Fysisk trening - en pille uten bivirkninger?

Vernepleierstudentene Mats Kolstad og Anne Øverland og barnevernpedagogstudentene Vilde Nilsen og Renathe Warloff Lunde har sammen levert sin bacheloroppgave "Hvordan kan fysisk trening påvirke recoveryprosessen til mennesker i rusbehandling?" til Universitetet i Sør-Øst Norge i Porsgrunn. I forbindelse med oppgaven har de vært i praksis på en rusbehandlingsinstitusjon på Østlandet. 

Denne teksten er ikke selve bacheloroppgaven deres, men en kronikk de har skrevet på bakgrunn av oppgaven.

Fysisk trening - en pille uten bivirkninger?

Det er allment kjent at trening kan gi helsemessige fordeler, men hvordan kan fysisk trening påvirke recoveryprosessen til mennesker i rusbehandling? Funnene fra studier viser til positive gevinster, men er det helt fritt for bivirkninger?

Den nye folkesykdommen?

I 2022 ble det anslått at 5-8 prosent av Norges befolkning hadde en vedvarende rusmiddelavhengighet (Bramness, 2022). Til sammenlikning var det ca. 0,25 prosent av Norges befolkning som hadde hjerteinfarkt i 2021 (FHI, 2022). De siste årene har det vært en kraftig økning i antall pasienter som behandles av spesialisthelsetjenesten for sin avhengighetsproblematikk, hvorav alkohol og opiatavhengighet utgjør majoriteten av avhengigheter.

Rusmiddelavhengighet er ikke bare forbundet med alvorlige fysiske og psykiske plager for den enkelte, det kan også ha svært ødeleggende konsekvenser for pårørende og samfunnet som helhet (Bramness, 2022). Det bør derfor være av høy interesse å finne gode og bærekraftige behandlingsmetoder for denne pasientgruppen. Fysisk trening er noe alle mennesker bør og kan gjøre, uten henvisning fra fastlegen og kostbare behandlingsopplegg.            

Trening og livskvalitet  

Fysisk trening defineres gjerne som “systematisk fysisk aktivitet som har til hensikt å øke den fysiske prestasjonsevne og/eller bedre den fysiske og psykiske helsen” (Orø & Dahl, 2021, s. 428). I terapeutisk sammenheng er fysisk trening noe mer enn en fritidssyssel.

De norske forskerne Flemmen og Wang (2015) undersøkte helsestatusen til 44 pasienter med rusmiddelavhengighet, ved å måle maksimalt oksygenopptak og muskelstyrke under trening. Funnene viste at både oksygenopptak og muskelstyrke var lavere enn hos kontollgruppen uten rusmiddelavhengighet. Studien beskriver hvordan lavere oksygenopptak og muskelstyrke øker risikoen for overvekt, tap av benmasse, kreft og død (Flemmen & Wang, 2015).

Dette er bare en av flere studier som anbefaler bruk av fysisk trening som metode for å bedre den fysiske og psykiske helsen til pasienter i rusbehandling.

Et bredt utvalg av forskning viser at fysisk trening, god helse og livskvalitet har en sammenheng. På en annen side kan overdreven fysisk trening føre til den rake motsetningen, altså virke svært negativt på både fysisk og psykisk helse. For mennesker som sliter med et forstyrret spise og treningsmønster, som ved anorexia nervosa og megareksi, kan fysisk trening være en del av selve sykdomsbildet (Martinsen, 2018, s. 134-135).

En metastudie om fysisk trening i rusbehandling viser at over 70 prosent av respondentene oppgir en positiv endring i livskvalitet, ved bruk av fysisk trening som et ledd i behandlingen (Patterson et.al, 2022 s. 804). En annen studie viste positiv forandring i den helhetlige helsen av selve styrketreningen, og ikke minst følelsen av tilhørighet ved å trene sammen med andre.  

Ingen kan alt, alle kan noe

Recovery, som kan oversettes til «tilfriskning» på norsk, er en egen og personlig prosess for hvert enkelt menneske. Det er nettopp individets behov og ønsker, med de forutsetningene, styrkene og begrensningene individet selv innehar, som styrer hver enkelt recoveryprosess (Lossius, 2021, s. 69). En recovery-orientert praksis stiller derfor krav til at vi som profesjonsutøvere er bevisst på egen praksis. Vi vender blikket innover, og reflekterer kritisk over egne holdninger, verdier og hvordan vi opptrer i møte med pasienten.

En reell brukermedvirkning handler om å anerkjenne pasientens egne ønsker, behov, ressurser og opplevde symptomer. Med andre ord så er det vi som profesjonsutøvere som «virker med» pasienten. Vi skal jobbe med “hendene på ryggen” da det til sist er individet selv som har ansvaret for sin tilfriskning. Vi må være villige til å gi pasientens stemme like stor gyldighet som vår egen, og tørre å slippe opp kontrollen og gi fra oss makt (Lossius, 2021, s. 66).      

Opplevelse av sammenheng

Aron Antonovsky konstruerte på 80-tallet en ny, helhetlig måte å tenke helse på. Denne modellen kalte han den salutogene modellen. Han mente at helse måtte sees på som en skala der man har uhelse og helse i hver sin ende, fremfor den rådende sort-hvitt tenkningen av mennesker som enten friske eller syke (Antonovsky, 2012, s.29). Salutogenese handler altså om hvor en plasserer mennesket på denne skalaen, og hva en kan gjøre for å komme nærmere helseenden (Antonovsky, 2012, s.30). Antonovsky oppsummerer de viktigste følgene av det salutogene perspektivet slik: «En salutogen tankegang er ikke bare en forutsetning for, men tvinger oss til å jobbe for å utforme og fremme en teori om mestring» (Antonovsky, 2012, s.36). Kan trening føre rusmiddelavhengige nærmere helseenden av den salutogene skalaen?

Opplevelse av sammenheng (OAS) er et annet begrep som Antonovsky har konstruert.
OAS kan kort fortalt beskrives i tre dimensjoner: Begripelighet, håndterbarhet og meningsfullhet (Antonovsky, 2012, s. 37). For å forklare OAS, så kan man tenke seg en person med alvorlig rusmiddelavhengighet innlagt i rusbehandling. Pasienten har ikke trent på flere år. Ved innleggelsestidspunktet skårer personen etter lang tid med tung rusbruk lavt på begripelighet, håndterbarhet og meningsfullhet. Begripelighet kan oversettes til det å forstå sin egen avhengighet. Gjennom opplæring av hva rusmiddelavhengighet er, og hva det gjør med deg som person og de rundt deg, kan man etter hvert øke sin begripelighet ved å forstå seg selv og hvorfor man har utviklet en rusmiddelavhengighet. Opplæring av helsemssige fordeler av fysisk trening kan også bidra til å øke begripeligheten.

Når man ikke forstår hvordan rusen ødelegger for seg, kan det være vanskelig å håndtere livet uten rus. Når man får rusen på avstand og jobber med de underliggende problemene, så kan det bli lettere å håndtere livet. Ved å fokusere på trening som man mestrer, kan håndterbarheten øke.

Når man lever i avhengighet og konstant jager etter rus, kan det være vanskelig å se at livet er meningsfullt. Når man får etablert treningsrutiner, fjerner rusen fra likningen og gjenoppretter relasjon til familie og venner, kan livet bli mer meningsfullt. Man rykker nærmere helseenden av den salutogene skalaen. Vi som jobber i rusbehandling skal ikke frelse mennesker fra sykdommen sin, men hjelpe pasientene nærmere helseenden av skalaen ved å fokusere på det friske og det en mestrer, som for eksempel treningen.

Følelsesregulering                           

Videre kan det være interessant å drøfte på hvilke måter opplevelsen av mestring kan overføres videre i recoveryprosessen etter endt behandling. Har troen og opplevelsen av mestring i den fysiske treningen bidratt til pasientenes tro på videre mestring i et liv som ikke er styrt av rus?

Vi har observert at trening kan fungere fint som metode når  «tankekjør» og russug kommer. Det blir blant annet sagt at trening er en fin måte å regulere følelser på. Et eksempel på dette kan være at før man kommer i behandling, så ruset man seg på forskjellige rusmidler for å regulere følelser. Observasjoner vi har gjort viser også at russuget som regel forsvinner når man trener, og etter en treningsøkt er de negative tankene og følelsene byttet ut med glade tanker og «gladslitenhet».                                                      

Trening - en ny avhengighet?

Tidligere forskning viser at fysisk trening innebærer opplevelser av mestring og en forbedret helhetlig helse. Det kan antas at dersom man har en opplevelse av mestring på treningen, så kan man flyttes nærmere helseenden av den salutogene skalaen (Antonovsky, 2012, s. 36). Litteratur om mulige negative konsekvenser av fysisk trening som et ledd i rusbehandling, viser imidlertid ikke et rent risikofritt bilde.

Treningsavhengighet, overtrenthetssyndrom og spiseforstyrrelser er eksempler på potensielle negative effekter av trening (Martinsen, 2011, s. 160-161). Dette kan ta overhånd dersom man ikke er bevisste på pasientens individuelle behov eller triggere. En observasjon vi har gjort oss er at variasjon i treningen kan være viktig for å ikke få «oppheng» i en treningsform.                                                

Alle mennesker kan se elefanten i speilet eller ha et forvrengt syn på eget utseende. Ønske om å forandre kroppen kan være større i starten av rusbehandlingen, da motivasjonen er høy for å få et friskere utseende og ikke se ut som en «narkoman». Å kle seg i treningsklær og ha en «sunn» fremtoning kan være med på å bidra til at man føler seg bedre.

Vi tenker at alle som jobber med mennesker i rusbehandling, bør være oppmerksomme på disse pasientenes potensielle forvrengte kroppsidealer og tendenser til å ha et ubalansert forhold til trening. Slik at treningen ikke spinner ut av kontroll og blir til en ny avhengighet, eller at man pådrar seg kroppslige skader. Tverrfaglighet, informasjon og fokus på både positive og negative effekter av trening kan være stikkord som behandlere bør ha med seg i bakhodet når de motiverer pasienter til å komme i gang med treningen.

Fysisk trening bør implementeres i tverrfaglig spesialisert rusbehandling

Mestring og livskvalitet går igjen som stikkord fra litteraturen om hvordan pasienter opplever trening som en del av behandlingen. I recoveryprosessen handler det om å møte pasienten der den er, ut fra sine individuelle forutsetninger og behov. Som profesjonsutøvere, bør vi anerkjenne individets styrker og jobbe med motivasjonsfremmende tiltak i behandlingen        

Forskning viser at trening kan bidra til å gi den rusmiddelavhengige opplevelsen av en meningsfull hverdag. Videre kan trening øke selvbildet og selvtilliten, som igjen kan medføre flere rusfrie dager (Davidson, 2022, s. 92-94). At menneskets helse er sammensatt av flere faktorer som påvirker hverandre gjensidig, bør være en grunnleggende holdning i arbeid med rusmiddelavhengighet.

Som profesjonsutøvere i møte med rusmiddelavhengige må vi arbeide kunnskapsbasert og benytte oss av vår relasjonskompetanse for å møte pasienten der den er. Å reflektere sammen i tverrfaglige grupper kan være med på å vise vei, og støtte hvert enkelt individ i dens recoveryprosess. Torgny Lindgren skrev at: «I delaktigheten uppstår vårt tillvaro. Genom att göra oss delaktiga i varandras liv skapar vi oss själva.” (Røkenes & Hanssen, 2012, s. 41). Trening kan være en aktivitet som skaper fellesskap. Så er det kanskje sammen med andre at man bør trene?

Våre erfaringer fra arbeid med rusbehandling kombinert med vår systematiske gjennomgang av forskning på feltet, gir oss belegg for å hevde at fysisk trening bør være en del av tverrfaglig spesialisert rusbehandling. Veien til livskvalitet og en bedret helse er kompleks, slik som recoveryprosessen er kompleks og unik for hvert enkelt menneske. Videre forskning bør se på hvordan pasienten kan motiveres til å gjøre trening til en del av sin nye hverdag, og hvordan opprettholde hensiktsmessige treningsvaner etter endt behandling.

Litteraturliste                           

Antonovsky, A. (2012). Helsens mysterium: Den salutogene modellen. Gyldendal Norsk forlag

Bramness, J.G. (2022, 15. juni). Rusmiddellidelser i Norge. Folkehelseinstituttet   

Flemmen, G. & Wang, E. (2015). Impaired Aerobic Endurance and Muscular Strength in Substance Use Disorder Patients: Implications for Health and Premature Death. Medicine 94(44). 

Folkehelseinstituttet (2022). Forekomst av hjerte- og karsykdommer i 2021. Folkehelseinstituttet.

Lossius, K. (2021). Håndbok I rusbehandling. (3.utg). Gyldendal akademisk

Martinsen, E. W. (2018). Kropp og sinn: fysisk aktivitet og psykisk helse. (3.utg). Fagbokforlaget

Nesvåg, S. (2018). Ulike forståelser og perspektiver på problematisk rusmiddelbruk og avhengighet. I S. Biong & S. Ytrehus (Red.) Helsehjelp til personer med rusproblemer. Cappelen Damm

Orø, T.D. & Dahl, T. (2021). Treningsterapi. I K. Lossius (Red.), Håndbok i rusbehandling. (3. Utg.). Gyldendal Akademisk

Patterson, M.S., Spadine, M.N., Boswell Graves, T., Prochnow, T., Amo, C., Francis, A., N., Russel, A., M. & Heinrich, K., M. (2022). Exercise in the Treatment og Addiction: A Systematic Literature Review. Health Education & Behavior, 2022, 49(5) s. 801-819. 

Røkenes, O.H., & Hansen, P.H. (2012). Bære eller briste: kommunikasjon og relasjon i arbeid med mennesker. Fagbokforlaget

Tyrili. (u.å). Vårt syn på rusavhengighet.