-Et redaksjonelt uavhengig magasin om rusfeltet

Professor og rusforsker Willy Pedersen fikk overrakt pris for «Godt ruspolitisk arbeid 2023» fra Fagrådet – rusfeltets hovedorganisasjon. Han får prisen for å ha bidratt med kunnskapsgrunnlag inn i den ruspolitiske debatten. Prisen ble delt ut av Fagrådets leder Jan Gunnar Skoftedalen t.v. Foto: Berit Simenstad
Professor og rusforsker Willy Pedersen fikk overrakt pris for «Godt ruspolitisk arbeid 2023» fra Fagrådet – rusfeltets hovedorganisasjon. Han får prisen for å ha bidratt med kunnskapsgrunnlag inn i den ruspolitiske debatten. Prisen ble delt ut av Fagrådets leder Jan Gunnar Skoftedalen t.v. Foto: Berit Simenstad

— Rusmidler kan gjøre enormt mye skade, men det kan jaggu straff og kriminalisering også gjøre

— Brillene vi har hatt på oss i krigen mot narkotika stenger for nyanser og har gjort oss langt på vei blinde. Han vet hva han snakker om. Professor Willy Pedersen brukte selv flere år på å få av seg "war on drugs"-brillene. Nå har han fått pris for "godt ruspolitisk arbeid". Han insisterer på at man kan ha to tanker i hodet samtidig: Rusmidler kan gjøre enormt mye skade, men det kan jaggu straff og kriminalisering også gjøre.

Engasjementet er voldsomt; det går nesten ikke en uke uten at professor emeritus Willy Pedersen skriver en kronikk eller hiver seg inn i en debatt. Gjerne om legalisering av cannabis, om hvordan tall kan tolkes (eller mistolkes, ifølge Pedersen) og nå sist: Hvem er det mest sannsynlig vil bruke kokain denne våren? Jo, de hypermaskuline gutta som har både russebuss og penger...

Og mens russebussene ruller kan altså Willy Pedersen nå også smykke seg med Fagrådets pris for "Godt ruspolitisk arbeid". Fagrådet - rusfeltets hovedorganisasjon deler hvert år ut prisen til én eller flere personer - eller en virksomhet - som har bidratt til å sette ruspolitiske spørsmål på dagsorden. Prisen ble overrakt Pedersen på organisasjonens ruspolitiske arena 10. mai med tema "Barn og unge som ruser seg".

Unge som ruser seg, vet sosiologiprofessoren mye om. Fra han begynte på sin doktoravhandling på slutten av 80-tallet ble nettopp rusmiddelbruk blant ungdom hans hovedområde for forskning, først på Universitetet i Oslo, så som forsker ved NOVA i ti år og tilbake ved UiO fra 2001.

Kriminalisering og straff var selvsagt - også for ham

At Willy Pedersen skulle bruke så mye av sin faglige ballast til å argumentere mot straff for narkotikabruk og for legalisering av cannabis, var slett ikke gitt. Når han omtaler 70- og 80-tallet og den norske varianten av "war on drugs" i krasse ordelag, rammer kritikken like mye ham selv:

"Kriminalisering og straff var for meg fortsatt en selvsagt del av politikken rundt hasj og andre stoffer", skrev Pedersen i et innlegg i Vårt Land i 2021. Han omtalte et seminar sent på 80-tallet, hvor Johs Andenæs var en av få som sto opp mot den rådende norske narkotikapolitikken med straff som hovedvirkemiddel. Relativt unge Pedersen tenkte "Er han blitt så gammel at han har mistet grepet" da han hørte Andenæs tordne: "Dette vil vise seg å være århundrets feilinvestering i straff".

— Hva skjedde? Hva var det som gjorde at du etter hvert begynte å tenke mer i samme baner som Andenæs?

— Først må jeg si at det var flere enn Andenæs. Jeg må særlig nevne Nils Christie. Og også Ragnar Hauge og Brit Bergersen Lind. De utgjorde en forskeropposisjon til den rådende ruspolitikken. Mens jeg på den tiden så på kriminalisering som viktig i det rusforebyggende arbeidet. Jeg mente at man måtte være "hard i klypa". Jeg fikk i oppdrag å skrive en stortingsmelding om narkotikapolitikken, som kom i 1985. Og den meldingen hadde et helt konvensjonelt ståsted, som jeg sto inne for den gangen, sier Pedersen, som må rykke frem ganske mange år i tid når han skal beskrive hva som ble et vendepunkt for ham:

— Portugals avkriminalisering av cannabis i 2001 var viktig. Jeg var overrasket over at de gjorde det; jeg var det. Men jeg så jo at internasjonale forskere; noen av verdens ledende faktisk, begynte å stille spørsmålstegn ved straff og kriminalisering. For min del var det først rundt 2007 - 2008 at jeg virkelig begynte å ta inn over meg de store negative effektene av strafferegimet i ruspolitikken. Jeg endret oppfatning og gjorde det nokså høylytt, skrev en rekke kronikker i riksavisene.

For min del var det først rundt 2007 - 2008 at jeg virkelig begynte å ta inn over meg de store negative effektene av strafferegimet i ruspolitikken.

— Det ble litt stille

— Var dere så mange på den tiden som fikk ny innsikt, eller ble det oppfattet som kontroversielt?

— Her i landet var det kontroversielt. Jeg var jo en etablert forsker og hadde fått en jevn strøm av forespørsler om innspill og foredrag, fra departementer, direktorater og diverse arenaer. Så ble det temmelig stille. Men det gjorde jo ikke så mye, jeg hadde en fri og uavhengig rolle som professor på universitetet. Det ville vært utenkelig at ledelsen hadde grepet inn og ment noe om mine utspill. Tvert imot, en grunnleggende ide på universitetet er at vi skal komme med kunnskapsbaserte perspektiver på aktuelle og viktige temaer. Dessuten støttet jeg jeg meg gjerne til artikler jeg hadde publisert i såkalt gode tidsskrifter.  

For at vi i dag skal forstå datidens tenkesett, er Willy Pedersen opptatt av å få frem at det var gode krefter som oppriktig mente at strafferetten kunne ha en rolle i helse- og sosialpolitikken. Han trekker frem Karl Evang (som var helsedirektør i 34 år frem til 1972). Han var en progressiv mann, opptatt av svakstilte grupper. Men så viste det seg at strafferetten fikk en altfor stor plass i det man hadde trodd kunne være et harmonisk "samkvem" mellom helse/sosial og justis.

— Hvorfor ble rus et av hovedfeltene i din forskning?

— De første hippiene kom i 1967, det var en radikaliseringsbølge blant unge, og dette dro med seg hasj. Jeg var midt i det, og det var med på å forme meg. Helt uventet ble jeg så spurt om å skrive det meste av den andre stortingsmeldingen om narkotikapolitikken. Jeg hadde tett kontakt med helsedirektør Torbjørn Mork og Astrid Nøkleby Heiberg som var statssekretær. Jobben tok et år, og det var en intens periode, jeg lærte masse.

Verner om sin uavhengige forskerrolle

— Du har nå fått en pris for godt ruspolitisk arbeid fra Fagrådet - rusfeltets hovedorganisasjon. Du fikk prisen for å ha bidratt med kunnskapsgrunnlag inn i den ruspolitiske debatten. Du har i mange år vært aktiv langt utenfor den "akademiske andedammen". Hvorfor er dette så viktig for deg?

— Rusmidler kan gjøre enormt mye skade og føre til mye lidelse. Jeg har selv opplevd tragedier tett på meg. Men så fikk vi altså et ruspolitisk regime fra 1960-tallet, denne håpløse krigen mot narkotika, importert fra USA, som dessverre har hatt enorme kostnader. Kanskje vel så store som rusmidlene selv. Jeg har fått penger til en rekke store forskningsprosjekter, særlig fra Forskningsrådet, flere titalls millioner til sammen. Vi har jo en plikt til å levere noe tilbake til samfunnet. Jeg har bidratt til debatten om rusmidler og ruspolitikk. Men jeg skal ha faglig godt belegg for det jeg sier og skriver. Min uavhengige forskerrolle gjør at jeg aldri har knyttet meg opp til ruspolitiske organisasjoner. Da kan du lett begynne å sensurere funn og begynne å unngå å tråkke folk du liker på tærne. La meg ta et eksempel:

Ja, jeg er for et regulert marked for omsetning av cannabis. Men det ville aldri holde meg tilbake fra å publisere noe om farer ved bruk av cannabis.

— Ja, jeg er for et regulert marked for omsetning av cannabis. Jeg synes erfaringene fra Canada er lovende. Men det ville aldri holde meg tilbake fra å publisere noe om farer ved bruk av cannabis. Vi kom akkurat nå med en artikkel som kan peke mot at stoffet kanskje er farligere enn vi har trodd.

Rusforskning dominert av leger og psykiatere

— Du har vært opptatt av og forsket på de samfunnsmessige og kulturelle aspekter ved ulike typer rusmidler og ulike rusmiljøer. Hvorfor ble det så viktig? 

— Biomedisinske og epidemiologiske perspektiver har en veldig sterk plass i rusforskningen, både i Norge og internasjonalt. Hvis du søker på termen cannabis, får du opp tusenvis av artikler om hva stoffet gjør med hjernen, men nesten ikke noe om samfunnsmessig kontekst og sosiokulturelle forhold. Men det er jo innlysende at bruken av cannabis også handler om identiteter og opposisjon. Vi har faktisk studert dette, og det er en besynderlig sterk sosiokulturell linje fra hippiene i Slottsparken til ungdom som røyker pot i Norge i dag. Sosial klasse spiller også inn, men på komplekse måter. Ungdom fra samfunnets økonomiske og kulturelle eliter bruker litt mer cannabis enn andre, men de blir sjelden tatt av politiet for det, sier Pedersen.

Selv har han vært opptatt av å beskrive særpreg ved for eksempel "cannabis-kulturen", ved "den tradisjonelle festekulturen med alkohol" , "den pengesterke festekulturen med potensial for kokainbruk" og ved temmelig esoteriske miljøer med mye bruk av LSD og fleinsopp.

Livet er mer enn forskning...

— Du er fortsatt svært aktiv, etter å ha passert 70. Du skrev en gang en bok med tittelen "Ungdom er bare et ord" . Er alderdom bare et ord for deg? 

— He,he, dette er litt todelt. Jeg har stor glede av å drive med ulike forskningsprosjekter, sammen med fine kolleger, og vil gjerne fortsette med det. Jeg har jo ikke vanlige forelesninger lenger og har derfor god tid. Men jeg vil også gjerne gjøre andre ting.  Jeg har nå to barnebarn som er en kjempestor glede, forteller forskeren med det største smilet til nå i intervjuet. Før han fortsetter å ramse opp hva han gjerne driver med når han ikke forsker eller holder foredrag eller skriver kronikker:

— Jeg er veldig glad i å gå på ski. Og jeg liker godt å lage mat. Nå for tiden lærer jeg meg gode vegetarretter fordi et av barna mine har kuttet alt kjøtt. Så liker jeg veldig godt å lese skjønnlitteratur. Dessuten anmelder jeg sakprosa for Morgenbladet. De har en dyktig stab, og det er gøy å prøve å finne form og rytme på anmeldelsene sammen med redaktøren.

Heller skitur enn bakrus

Den av bøkene dine som har levd lengst er vel "Bittersøtt", som har kommet i flere utgaver og brukes som lærebok fremdeles. Er bittersøtt et dekkende ord for ditt eget forhold til rus?

Apropos å bli eldre, så drikker jeg mindre og mindre alkohol. Jeg har mindre glede av det.

— He, he. Nei, det er vel ikke det. Apropos å bli eldre, så drikker jeg mindre og mindre alkohol. Jeg har mindre glede av det. Det har blitt viktigere å ha energi til den skituren jeg har så lyst på dagen etter. Men helt fra jeg som 19-åring ble student i Tromsø har jeg vært i miljøer hvor det har blitt konsumert temmelig mye alkohol. Det har vært kilde til mye glede, godt samvær og mye latter. Men også i perioder en kilde til stor bekymring for enkelte rundt meg. I Tromsø-tiden var det fast takst for meg og de kompisene jeg hadde at vi hver fredag kjøpte hver vår flaske Upper ten whisky på polet, som vi varmet opp med, både fredag og lørdag, før vi dro på byen. Senere i livet ble det mest vin, men jeg smaker ikke forskjell på billige og dyre viner. Kjøper gjerne sånne som koster rundt 125 kroner for en flaske.

Ikke optimist på vegne av rusforskningen

Selv Willy Pedersen skal ikke forske på rus til evig tid. Når den faglige stafettpinnen skal gis videre til andre, hva ønsker han at de skal videreføre i forskningen?

— Mitt håp er at man opprettholder sterke akademiske miljøer på universitetene som driver samfunnsvitenskapelig rusforskning. Men jeg er ikke optimist. Det har vært et sterkt forskningsmiljø rundt meg, vi har fått mye penger, hatt en jevn strøm av virkelig gode stipendiater, men miljøet er sårbart. Min erfaring er at det krever forskere med et personlig engasjement. Mye rusforskning i dag har et biomedisinsk perspektiv. Jeg skulle ønske at det ble drevet mer rusforskning på kriminologi og rettssosiologi og at flere jurister var opptatt av det. Det forskes en god del på rusmidler i Norge, men lite på kontroll og straff i ruspolitikken.

Og han håper forskning på kulturelle faktorer blir videreført.

— Det er stort behov for å kunne beskrive de ulike rusmiljøene og å se forskjellene. Den norske narkotikapolitikken kjørte på mot alt som var kulturelt fremmed og rart. Vi fikk briller som hindret oss i å se nyanser. Et prosjekt jeg jobbet med om psykedelika, illustrerer poenget. De psykedeliske stoffene ble jo forbudt i Norge på 60-tallet, men ble tidligere mye brukt i terapi, blant annet på Modum. Men fordi de ble klassifisert som narkotika og sett på på samme måte som heroin, har man vegret seg for å studere det skikkelig i over 30 år. I sterke forskningsmiljøer i USA og England er det nå lovende resultater med flere av stoffene i behandling av bl.a. tung depresjon, rusavhengighet og posttraumatisk stressyndrom. Det gjenstår jo å se om det potensialet er så stort som det kan se ut til nå. Men uansett sier det noe om å kunne se nyanser innen rusfeltet, avslutter Willy Pedersen.

WILLY PEDERSEN

Født 1952

Sosiolog, professor emeritus ved Universitetet i Oslo. Har særlig forsket på ungdom og rusmidler. Doktorgrad i 1991 med avhandling om rusmiddelbruk blant ungdom.

Gitt ut flere fagbøker og et stort antall vitenskapelige artikler i internasjonale fagtidsskrifter. 

Har lenge vært aktiv i debatten om norsk ruspolitikk og har tatt til orde for legalisering av cannabis.

Her er en artikkel  (PDF, 470KB) om rusreformen av Willy Pedersen m.fl. som nylig er publisert i Tidsskrift for samfunnsforskning.

Her kan du lese en artikkel (PDF, 230KB) om prosjektet "bruk av psykedeliske stoffer", som ble publisert i Tidsskrift for samfunnsforskning i 2020.

 

 

 

 

 

 

 

Les mer om følgende emner: