkt i «De 12 trinn», «De 12 tradisjoner» og «Storboka», er det lett å komme rett inn i følelsene. Innimellom snakkes det om rusen eller drikkingen og konsekvensene av den både på det fysiske, psykiske og sosiale plan.  Vi dømmer eller konfronterer ikke, men respekterer at andre opplever ting annerledes enn en selv. Man deler gjerne hvis noen kjenner seg igjen i det de andre forteller.

Her stoler vi på at det å tørre å si ting høyt uansett innhold, gjør at ting blir klarere

— Men kommer man videre hvis man ikke påpeker om noen er på ville veier?

— I tradisjonell gruppeterapi er det psykoterapeutene, de såkalt nøytrale, som mer eller mindre styrer samtalen og som intervenerer eller konfronterer. Det har jeg erfart ved jobb både offentlig og privat, også i rusomsorgen. Her stoler vi på at det å tørre å si ting høyt uansett innhold, gjør at ting blir klarere. Skylden og skammen blir mindre og man tør å gå mer inn i sitt eget liv. Hvem er det som skal bedømme om man er på ville veier? Det er hele essensen i «de 12 trinnene». Alle må ta ansvar for egne skritt, men samtidig gjør vi det sammen. Det er der kraften, det åndelige eller det som kan kalles Gud slik vi selv oppfatter han, kommer inn.

— Hvordan da?

— Fellesskapets kraft utspiller seg både på ulike typer fellesmøter, mentor-oppfølging og i litteraturen vi deler. Jeg har hatt samme mentor siden jeg startet. Nå er jeg selv mentor for en nykommer. «Mentor-parene» treffes utenom møtene, med en annen likeverdighet og uten reglene som råder i tradisjonell terapi. I samtalen med en nykommer tar man alltid utgangspunkt i «de 12 trinn». Ett og ett av gangen. Slike samtaler kan vare over timer – det er opp til den enkelte. Enkelte ganger må man tilbake til tidligere trinn, ikke minst hvis samtalen stopper opp eller noe ikke stemmer. Dette kan skyldes at man ikke har vært helt ærlig i det foregående trinn. Ved nye erkjennelser, kan man så gå videre. Det er slik det står bakpå denne boken, sier han og overrekker boka «Daglige refleksjoner». Det minner om en salmebok og inneholder 365 sider, en side til hver dag i året. På bokpermen står det:

Gud,

gi meg sinnsro

til å godta

de ting jeg ikke

kan forandre ….

Mot til å forandre

de ting jeg kan,

og forstand til å se forskjellen

Forutsigbarhet og trygghet

—  Det er mye som minner om kristen tro. Mange ser keptiske til det. Hvordan forholder du deg til Gud?

— Jeg har alltid kjent på kraften; kraften mellom mennesker når man er i en god dialog; som kjæreste, venn eller under terapier jeg selv har drevet og fortsatt driver. Ikke minst er naturen en kraft som er større enn meg selv, men likefult en viktig del av meg. Som kunstner kjenner jeg også på den kreative kraften. Andre i AA synes det åndelige er vanskeligere. Det viktige er at man definerer det selv. Vi har noen ritualer - la meg si rammer i fellesmøtene - som minner om det man har i terapier og ved religionsutøvelse. Et møte varer i en klokketime. Det er fascinerende at vi alltid kommer rundt og alle får sagt sitt på møtene. Ritualene gir forutsigbarhet og trygghet og nettopp derfor kan man dra nytte av AA-møter hvor enn man er i verden. Møtesteder finner man på nettet. Det kan kanskje være vanskelig for rus-terapeuter å høre om et velfungerende fellesskap som hjelper folk ut av et usselt liv uten at de selv er en del av det.

— Men hva gjør dere hvis du som mentor blir redd for at nykommeren for eksempel skal ta sitt eget liv?

— Da vil jeg oppfordre han eller hun til å gå til legen. Det har aldri skjedd i min tid. Jo forresten, en gang hørte jeg om en som ikke klarte å holde ut livet. Det kan ikke vi ta på oss skylden for. Alt i AA bygger på frivillighet, støtte og eget ansvar. Husk, vi har alle vært der mellom liv og død. Det er kraftfullt og eksistensielt. Men noen slutter, og da vet vi ikke hva som har skjedd.

Jeg har mange venner utenfor, men dette er noe eget og uerstattelig

— Kommer du til å fortsette med AA?

— AA er min store trygghet. Disse folka vil være mine venner og kanskje også hjelpere når livet skal inn i siste fase. Tenk å være så heldig å bli lyttet til og hjulpet samtidig som man lytter tilbake og faktisk hjelper andre.  Vi vet at vi kan møtes resten av livet. Sprekker noen, er det ingen som fordømmer. Da begynner man på nytt. Jeg har mange venner utenfor, men dette er noe eget og uerstattelig. Du må gjerne skrive at alle AA-møter er åpne for alle, både for alkoholikere og for ikke-alkoholikere. Det er bare å komme, opplysninger om møtene rundt i hele landet finnes på nettet!