Et godt sted å være

En kvinne med et bredt smil ønsker meg velkommen inn til mottak – og oppfølgingssenteret for unge, MO-Ung i Stavanger. Innenfor inngangsdøren passerer vi et veggmaleri av en jente med et stort hjerte som har fått plaster på. På venterommet sitter fire kollegaer som drikker kaffe før de skal ta imot dagens første ungdommer eller deres pårørende.

Over sofaen henger det et fotografi av en elefant som velter møbler inne i et rom der også taklampa henger på skeiva. Elefanten i rommet må snakkes om når ungdom som sliter med rus skal møtes med hjertevarme.

På dørskiltene på kontorene står det bare fornavn, uten etternavn eller yrkestittel på den som har sin arbeidsplass der. Innenfor er det gode stoler, rikelig med puter, og flere steder står det planter og «stearinlys» som går på batteri. Det kommunale lavterskeltilbudet for ungdom mellom 15 og 25 år og deres pårørende, er åpent på hverdager i kontortida pluss tre kvelder i uka. I høytidene er det stengt. Unntaket er døgnavdelingen der ungdom bor uka gjennom i fire måneder. (Bli med til døgnavdelingen lenger ned i teksten.)

Lederen for MO-Ung, Lisbeth Skibenes, er sosionomutdannet og leder for et stabilt team på totalt 19,5 årsverk. De ansatte er sosionomer, barnevernspedagoger, sykepleiere og vernepleiere. Skibenes startet som leder for avdelingen i 2007. For et år siden flyttet de inn i nye lokaler.

Hjelp i kaotisk hverdag

— Med nye lokaler kan vi prøve ut nye ting, men ikke alltid med suksess. Vi testet ut at lærere skulle undervise i våre lokaler, men det ble for vanskelig for ungdommen. Hvis de er i stand til å dra nytte av undervisning, bør det foregå på skolen. Da kan det være viktig å ha «kjentmenn» på skolene. KORUSStavanger og vi har sammen utdannet «kjentmenn» som har fokus på rus blant elevene. Men andre ting må ofte først på plass.

— Som hva da?

— Mange har i tillegg til et indre kaos, også en veldig kaotisk hverdag. Det er en jobb å få de ytre tingene mer på stell. Derfor har vi fått noen av de viktigste instansene inn i huset. Hittil har ruspoliklinikken fra spesialisthelsetjenesten, barnevernstjenesten og Ung rettshjelp faste dager i lokalene våre.

— Så har vi et nært samarbeid med helse – og velferdskontoret og NAV. Det kan trengs når ungdommen har gjeld og uoversiktlig økonomi og kanskje er innenfor kriminalomsorgen  en stressfaktor som gjerne medfører mer rus. Andre har psykisk lidelse i tillegg; angst, spiseforstyrrelser og annet. Det er ofte lite rammer i hverdagen, dårlig forhold til skole, arbeidsplass og ikke minst skakkjørte relasjoner og mye halvsannheter.

— Rusen ødelegger rutiner som søvn og mat. Familien må være med. De er slitne. Det er uro overalt, også i kroppene. Derfor satset vi i fjor på psykomotorisk fysioterapeut for både ungdommen og de pårørende. (Her kan du lese i Rus & Samfunn om psykomotorisk fysioterapi ved MO-Ung.)

— Så de pårørende får også tilbud om det?  

— Absolutt! Vi skulle gjerne ha gitt alle tilbudet, men må prioritere ettersom vi ikke har nok penger til en fulltidsstilling. Ungdommen som bor her, har første prioritet. Deretter prioriteres de pårørende og til sist ungdommen som går her poliklinisk.

— Over hvor lang tid kan ungdom og de pårørende komme hit?

— Vi har ingen bestemt grense på det polikliniske tilbudet, ei heller på hvor hyppig vi kan ha samtaler.  Det er opp til de pårørende og ungdommen selv.

Skibenes forteller at det oftest er foreldre eller andre instanser som tar den første kontakten, men innimellom ungdommen selv. Pårørende og ungdommen får hver sin person å snakke med. Alt er gratis for alle, uten henvisning. De bestemmer om rusproblemet er stort nok til at de trenger vår hjelp.

Hindringer og stressfaktorer

Og hva er de særlig opptatt av å snakke med ungdommen om?

— Vi henter frem «elefantene»; undersøker både overflaten og dykker ned i dybden. Hindringer og stressfaktorer blir fort et tema, men også hva som gjør en glad og hva som gjør at man føler seg betydningsfull. Det er et puslespill av historier; nåtid og fremtid der familie, skole, jobb, økonomi og venner blir sentralt.  Rusens påvirkning på hode og kropp for seg selv og for alle de rundt, er selvfølgelig et viktig tema.

— Hva med balansegangen når det gjelder taushetsplikten?

— Vi jobber aktivt for at ungdommen litt etter litt selv skal fortelle eller at de lar oss formidle.  Vår erfaring at det ikke er så vanskelig å få til en åpen dialog. Ungdommen må ha kontroll på informasjonen og alle må være klare for prosessen med å gjenskape tillit og bygge «nye» relasjoner.

— Dere bruker ikke betegnelsen pasient her?

— Nei, det er kun ord som ungdom og familien som brukes. Alle er på fornavn, også de som jobber her.

Døgnavdeling med mange aktiviteter

På døgnavdelingen er det lyse og moderne lokaler. En ungdom lager fiskepinnemiddag til alle som bor inne på senteret. Innkjøp gjør de sammen to ganger i uka. Dagens «kokk» er akkurat ferdig med en treningsøkt i et velutstyrt treningsrom. En annen kommer ut fra kontoret til den psykomotoriske fysioterapeuten.

I rommet ved siden av foregår det mye kreativt, tidvis med en kunstterapeut. Det finnes yogamatter som brukes av både pårørende og ungdommen samt musikkinstrumenter og -utstyr som inntil videre venter på en musikkterapeut. Alle ukedagene er besatt med fullt dagsprogram for dem som bor her. Rutiner og uteaktivitet er viktig.

— Ungdommen har følge av en ansatt når de skal ut. Er det mistanke om bruk av  rusmidler, ber vi om samtykke til urinprøve. På søndag er det mulig med besøk av pårørende. Det er to ansatte per vakt, 12 timer av gangen. Nattevaktene starter klokken 19.30. Slik får ungdommen kvelden sammen med dem som skal overnatte. Det er så fint at vi klarer de å beholde de ansatte over lengre tid, forteller Lisbeth Skibenes. Så snakker hun med han som står ved grytene. Han forteller uoppfordret at han har det bra. Så ler han av et forslag om å sette terningkast på dagens rett.

Får klem, ikke kjeft

På formiddagen har en tidligere innlagt undervist.

— Jeg la meg inn fordi mamma ville det. Hun var utslitt. Jeg var selv langt nede, bare eksisterte, hadde mista kjæreste og alt - rusa meg hver dag og hadde i tillegg en dom. Det var en slags siste mulighet da det ble en innleggelse, forteller mannen på 25 år som vrir seg litt i stolen. 

Men etter et par uker klarte han ikke mer. Han stakk.

— Jeg var sikker på at jeg skulle få kjeft da jeg kom tilbake, men jeg fikk heller en klem! Fordi jeg var rusa og måtte skjermes for de andre, lå jeg inne på rommet mitt. De ansatte ga meg mat og drikke - og flere klemmer. De godtok meg! Et par uker etterpå, ble russuget for stort igjen. Men den rusen ga meg ikke en pause i kaoset slik jeg tidligere erfarte.  Det var helt jævlig.

På nytt var de ansatte forståelsesfulle da han kom tilbake.

— Nå var det jeg selv som ville bli rusfri. Jeg innså hvor sårbar jeg var - og at jeg alltid har trodd at jeg kan fikse alt selv. Det å snakke om alt som har vært, gjør en stor forskjell. Før trodde jeg at det ikke gikk an lette på trykket. Nå driter jeg i hva andre tenker om meg. Det er helt fantastisk, avslutter mannen som er tydelig på at motivasjon for å bli rusfri er viktig, men «røyner det på» og man får lyst å ruse seg, er det bare selvdisiplin som hjelper.

Han trener daglig, men er oppmerksom på faren for å utvikle avhengighet av treningen. Han har prøvd å se fotballkamp med venner uten å ruse seg. Den kvelden ble så vanskelig at han ikke vil utsette seg for det samme igjen. Han går i møter med AN (Anonyme narkomane) i tillegg til at han fortsatt går på MO-Ung. Foreldrene går i pårørendegruppe på senteret. I følge han, er det helt avgjørende for dem.

— Det er kjipt å flytte hjem når man er 25 år, men det var eneste løsningen. Nå holder vi på å reparere det som trengs hjemme også. Troen på et bedre liv er overveldende, avslutter han.

Pårørende: — Vi føler oss sett

En far til vil gjøre det han kan for at tilbudet skal bli kjent.

— Du kunne gjerne få hele navnet mitt, men det vil jeg ikke av respekt for datteren min.

Han og kona lette forgjeves i flere år før de fant MO-Ung som ble redningen. Han opplever at han har fri tilgang på råd og støtte fra Gudrun på poliklinikken. Han eller kona kan sende sms og får alltid svar når Gudrun får tid. 

— En gang sendte Gudrun en sms der hun lurte på hvordan det gikk. Det er fantastisk at de ikke glemmer oss. Sånt har aldri skjedd på andre steder vi har vært.

Foreldreparet går i pårørendegruppen.

— To ansatte leder gruppen, men de tar lite plass når vi foreldre møtes. Det å lytte og kanskje støtte andre som er i mer akutte situasjoner en det vi er for tiden, kjennes meningsfylt, viktig og riktig, avslutter faren.

En mor som for et halvår siden mistet sin sønn i rus, vil også fortelle. Hun har i mange år vært i kontakt med MO-Ung, for tiden mest på telefon ettersom hun langt fra byen. Likevel reiser hun inn for å ha regelmessige timer hos psykomotorikeren.

— Hun har lært meg mye. Smertene er bedre og jeg sover bedre. Hun hjelper meg til å forstå hvordan kroppen min kan få litt hvile. At jeg fortsatt har MO-Ung er helt avgjørende.  Hva slags utdanninger de har, vet jeg ikke og er helt uvesentlig. Hva skal man med superlange utdannelser hvis man ikke kan lytte?

— Savner du noe på MO-Ung?

— Ja, en gruppe for oss pårørende som har mistet en av våre kjære i rus. Det har jeg ikke funnet noe sted, ei heller her. Vi er mange. Et felles sted der man kan prate, ville ha vært viktig for meg, avslutter moren.

Veldig få som slutter

Jeg går innom lederen Lisbeth Skibenes på vei ut.

— Hva med drop out?

— Den psykomotoriske fysioterapeuten har ingen som faller fra og ingen har droppet ut fra døgnavdelingen i år. Det er stadig økning av konsultasjoner fra ungdom og pårørende i mottaksdelen, faktisk 60 prosent økning for ungdommen og 75 prosent øking for pårørende i år i forhold til samme periode i fjor. Jeg har dessverre ikke tall på drop-out fra mottakelsesdelen, men mange er det ikke.