-Et redaksjonelt uavhengig magasin om rusfeltet

Om Frp-bråket rundt rusreformen: — Det verste jeg har opplevd i politikken

— Det verste jeg har opplevd i politikken, sier Kari Kjønaas Kjos (Frp) om måten rusreformen ble behandlet i hennes eget parti. Stortingsrepresentanten med det sterke personlige engasjementet for rusavhengige vil ikke ha noe mer med rusreformen å gjøre. Men rusfeltet forlater hun ikke når tiden som stortingsrepresentant snart er over. — Jeg er glad for å slutte nå.

Kari Kjønaas Kjos (59) ble landskjent da hun spontant etter et TV-intervju fikk en rusavhengig jente vekk fra gata og lovet å støtte henne livet ut. Frp-politikeren har også hjulpet en rekke andre enkeltmennesker og hylles av brukerorganisasjonene på rusfeltet. Etter 16 år på Stortinget skulle rusreformen bli hennes siste store sak. Slik ble det ikke. Fremskrittspartiet hoppet bukk over alle demokratiske prosesser og sa nei til reformen  

Det skjedde på noen timer. Plutselig hadde landsstyret i Frp sagt nei til regjeringens rusreform. Alle forberedelser til diskusjon, inklusive et 200 siders notat om reformen sammenfattet av Kjos på oppdrag fra partiet, var med et pennestrøk satt til side. Kjos opplevde det som et personlig angrep. Hun trakk seg som ruspolitisk talsperson, ga ett intervju til media og sendte en redegjørelse til partiet. Så lukket hun døra. Ennå orker hun ikke å snakke om saken uten å ta til tårene.

— Jeg ble voldsomt sint og veldig lei meg. Jeg vet ikke hvilke av de to følelsene som var sterkest. Dette er det verste jeg har opplevd i politikken, sier hun.

Stikker dypt

Rus & Samfunn møter henne i terrasseleiligheten hjemme på Lørenskog. Det har gått noen uker siden den opprivende hendelsen i slutten av mars. Frp-politikeren er i vater igjen, men såret ligger rett under overflaten. Etter at det ble kjent gjennom VG hvordan reformen ble behandlet i partiet, har Kjos ikke villet snakke med media - før nå:

— Det handlet om demokratiske prosesser som man ikke ville drømt om å hoppe bukk over på andre felt. Jeg skulle likt å se at det ble gjort noe sånt mot Per-Willy Amundsen og politireformen, Christian Tybring-Gjedde om Langtidsplanen for Forsvaret eller Bård Hoksrud om Nasjonal Transportplan. De store viktige sakene! Det hadde de aldri gjort, sier hun.

Du hadde jobbet lenge med notatet som skulle brukes i en bred debatt i partiet om rusreformen. Hva sto det i notatet?

— Det har ingen betydning hva som står der. Ingen i partiet har spurt om det. Da får de heller ikke vite det.

Ferdig med reformen

Hun har hatt en prat med Siv Jensen og tatt telefonen når enkelte partikolleger har ringt. Ellers har hun avvist alle henvendelser.

— Noen i landstyret beklager det veldig. De skjønte ikke hva de var i ferd med å gjøre. Andre trodde at jeg var en del av prosessen. Sylvi er lei seg og vil ha meg med, men for meg er dette ødelagt nå. Jeg vil ikke ha noe med reformen å gjøre.

Hva som var hennes anbefaling om rusreformen vil hun ikke røpe, bare at hennes bekymring ligger hos de yngste.

— Å innkalle til en samtale på tre kvarter holder ikke. Du får ikke tillit, kommer ikke i posisjon på den tiden. Ungdom ser ikke at de har, eller vil få, et problem, sier hun.

Hylles av rusfeltet

Mange har støttet henne. «Slik det fremkommer har Kjos fulgt spillereglene, men er blitt overkjørt i et stusselig politisk spill», skrev Arild Knutsen, leder i Foreningen for human narkotikapolitikk (FHN). Hun er den den mest engasjerte politikeren han vet om på rusfeltet. Han glemmer ikke at Kjos åpnet Stortingsdøra og lyttet den gang brukerne foreslo utdeling av nalokson. Nalokson nesespray mot overdoser ble senere vedtatt og har reddet liv. Kenneth Arctander Johansen i brukerorganisasjonen RIO hyller også Frp-politikeren og takker henne for alt fra opptrappingsplanen på rusfeltet til redningen av behandlingssteder.

— Det er slike attester som gjør at man overlever i denne jobben, sier Kari Kjønaas Kjos.

— Politikken er krevende. Det er så mange nedturer, så mange saker du taper, så mange mennesker du skuffer, selv om du vil det motsatte.

I rusmiljø som ung

Hun tar et trekk av en e-sigarett. Først da lungene begynte å protestere og bedriftslegen advarte mot en framtid med oksygenmaske, kastet hun røykpakka.

— Jeg slutta på femtiårsdagen. Jeg er fremdeles avhengig av nikotin, men har klart meg i ni år. Det er jeg fornøyd med, sier hun.

Hun begynte å røyke som 13-åring, to år før hun møtte ektemannen. Per skal ha bestemt seg for å gifte seg med henne første gang han så henne. Kari likte den signalgrønne Cortinaen hans med plysjterninger i frontruta, men falt ikke pladask. Per var 18, stille og ordentlig og skulle begynne på BI etter artium. Selv var hun 15 og del av et rusmiljø.

— Jeg ble tidlig fascinert av rus, sier hun.

Ulik rusbruk

Kari vokste opp like ved NRK-bygget og gikk på Marienlyst skole, Norges største på denne tiden. Elevene omfattet alt fra rikmannssønner til barnevernsbarn som bodde på institisjon. Kari så hvor ulikt de brukte og reagerte på rus.

— Noen testet og syntes det var spennende. Andre brukte det som selvmedisinering. En gutt ble banket opp hjemme. Han blomstret da han rusa seg.

Og du?

— Jeg tilhørte miljøet, men observerte mest. Å røyke vanlig røyk var tøft det og.

Hva ville skjedd med deg om ikke Per hadde dukket opp?

— Jeg tror ikke jeg ville startet med rus. Det var ikke noe for meg å sende pipa rundt og ikke vite hvordan jeg ville reagere. Jeg har for stort kontrollbehov, jeg er nok det man vil kalle kontrollfreak. Jeg likte heller ikke miljøet. Rus fører med seg stress, kriminalitet og kynisme. En periode hadde jeg en kjæreste som heller ville til Slottsparken og skaffe stoff enn å møte meg.

Småmamma

Hvis noen strevde, plukket Kari dem opp.

— Jeg ble tidlig en slags småmamma. Hadde du spurt klassevenninnene mine om jeg ville bli politiker, ville alle svart nei. Hadde du spurt dem om jeg ville bli sosialarbeider, ville alle sagt ja.

Etter videregående jobbet hun som barnehageassistent, dagmamma, reiseleder og teppeselger før hun ble økonom, som ektemannen. I fem år var hun daglig leder i en skobutikk. Også der plukket hun opp folk, ga en ny sjanse. Hun ble dratt inn i politikken som listefyll, men fikk så mange slengere og kryss at hun plutselig var valgt.

— Jeg skjønte ingenting. Først gråt jeg. Så gikk jeg løs på oppgaven. Jeg trodde alt var lett. «Det må vi fikse», sa jeg om et hybelhus for ettervern. Det tok åtte år, men jeg fikk det til.

Fra 1999 var hun lokalpolitiker og likte det. I 2005 ble hun valgt inn på Stortinget. Der følte hun seg seg utenfor, syntes ikke hun fikk utrettet noe. Første jula ble mørk. Da hun våget å sette ord på at den gjeve jobben gjorde henne deprimert, forsto hun at flere hadde det på samme måte. Man snakket bare ikke om det. Kari bestemte seg for å snakke og fortalte om det på konferanser og i bladet Psykisk Helse.

— Psykiske plager kan hende alle. Det er ikke noe å skamme seg over, sier hun.

Lovet å støtte livet ut

En lørdag ettermiddag i 2012 ringte telefonen. TV2 ville ha et intervju. Motvillig satte hun seg i bilen. På gata møtte hun Angelica, en rusa tenåring som alle hadde gitt opp. Etter intervjuet spurte Kari: Vil du ikke leve? Jo, svarte jenta, men jeg orker ikke. Da sa Kari: Hvis du virkelig vil gi livet en ny sjanse, skal jeg gå hele veien med deg.

Etter tre dager ringte jenta og sa hun ville gi livet en sjanse. Sammen fikk de henne inn i et behandlingsoppegg. Permisjonene hadde hun hos dem i Lørenskog

Du beskriver deg selv som kontrollfreak. Stemmer ikke det dårlig med at du impulsivt lovet å støtte et fremmed menneske livet ut?

— Jeg har begge deler i meg. I de store spørsmålene, der jeg er sikker, handler jeg spontant. På andre områder er jeg avhengig av kontroll.

Angelica var misbrukt av stefaren, gruppevoldtatt og torturert, senere flyttet rundt fra institusjon til institusjon. Hun var redd for alt og gråt hele tiden da hun kom.

— Per aksepterte situasjonen. Barna syntes det ble mye. Ganske mye, sier Kari.

Tenke med hjertet

Barna så hvor skadet Angelica var og tenkte «mamma vet jo ikke noe om sånne ting». Kari sto ved løftet. «Jeg får tenke med hjertet», sa hun til seg selv. Det ble tøffe år. Angelica gjorde seg umulig for å teste om Kari mente alvor. Kari forsto mekanismene og tålte avvisningen, men ansvaret tynget. Om natta, i stortingssalen og på møter hadde hun alltid et øye på mobilen: Ruser hun seg? Vil hun ta livet av seg eller går det bra?

Plutselig var hun pårørende.

— Å forholde seg til systemet var vanskeligere enn å takle Angelica, sier hun.

— Jeg ble så forbanna, på Nav, saksbehandlere og ruskonsulenter. Der satt de, helt tafatte, uten et tilbud, ellers så hadde de allerede bestemt hva som skulle skje og passet gjerne på å fortelle hva vedtaket ville koste. Kunne de ikke i det minste late som om de brydde seg om den det handlet om?

Hjemme fokuserte de på å lære Angelica å leve i en normal familie. Gjennom Per klarte Angelica å stole på menn igjen. Hvis hun fant en som Per ville hun ha en mann, ellers ikke. Angelica var med dem på hytta på Hurum, på ferie, gled inn i familien. De to barna til Per og Kari er jevnaldrende med Angelica, og etter hvert ble de venner, men da Angelica ville ta etternavnet Kjos, ble det en ny runde. Per var positiv, barna skeptiske. Kari sa ja da hun forsto hvor mye det betød for Angelica.

Viktig lærdom

Frp-politikeren lærte mye, blant annet at man må være tett på i overganger, som etter avrusing.

— Man er veldig sårbar i slike situasjoner. Detaljer kan virke overveldende. En gang kalte jeg Angelica «drama queen», jeg syntes hun overdrev. Da ble hun forbanna. Jeg skjønner det nå. For henne var det slik. Veldig mye kan løses med en samtale.

Det snakkes om at du har hjulpet flere enn Angelica. Er det riktig?

— Jeg har hjulpet drøssevis av mennesker uten at historiene har nådd media. Noen ganger har jeg lyktes, andre ganger ikke. Et parti vokser ikke av å ha sånne politikere som meg. Et parti trenger overskrifter som viser at det gjør bra ting. Jeg har fått lov til å holde på med mitt. Det setter jeg enormt pris på.

Du valgte Fremskrittspartiet fordi det var det eneste partiet som ikke så ned på folk, mente du. Hva tenker du nå?

— Det samme. Det kan godt tenkes at jeg en dag kan bli så forbanna på FrP at jeg går ut av partiet, men jeg ser ikke noe annet parti å gå inn i.

Utålmodig

Å være utålmodig er det vanskeligste som politiker, mener Kari. Resultatene kan komme etter lang tid. På rusfeltet skiller to seire seg ut, fritt behandlingsvalg  og opptrappingsplanen.

— Det er det viktigste som har skjedd. Rusfeltet får mer penger enn noensinne. Vi har fått på plass ruskonsulenter og psykologer. Noen kommuner følger godt opp, andre ikke. Det gjør meg så sint! Alle midlene må øremerkes, ikke bare en tredjedel.

Hva gjenstår på rusfeltet framover?

— Mye. Mennesker som har blitt tråkket på og opplevd nederlag må møtes med respekt. Ansvarsgruppemøtene må bli bedre. Man må jobbe ut fra folks ressurser, ikke sykeliggjøre dem.

Bekymret for barna

Noen rusavhengige forteller Kari om en oppvekst som får henne til å spørre: Hvordan er det mulig at vi svikter barn så voldsomt? Hvordan kan vi overse dem og la dem leve under slike forhold år etter år?

Under pandemien er problemstillingen snudd på hodet, mener hun.

— Vi beklager at barna ikke får et pusterom på skolen, men snakker ikke om hva vi burde gjort hjemme. Det er der vi burde vært! Hadde vi gjort jobben, ville vi oppdaget barna lenge før de blir tatt for rus.

I andre enden av skalaen finner vi foreldre som har gjort alt for barna sine og må leve med skam.

— Rusavhengige barn blir automatisk forbundet med omsorgssvikt. Det er å tråkke på gode foreldre. Barna kan ha blitt voldtatt eller utsatt for massiv mobbing på skolen. Rus kan handle om helt andre ting enn hjemmet, sier hun.

Skammen vil henge lengst ved de pårørerende, tror Kari.

— Å fjerne fordommer tar lang tid. Holdninger kan vi ikke vedta.

Livet kan snu

Man er ikke fortapt om man ruser seg. Livet kan snu. Det må vises fram og snakkes om, mener Kari.

— Jeg oppfordrer alle som har kommet videre til å fortelle historien sin, sier hun.

Angelica kom videre og ble rusfri. Hun jobber i dag som erfaringskonsulent i barnevernet og lever et godt liv. Hun fant også en mann som Per og har stiftet familie.

— Hun er blitt som et barn for meg. Jeg er veldig glad i henne, sier Kari.

I 2019 fortalte de historien sin i Vårt lille land på TV2. Begge gråt da de så programmet.

Angelica sier hun ville vært død uten deg. Hva tenker du om det?

— Sterkt. Men det har krevd mye. Det er ikke sikkert at jeg ville gjort det igjen om jeg hadde visst hva det innebar.

Nye planer

Snart går hun ut av Stortinget. Det betyr oftere henting på skole og i barnehage av barnebarna i alderen to til sju år. Men i perioder vil hun også være langt unna.

— Vi kjøpte hus i Spania i fjor, men har knapt vært der. Nå gleder vi oss til å ta det i bruk, sier Kari.

Neste år fyller hun 60, men hun har ikke tenkt å bli pensjonist.

— Jeg lukter på et årsstudium innen rus og psykisk helse. Det er på rusfeltet jeg har engasjementet mitt, sier hun.

Du hadde lagt mye arbeid i notatet om rusreformen. Blir det en trist sorti etter det som har hendt?

— Nei, det føles godt. Hadde du sett de 300 meldingene jeg fikk etter vedtaket i landsstyret, ville du skjønt det. Herregud, så mye kjærlighet! Så mye varme! Det er disse meldingene jeg tar med meg videre.

 

 

Les mer om følgende emner: