Da livet tok en drastisk vending

32-årige Remi står foran vakre epletrær på Nedre Eik gård i Svelvik. Han er på jobb. 

— Jeg kunne egentlig ikke hatt det bedre. Føler at jeg har fått i både pose og sekk. Hvem kunne trodd det, sier Remi og tenker tilbake på den sommeren da han var  halvparten så gammel. Den sommeren da alt startet:

— Jeg var 16 år og akkurat ferdig på ungdomsskolen, sier Remi. Det var sol og sommer, og jeg ante ikke at hele livet mitt straks skulle ta en drastisk vending.

Han begynte å henge med en venninne av en venninne som røkte litt hasj. Remi hadde alltid blitt fortalt at rus var farlig. At de som drev med det var farlige mennesker. Man kunne bli kriminell. Eller tatt av politiet.

— Hele den regla der, sier han.

— Men dette stemte ikke med det jeg så med mine egne øyne. Jeg så bare en gjeng som delte på en pipe som gikk rundt. Som satt og prata og hørte på musikk. Og som på en måte bare var helt ålreite mennesker.

— Så var jeg nysgjerrig, ikke sant? Jeg hadde jo aldri prøvd dette før. Så da ble det til at jeg prøvde. Og plutselig åpnet det seg en helt ny verden for meg. Det var ingen myk overgang, nei! Det var pang på. Fra den første dagen jeg røkte hasj, så røkte jeg hver dag.

 Han fikk andre venner. De drev med tyngre stoffer. Nysgjerrige Remi prøvde selv og ble hekta fra første stund.

Den våren jeg sluttet på ungdomsskolen var jeg en helt vanlig gutt. Men i løpet av sommerferien utviklet jeg raskt et ganske alvorlig rusproblem

Remi begynte på videregående på høsten. Men det tok jo ikke lange tiden før han hoppet av.

— Jeg var mest interessert i å ruse meg mest mulig, sier han. Det sier seg selv at det ble vanskelig å kombinere med skolearbeid.

På avrusning som 17-åring

Han hadde alltid kommet hjem til middager og respektert innetider. Så da han begynte å komme hjem midt på natten, skjønte moren hans fort at det var noe galt.

— Vi har alltid hatt et åpent og ærlig forhold, sier han. Så jeg sa bare som det var. At jeg hadde begynt med hasj og amfetamin, men at det ikke var noe hun trengte å bekymre seg for.

Men moren hans var ikke enig. Remi hadde fylt 17 år. Hun skjønte at hun hadde liten tid før han ble myndig og hun ikke lenger kunne bestemme over ham. Så hun gjorde alt i sin makt for ikke å miste det kjæreste hun hadde.

— Det var sånn jeg kom inn på Tyrili for første gang, sier Remi. Fire ganger har jeg vært der. Men jeg har aldri vært helt rusfri. Jeg har hatt permisjoner hvor jeg da har valgt å ruse meg.

I TV-programmet "Helene sjekker inn" ser vi at Remi gjør sterk motstand mot å flytte til egen leilighet.

— Men jeg flyttet ut likevel, sier han. Så flyttet jeg tilbake til Oslo. Tilbake til jobben som frisørlærling, som jeg var permittert fra for å få orden på tilværelsen. Men jeg ønsket fortsatt å kunne jobbe på dagen og ruse meg på kvelden. Leve et dobbeltliv.

Det holdt noen få uker. Så gikk det ikke lenger. Remi måtte slutte i jobben. Han hadde plutselig ikke lenger det holdepunktet i livet som gjorde at han måtte skjerpe seg. Det gikk som det måtte. Rusbruken eskalerte raskt.

— Livet mitt har vært veldig mørkt i periodene hvor jeg har ruset meg, sier han. — Rusen har vært en måte å dempe vonde følelser på.  Men etter mitt siste opphold på Tyrili hadde jeg fått et ettervern. Det innebar samtale med en psykolog. Han fortalte om et sted i Italia, San Padrignano. Og om en nordmann, med lik rushistorikk som meg, som hadde vært der og blitt rusfri. Kunne det være aktuelt for meg å dra dit?

San Patrignano, himmel eller helvete?

— Du har kanskje sett Netflix-dokumentaren om San Patrignano, SanPA? spør Remi. Men San Patrignano i dag noe helt annet. Jeg opplevde det mest som et sted hvor man ønsker hverandre vel og hjelper hverandre å få til en endring i livet. Og som har nulltoleranse for rus.

Hans første inntrykk av San Patrignano var likevel et sjokk.

— På det lille soverommet jeg ble vist til, var tolv mann stuet inn. I køyesenger i tre etasjer som sto tett, tett inntil hverandre.

— Salongen, hvor alle 1200 beboerne spiste frokost, lunsj og middag, var til gjengjeld stor som en fotballbane. Med bord og benker på rad og rekke. Vi kom til dekket bord. Kniv, gaffel og glass. Til og med saltbøssene var plassert slik, at hvis du sto i enden av salongen og så ned, så var alt på en rett linje, forteller han.

Han ble tildelt en arbeidsplass på grafisk avdeling.

— Etter noen dager begynte det å demre for meg at jeg skulle måtte være her i nesten fire år. Uten mulighet til å ringe hjem. Telefonen måtte jeg levere fra meg. Og passet. Det var skremmende.

Jeg vil ikke gå i begravelsen din

Heldigvis fikk Remi ikke så mye tid til å tenke.

— Det gikk i ett fra morgen til kveld. Hvis ikke det var jobb, så var det trening. Eller å være servitør. Slike jobber gikk på rundgang. Det var et eget maskineri bare det. Tolvhundre mennesker skulle bli servert og få spist på under én time. To ganger om dagen. Ganske imponerende!

— Og det var mye å venne seg til. Som at klokka ringte 06.30 på morgenen. Det var bare å hive seg rundt. Re opp sengen slik at alt linjerte med stripene på sengeteppet. Og få på seg klær. Alt på 15 minutter. Hver dag. Unntatt søndager som var fridag.

Han forteller at han var fryktelig deprimert de første åtte månedene.

De fleste unntatt Remi snakket italiensk. Han følte seg utenfor. Passet og telefonen hadde han jo levert fra seg, så det å stikke av var ikke et alternativ.

— Du beveger deg heller ikke fritt inne i San Padrignano, sier han. Du har alltid en mentor med deg. Min var engelsktalende. Det var vanskelig til å begynne med å hele tiden ha en person med seg.

Etter noen måneder sendte Remi brev til sin mamma. Forklarte at dette ble for mye for ham. Han ville hjem.

— Det tok lang tid før jeg fikk svar. Og ikke det svaret jeg ønsket, sier Remi.

«Du visste hva du gikk til, og det er nå det gjelder», skrev hun «Jeg vil ikke at du skal komme hjem nå, fordi jeg ikke vil gå i begravelsen din».

— Jeg så på måten hun hadde skrevet brevet, at hun var helt fra seg. Mamma har en nydelig håndskrift. Men det så ut som hun hadde grått mens hun skrev det brevet.

— Så da tenkte jeg bare, OK greit. Da blir jeg her, da.

Vennskap med sterke bånd

Så begynte ting å snu.

— Jeg hadde også lært meg litt mer italiensk, forteller han. Kunne føre en samtale. Veldig overfladisk, men jeg begynte å forstå hva de andre pratet om.

Da det hadde gått et år fikk han mulighet til å gå på italiensk skole.

Han ble også omplassert innenfor den grafiske sektoren. Det førte til at han begynte å like jobben sin. Den ble en flukt unna det krevende livet i San Padrignano.

— Å treffe de samme menneskene dag ut og dag inn i flere år. Bo sammen med 11 andre i et lite rom. Med bare en smal seng og et lite klesskap for dine private eiendeler. Og uten mulighet for å rømme. Det er tøft, sier han.

Og han fikk venner.

 — De vennskapene jeg knyttet der nede har sterke bånd, sier Remi.

Han har fortsatt kontakt med dem i dag. Og de har også holdt seg rusfrie. Forteller at det kun er to av alle han har blitt kjent med der inne som har hatt tilbakefall.

Ikke noen pusing med håret

— Har du følt deg fristet av det dobbeltlivet du tidligere drømte om?

— Nei, sier han bestemt. Ikke i det hele tatt! Og det synes jeg er ganske utrolig.

På rehabilitering i Norge er det så mye «pusing med håret», hvis du skjønner hva jeg mener.

Remi smiler.

— Sånn er det ikke nede i Italia. Når klokka ringer om morgenen, må du bare bli med karusellen. Du har ikke så mye du skulle ha sagt. Er du syk kommer de med termometeret. Og har du ikke feber, kan du jobbe. Det er et helt utrolig maskineri. Og alle der inne har en funksjon.

— Vi i grafisk avdeling sto opp 06.30. Jobben begynte klokken 08.00. Da hadde vi spist frokost. Noen hadde vasket rom, mens andre hadde gjort andre plikter. For eksempel å koste gatene fri for løv. Så jobbet vi til 12.00 med et kvarters pause. Fra 12.00-14.00 var det lunsj og siesta. Så var det jobb fra 14:00 – 18:00 med 15 minutters pause mellom slagene, Etter det hadde man muligheten til å trene eller slappe litt av på rommet. 20.30 var det middag. Dørene åpnet 20.10 for at alle skulle kunne komme inn. Sitte ved bordet, når lederen klappet i hendene og maten ble servert.

— Etter middagen møttes de som bodde på samme rom for å gå igjennom hvem som skulle vaske, hvem som skal koste osv. Det var mange små oppgaver hele tiden.

Etter det kunne man høre på musikk, se en film, en fotballkamp eller et TV-program. Kanskje skrive et brev, prate litt eller spille kort.

Remi forteller at San Patrignano er kjønnsdelt. Tanken bak det er at du skal fokusere på deg selv. Ikke på å finne deg en dame eller mann.

Så kom koronaen

Det siste året skulle Remi egentlig ha fått reise hjem på permisjon et par ganger. Så kom koronaen. Han forteller at det tok tre år og åtte måneder før han fikk sin første permisjon.

— Så kom endelig øyeblikket jeg hadde ventet på, sier Remi. Jeg skulle få perm. Jeg ble kjørt til flyplassen. Gikk ut av bilen med en fantastisk følelse. Mange hadde fortalt at de hadde brukt flere dager på å omstille seg fra San Patrignano til den virkelige verden. For meg var det bare nydelig fra første stund.

Vel tilbake i Norge ønsket han å besøke stedene der han vanket da han bodde i Oslo. Han var spent på om han ville få lyst til å ruse seg.

— Jeg husker at jeg sto på Jernbanetorget med mamma. Jeg så folk med knekk i knærne og slitne kropper. Så på øynene deres hva de hadde tatt. Jeg sa til mamma: Jeg vet jeg har vært en av dem, men jeg bare kan ikke relatere meg til det lenger.

— Det var en utrolig deilig bekreftelse. Jeg var forandret, sier Remi.

Glad for at han holdt ut og fullførte

Etter permen hjemme tok det lang tid før Remi fikk svar på når han kunne avslutte oppholdet på San Padrignano. Lederen hans i grafisk avdeling ønsket at han skulle fortsette å være der nede, og få betalt for det. Dette ble kalt et stage.

— For meg var det alt annet enn aktuelt, sier Remi. Jeg ville hjem.

Da han omsider fikk svar om at han hadde fått jobb i Norge, tok han en telefon til sin leder. Han fikk beskjed om at det var ok. Han kunne velge hvilken dag han ville dra.

— Etter den samtalen endret alt seg, sier Remi. Hvordan jeg så på plassen. På alle de menneskene jeg hadde blitt kjent med. Og som jeg mest sannsynlig aldri kom til å se igjen.

Det var glede og sorg i en salig blanding da jeg skulle dra. San Patrignano var jo blitt et hjem for meg

Remi sier at han ikke savner opplegget og den rigide strukturen. Men han kan savne folkene som han bodde med. Samholdet og fellesskapet de hadde.

— Når jeg ser tilbake, føles det som om jeg har gjort en uendelig, uendelig lang reise, sier han. Jeg tror ikke jeg ville gjort det igjen. Det var en investering jeg måtte gjøre for å klare å legge det gamle livet bak meg. Men jeg er veldig glad for at jeg holdt ut og fullførte.

– Hva vil du si til noen som vurderer å dra dit, spør vi?

— Ta kontakt med meg, så skal vi først finne ut av hvor aktuelt det er. Fordi det var utrolig tøft. Jeg kan ikke sette fingeren på hva det er som funker, for det er så mange elementer som spiller inn. Men det funker. San Patrignano funker. 

(For å kontakte Remi, se informasjon lenger ned)

Ser lyst på fremtida

Nå jobber han på en gård som heter Nedre Eik gård i Svelvik. Det er også et rehabiliteringstilbud, med samme tankesett og visjon som San Patrignano, men tilpasset norske regler og lover.

— Jeg jobber her som mentor og miljøarbeider. Jeg kjenner jo modellen så godt, og skal hjelpe til å bygge opp dette. For vi er i en oppstartsprosess, sier han.

Han ser lyst på fremtiden. Ønsker å fortsette å jobbe her lenge. I tillegg tar han generell studiekompetanse på kveldstid, for så å videreutdanne seg til grafisk designer. Jobben med grafisk design og trykk i Italia ga mersmak.

— Jeg er så heldig at jeg får lov til å jobbe og videreutvikle meg på dette området her på Nedre Eik gård. Og jeg skal også lære de andre litt av det jeg kan. Kjempegøy. Jeg kunne egentlig ikke hatt det bedre. Føler at jeg har fått i både pose og sekk. Hvem kunne trodd det, sier Remi med et smil. (Se mer om Nedre Eik gård lenger ned i artikkelen.)

Remis råd

— Hvis jeg skulle komme med noen råd til en som kanskje er i en lignende situasjon som jeg var, så må det være at man må gå i seg selv og tenke på hvorfor du ønsker å bli rusfri.

— Er det noe du selv vil? Eller ønsker du det på vegne av noen andre? For hvis du ønsker det på vegne av noen andre, så vil det mest sannsynlig gå gærent.

— Men hvis du selv oppriktig ønsker det, da kan det gå bra. Du må være villig til å investere i tid og i ærlighet med deg selv. Du må også være villig til å stå i utfordringer. Og lære deg en ny måte å håndtere vanskelige situasjoner på. Uten å ty til rusen. Det er svært krevende til å begynne med, og du vil trenge støtte fra andre. Derfor må du ta et reelt oppgjør med nettverket ditt. Hvem som er bra for deg og kan støtte deg. Og hvem som ikke er det, avslutter Remi.