Christian René Wold: – Det eneste jeg ville ha var fest, rus og damer

— Jeg lot rusen og bitterheten over min mislykkede New York karriere ta overhånden. Droppet alle streite jobber og brukte kontaktene jeg hadde i kriminelle nettverk.

Slik lyder kortversjonen av hva som gjorde at ting ble som de ble for Christian René Wold.

Rus og Samfunn møter han en isende kald vinterdag på Grønland i Oslo. Christian er sosionom, ansatt i NAV Sagene som bomiljøkonsulent og har en brokete fortid som rusavhengig og kriminell. Han er også skuespiller og forfatter.

Vi søker oss inn i varmen på en lokal kafe. Her inne hilser alle på den høyreiste mannen. Det er tydelig at han er populær. 

— Livet mitt startet bra, sier han da vi har fått satt oss.

Han forteller at han vokste opp på Oslos vestkant. Gikk ut videregående med 4,9 i snitt. Tok forberedende på Blindern. Så to år på høyskole.

— Det var først da jeg begynte som skuespiller og modell, at jeg virkelig kom inn i miljøer hvor det var vanlig å bruke stoff. Jeg flyttet til New York og tenkte: hvis ikke jeg også tar stoff, får jeg kanskje ikke den auditionen. Alt jeg ville var å bli boende i New York.

— Men sånn ble det jo ikke, sier Christian.

Etter en prolaps måtte han hjem og opereres.  Og da han kom tilbake til New York sa agenten: — Du har blitt for puslete og utrent. Kom tilbake om et halvt år!

Christian forteller at han fikk seg jobb som dørvakt på en klubb i Queens.

— Der var det en vanlig garderobe, sier han. Og så var det en annen for våpenbelter. Det skremte meg. Jeg kan ikke bli her og risikere å bli skutt, tenkte jeg. Så jeg dro hjem til Norge.

Han hadde tidligere gjort en vellykket sesong på Manhattan med den kjente showgruppen Great Garlic Girls. Tilbake i Norge tok de ham imot med åpne armer. Men rusvanene var også blitt med hjem. Og til slutt droppet han et show. Bare lot være å dukke opp.

— Det er bare en av de tingene jeg skammer meg over, sier han. Jeg lot rusen og bitterheten over min mislykkede New York karriere ta overhånden. Droppet alle streite jobber og brukte kontaktene jeg hadde i kriminelle nettverk.

— Det eneste jeg ville ha var fest, rus og damer.

Skulle bli pappa - var livredd for ansvaret

Til en dag. Christian husker at han sto på kjøkkenet da hans daværende samboer kom hjem.

—  «Jeg er gravid, sa hun».

— Jeg mistet alt det jeg hadde i hendene. Rett ned i gulvet. Og måtte sette meg ned, sier Christian.

Magen knyttet seg. Det var en frykt han aldri hadde følt på før. Tankene svirret i hodet. Kunne dette være veien ut av rusen?

— Samtidig tenkte jeg: Jeg er en rusavhengig kriminell. Hva kommer de som jobber i barnehagen til å tenke om meg? Hva kommer de andre foreldrene til å tenke? Jeg hadde null selvtillit. Skulle bli pappa og var livredd for ansvaret.

Og hvordan skulle han fortelle de andre i nettverket at han ikke lenger ville drive med verken bruk eller salg av rusmidler. Bytte telefonnummer ville han ikke.  Av frykt for å bli sett som tyster eller verre.

— Så jeg beholdt nummeret, ringte til hver enkelte og sa fra. Sikkert en førti personer, sier Christian. Og av de førti, så var det bare tre som respekterte min beslutning. Jeg ble ikke truet. Men jeg skjønte tegningen.

Ferska på Makker’n

Men det var et problem til. Christian hadde alltid vært flink til å unngå politiet. Men i en svindelsak var han blitt pekt ut av andre som ble tatt. Og til slutt etterlyst av Interpol i 6 uker. Det gikk bra til den dagen han var på McDonalds for å kjøpe en hamburger. Blant gjestene befant seg også noen sultne spanere med en etterlysning.

— Jeg husker det godt, forteller han. Da jeg var på vei ut igjen, prikket en av dem meg på ryggen. Jeg snudde meg og så rett inn i bildet av meg selv.

— Er du Christian René? spurte de. Du er nødt til å bli med på stasjonen. Sulten, og med en skikkelig hangover, spurte jeg om jeg ikke kunne melde meg på mandag istedenfor. Jeg skulle nemlig på fest, sier Christian.

I 2006 ble han så dømt til 1 år og 1,5 millioner i erstatningskrav. Men siden politiet anket (anken ble avvist) gikk han nå og ventet på soning. I august kom han endelig inn. Datteren hans var nå blitt nesten ni måneder.

Han husker da datteren besøkte ham i fengselet. Hun hadde akkurat lært seg å gå og kom løpende til ham på besøksrommet.

— Da skjønte jeg at her må jeg være til stede for henne. Barn kjenner jo sånt, direkte, sier han.

Etter hvert fikk Christian en frivillighetsordning, og søkte seg inn på sosialt arbeid. Han fikk arbeidsavklaringspenger. En ny saksbehandler syntes sosionomutdanning kunne være en god idé for ham. Det førte til at han, 36 år gammel og snart tobarnsfar, begynte på Høgskolen i Oslo høsten 2010.

— Bortsett fra rusbehandlingen, er nok ansvaret som far grunnen til at jeg kunne slutte, sier han. Rusen ble til en tanke som egentlig bare forsvant ut av systemet mitt.

Rusavhengig er en heltidsjobb

— Mange tenker kanskje ikke på det, men å være rusavhengig er en heltidsjobb. Faktisk som å ha flere jobber samtidig, sier Wold. En uke som kriminell og rusavhengig tilsvarer kanskje et stress noen vanligvis har på et år. Man har kanskje 20-30 ting gående samtidig. Med forskjellige folk. Bare for å holde seg i live. Slik holdt jeg på i 16 år, sier Christian.

— Og da den jobben ikke er der lenger, må man finne andre ting og holde seg opptatt med.

Man blir nødt til å lære seg selv å kjenne på nytt.

Mange sitter fast i fortiden

Christian mener vi må sette større fokus på hvordan det er å leve med å ha vært rusavhengig.

— Vonde ting fra fortiden blir ikke borte bare man slutter å ruse seg. De blir et hinder for å komme seg videre. Man kanskje føler at man ikke er bra nok. Har ikke tro på seg selv.  For det skal veldig mye til for å tro nok på seg selv. Til å tørre å følge det man har lyst til videre.

Man må gå igjennom sin fortid. Finne grunner til at man begynte å ruse seg og grunner til at man fortsatte.

Jeg følte selv på mye skam. Hadde mistet kontakten med familie og venner fra tiden før jeg begynte å ruse meg.

— Jeg holdt ikke avtaler. Byttet telefonnummer hele tiden. Følte at jeg ikke var bra nok. Passet ikke lenger inn.

Christian fikk mye ut av å skrive trilogien om fortiden som kokainavhengig i Oslos underverden. Det ble en slags terapi. Han tror hans tidligere liv har gitt ham styrke og selvinnsikt.

Død er blitt en del av hverdagen min

 I jobben sin fører Christian nå en kamp mot narkotika og kriminalitet. Det har blitt en del av hverdagen.

— Dessverre har også død blitt en del av hverdagen min, sier han. Mange overdoser, drap, dødsfall og selvmord. Jeg ser de enorme negative kreftene rusen har over folk.

— Enten det er unge som kommer inn i det, eller det er folk som har levd i det lenge.

I tillegg til arbeidet som bomiljøkonsulent i NAV og en 15 prosent stilling på akuttpsykiatrisk avdeling på AHUS, farter han Norge rundt og holder foredrag for å forebygge ungdomskriminalitet. 15 foredrag bare i løpet av månedene før jul, forteller han. Arbeidsdagen hans er på nærmere 17 timer.

— Jeg står opp fem på morgenen, jobber med egne ting til halv sju. Og skriver, selvfølgelig. Og så kjører jeg. Jeg er på jobb i bydelen klokka syv. Legger meg ved titiden hver kveld. Så jeg har jo erstatt av mye tiden jeg brukte på rusen med annen jobbing. Men jeg blir ikke like stresset.

Petter der ingen vil bo

I 2023 kunne vi se Christian i jobben som bomiljøkonsulent i Petter Nyquists TV-serie "Petter der ingen vil bo". Om menneskene som bor i et belastet strøk på Torshov i Sagene bydel i Oslo. Her kan du lese Rus & Samfunns artikkel om TV-serien.

Han forteller at området har et «treffsted» dit folk som bor i nabolaget kan gå for å få hjelp med hverdagslige ting. Som å lese brev fra NAV, for eksempel.

Christian husker selv hvordan det var den gang han ble sosialklient for å klare å slutte med kriminalitet.

— Jeg fikk vedtak jeg måtte lese flere ganger. Noen ganger skjønte jeg ikke om jeg hadde fått innvilget støtte eller ikke. Det er et byråkratisk språk. Derfor er det gull med et treffsted hvor man kan få hjelp. Alle burde ha et slikt, sier han. Og et nabolagspoliti eller bydelspoliti som er synlig, så folk kjenner dem.

— Så lenge du gjør noe for å hjelpe menneskene, pappa, så er det greit

Christians barn har nå rukket å bli 16 og 13 år gamle.

— Jeg har vært åpen om min fortid for barna. De vet at jeg har sittet i fengsel. At jeg har gjort masse dumt i mitt tidligere liv. Ting som jeg angrer på, selvfølgelig. Men de har også vokst opp med at jeg jobber med ungdommer. Og vi har vært besøkshjem for barnevernsbarn. De har alltid hatt mange «storebrødre og storesøstre» i nærheten.

 — Samme dag som jeg hadde en stor sak i Aftenposten Magasinet og i VG, sa datteren min til meg:

— Så lenge du gjør noe for å hjelpe menneskene, pappa, så er det greit, synes jeg. Hun er stolt av meg. Og det er fint.

— Hva tenker du om deres liv der ute i virkeligheten? Blir du ikke urolig?

— Ja, vi snakker jo mye om det. Hun forteller meg hvis det er noe som plager henne. Eller om det er noe som har skjedd på skolen. Det har også hendt at hun også spør om råd hvis noen av vennene hennes lurer på noe de ikke har lyst til å spørre om direkte. Hun har kanskje fått bli voksen litt raskere enn mange, sier han ettertenksomt.

Hensynsløs rekruttering til kriminelle nettverk

Det uroer ham at de som blir rekruttert inn i kriminelle nettverk blir yngre og yngre.

— Da jeg begynte med foredrag for syv år siden, så var det hovedsakelig på videregående. Nå får jeg henvendelser fra lærere helt ned i 6. klasse, sier Wold.

Han mener det handler mye om å forebygge. Det vi ser nå er konsekvensene av at vi ikke har tatt vare på barna som sliter på skolen eller hjemme. De faller utenfor og blir lette offer for kriminelle nettverk.

Vi er nødt til å skape bærekraftige tilbud. Fange inn dem som tidlig begynner å vise symptomer på utenforskap.

— Og gi dem den oppfølgingen de trenger, sier han. Der tror jeg mye av løsningen ligger. Det kan være så enkelt som at man gir dem mulighet til å delta i idrett og fotball.

I arbeidet med ungdommer er Christian nøye med ikke å være dømmende. Prøver å forstå tanken bak handlingen.

— Relasjon og dialog samt trening og aktivitet, det er gode virkemidler, sier sosionomen. Det går mye på konsekvenstenking, impulskontroll. Og å tenke langsiktig. Det er viktig som behandler. En oppfølging som skal bidra til å få en ungdom over i den trygge sonen, tar minst et og et halvt år. Men jobber man med innstillingen at man ikke skal miste flere, så kommer man langt, sier han.